Jeg er glad i aviser, og jeg leser nok betydelig mer aviser enn bøker for tiden. Kanskje høsten vil snu trenden.
En generell samfunnsinteresse er nok grunnlaget for denne avislesingen, noe som også kan gjenspeiles i mitt siste studievalg.
Aftenposten(.no) er blant favorittene innenfor avisene. Litt av grunnen for dette er bredden i stoffet, samt kronikkene, som etter min mening gir en god oversikt over aktuelle verdidebatter.
Mohammad Usman Rana har blitt et navn mange kjenner til. Hans første kronikk, som vant Aftenpostens kronikk-konkurranse, handlet om den sekulære ekstremismen i Norge. Kronikken skapte store debatter rundt om i landet, og kronikk nummer to(rett meg hvis han har hatt flere, og jeg tenker ikke på svarene han har gitt i etterkant av første kronikk) bygger videre på forrige emne, men tar debatten i en ny retning. Denne gangen er det ytringsfriheten som skal opp til høring.
Jeg tror ikke jeg skal gå inn på Usman Ranas innlegg nærmere her nå, men jeg kan godt si at han har et poeng i at ytringsfriheten ikke skal trumfes over alt, og ikke kan diskuteres. Ytringsfriheten står sterkt i Norge, og vi skal respektere den, men dens grunnlag kan godt diskuteres nærmere. Muhammad-karikaturene er temmelig relevant når vi er inne på dette, noe Rana også nevner.
Det som slår meg ved å lese Ranas kronikker, er hvorfor det ikke er en kristen som skriver dette. Hvor ble det av de kristne stemmene i denne debatten? Vi kristne er gjemt borte i dette, selv om det har vært noen kristne stemmer innom.
Alt dette sier noe om det religiøse landskapet i Norge, og det burde gi oss kristne en oppvekker.
Siste kommentarer