Politiker-rot er blitt et omdømmeproblem for kirken, mener preses i bisperådet, Olav Skjevesland.

– Dette er en omkostning som ble påført Kirken, og som den kunne blitt spart for. Det har skapt irritasjon, og er blitt et slags omdømmeproblem for Kirken. Kirkerådet har arbeidet med dette i 11 år uten at man har hatt forståelse for problemet i departementet, sier preses i Bisperådet, Olav Skjevesland. Den norske kirke har framstått som en organisasjon som tviholder på sine medlemmer, mener Skjevesland.

Harald Hauge har blogget om saken her, og gir en god oppsummering av saken.

Selv om det endelig er kommet ut at det faktisk er politikerne, og ikke kirken som har skylden for rotet, så har jeg mine tanker om at folk flest som har fått med seg litt av denne saken ikke har fått med seg akkurat denne vesentlige biten. Og de som irriterer seg mest over å ha fått valgkortet, de er vel sikkert også de som ikke ønsker å høre noe av dette.

Dette demonstrerer E24s spaltist og nestleder i Civita Hallstein Bjercke, ved å anmelde Den Norske Kirke til Økokrim. Nettopp fordi han mener den har fått mer penger i støtte enn den er berettiget til.
At de andre trossamfunnene som har mistet penger på grunn av rotet til politikerne burde få erstatning er det ingen tvil om, men å anmelde Den Norske Kirke til Økokrim virker som et bomskudd, noe også Kirkerådsleder Nils-Tore Andersen sier:

– Jeg har veldig stor sympati for dem som reagerer. Det er ikke moro å være registrert i et trossamfunn man ikke vil ha noe med å gjøre, sa leder i Kirkerådet Nils-Tore Andersen i forrige uke til NTB. Han mente samtidig at skytset ble rettet feil vei.

– Det er ikke Den norske kirke som har skyld i dette. Her er det staten som må ta skylden, sier Andersen, og viser til at det var staten som i 1998 bestemte at Den norske kirke selv skulle stå for medlemsregisteret.

Lett skal det ikke være.

I samme øyeblikk publiserte visst Dekodet et innlegg om samme tema.

Espen Utaker, Vårt Lands “debattmester” har skrevet et innlegg på (den tidl. omtalte)verdidebatt.no hvor han nettopp tar opp dette temaet. Jeg synes Utaker treffer godt på flere punkter:

• Orgelet må dempes ned

• Salmeboka må skrives om og digitaliseres

• Dåp hver en gudstjeneste kan bli langdrygt

Dette var fritt sitert fra Utakers innlegg og jeg vil anbefale alle som er interessert i å lese innlegget hans. Det tar bare et par minutter

Temaet gudstjenestereform er noe jeg har vært opptatt av i mange år, og i sin tid prøvde jeg meg med et innspill på et fellesmøte for alle menighetsrådene i mitt sokn om at gudstjenestene måtte bli mer ungdoms-vennlig. Argumentene jeg brukte var noe av det samme som Utaker presentert i sitt innlegg. Mindre orgel, mer lovsang/moderne sanger og en mer aktiv gudstjeneste. Hvorfor kan ikke presten holde preken fra midtgangen, i stedet for fra prekestolen?

Noen år senere snudde jeg litt, etter å ha skjønt at jeg selv ikke ville gå oftere selv om det var én lovsang i løpet av gudstjenesten, og jeg tenkte at rene ungdomsgudstjenester ville være mer attraktivt. Vi kunne sørge for å invitere alle konfirmantene på disse, og skape gudstjenester som ungdommene likte.
Men hva skulle vi gjøre alle de andre søndagene?

Debatten er vanskelig. Vi har store kløfter mellom generasjonene, og alle ønsker ulike ting. Vi skal tilfredstille ungdommen med kul musikk, fengende prekener og ikke masse kjedelig liturgi. Samtidig skal vi ha prekener som er gode teologiske, og som er oppbyggelige for både en 16-åring og en 85-åring.
Barnefamiliene skal også føle seg velkomne på gudstjenesten, med opplegg for barna. Men hva ønsker egentlig de i aldersgruppen 30-50? Hva slags gudstjeneste vil de egentlig ha?

Dette er mine kriterier for en god fellesgudstjeneste:

• Det må være avslappende stemning. Dette er subjektivt, men det er viktig for min del!

• Prekenen må gjerne være dagsaktuell, relevant for meg som person, god teologisk og ikke for lang.

• Musikken må være variert. Salmer er ingen umulighet, men orgel blir ofte vel mye. Piano er bra, band er bedre. Norske lovsanger og nyere salmer er bra.

• Den trenger ikke starte kl. 11 på en søndag. Vær realistisk, kl. 17 er mye bedre

Jeg kunne nevnt mange kriterier, men jeg tror jeg stopper der. Hovedproblemet etter min mening er ofte mangel på folk til å gjennomføre ting, begrensninger ved kirkebygget og prester som ikke ønsker endringer. Hvor mange menigheter rundt om i Norge har mulighet til å skaffe fullt band hver søndag?

Jeg har bodd i Oslo i to år nå, og har vært litt rundt om i forskjellige menigheter. Jeg startet i Storsalen, som tilhører den Norsk Kirke, men står selvstendig i forhold til det meste. Samtidig har jeg også vært kirkegjenger i Oslo Misjonskirke, som tilhører Misjonsforbundet. Innimellom har jeg også vært å finne i Filadelfia på fredagskvelder(ja, lutheranere kan faktisk gå i pinsemenigheter!).
Menighets(s)hopping er ikke å anbefale. Man mister helheten og går glipp av veldig mye.

Tilslutt har jeg endt opp i Misjonskirka og jeg trives veldig godt der. De har en litt annerledes liturgi enn Den Norske Kirke, men 11. gudstjenesten på søndagene har mange likhetstrekk.
For min del har gudstjenesten på søndags ettermiddag vært ideelt. Den inneholder det meste jeg ønsker: Folk sitter rundt bord, det blir servert kaffe og kjeks før møtet. Det er lagt opp til en sosial samling, samtidig som det er en gudstjeneste med alt det inneholder. Sangene er varierte, og det tilfredsstiller både ungdommer og eldre.
Prekenen er ofte en del av en serie. Tonen er lett. Etter prekenen er det satt av litt tid til diskusjon rundt bordene. Folk forsyner seg med kaffe, prater om talen og sosialiserer seg. Det hele er ferdig etter to timer, noe som slår de fleste gudstjenestene i DNK.

Kan det være rom for dette også i Den Norske Kirke? Selvsagt er det ikke perfekt, og noen ganger ønsker jeg at det hadde vært enda mer lovsang og kanskje enda mer spissrettet mot ungdommer, men det ville i så fall vært et supplement til en god felles-gudstjeneste.

Hva tenker dere om dette? Hva slags gudstjeneste ønsker du?