Har mye jeg skulle ha skrevet (og ikke minst svart på!!) på denne bloggen. Desverre er jeg russ som også har heldagser på rekke og rad. Da strekker ikke tiden til (det tar tid å sove i rundkjøringer samtidig som man skal øve på relativitetsteorien). Men for å holde interessen rundt denne bloggen oppe, så har jeg bestemt meg for å lansere mitt nyeste gudsbevis. Hvem vet, kanskje er jeg den neste Aquinas? De som ikke ser at Jesus har åpenbart seg er blinde…
En av de største diskusjonsemnene i kristen-Norge det siste året har vært bedehus-sangeren Arnfinn Nordbø. Han var lokalkjendis i bedehusmiljøene i Rogaland, men stod fram som homofil, til alles forbauselse.
Han ga for noen dager siden ut en bok om hvordan det var å stå frem i dette miljøet. Boka har fått tittelen “Bedre død enn homofil”, som visstnok skal være et sitat fra foreldrene.
Mange kristne har reagert på at familien Nordbø har blitt hengt ut i media av Arnfinn, mens andre har påpekt at de får som de fortjener. For oss utenforstående er det vanskelig å vite hva som har blitt sagt og hvem som har gjort hva. Min oppfatning har vært at Arnfinn tydeligvis har hatt det vanskelig med å stå frem, og jeg har nok gjort meg mine tanker om foreldre som kan støte ut sin sønn på en slik måte.
Men for noen dager siden publiserte Arnfinns bror et leserinnlegg på Aftenbladet.no hvor han sier sitt syn i saken og forteller om hvordan resten av familien har opplevd det.
For de som har fulgt med i debatten vil jeg anbefale å lese innlegget. Om alt som han sier stemmer vet jeg ikke, men det bekrefter min mistanke om at det er mange røster som ikke blir hørt i media.
Mens Ragnar fordyper seg i multiverser og barberhøvler tenker jeg å rette fokuset mot litt mer interne ting for oss kristne. Og dagens tema er reform av gudstjenesten!
Dette var fritt sitert fra Utakers innlegg og jeg vil anbefale alle som er interessert i å lese innlegget hans. Det tar bare et par minutter
Temaet gudstjenestereform er noe jeg har vært opptatt av i mange år, og i sin tid prøvde jeg meg med et innspill på et fellesmøte for alle menighetsrådene i mitt sokn om at gudstjenestene måtte bli mer ungdoms-vennlig. Argumentene jeg brukte var noe av det samme som Utaker presentert i sitt innlegg. Mindre orgel, mer lovsang/moderne sanger og en mer aktiv gudstjeneste. Hvorfor kan ikke presten holde preken fra midtgangen, i stedet for fra prekestolen?
Noen år senere snudde jeg litt, etter å ha skjønt at jeg selv ikke ville gå oftere selv om det var én lovsang i løpet av gudstjenesten, og jeg tenkte at rene ungdomsgudstjenester ville være mer attraktivt. Vi kunne sørge for å invitere alle konfirmantene på disse, og skape gudstjenester som ungdommene likte.
Men hva skulle vi gjøre alle de andre søndagene?
Debatten er vanskelig. Vi har store kløfter mellom generasjonene, og alle ønsker ulike ting. Vi skal tilfredstille ungdommen med kul musikk, fengende prekener og ikke masse kjedelig liturgi. Samtidig skal vi ha prekener som er gode teologiske, og som er oppbyggelige for både en 16-åring og en 85-åring.
Barnefamiliene skal også føle seg velkomne på gudstjenesten, med opplegg for barna. Men hva ønsker egentlig de i aldersgruppen 30-50? Hva slags gudstjeneste vil de egentlig ha?
Dette er mine kriterier for en god fellesgudstjeneste:
Det må være avslappende stemning. Dette er subjektivt, men det er viktig for min del!
Prekenen må gjerne være dagsaktuell, relevant for meg som person, god teologisk og ikke for lang.
Musikken må være variert. Salmer er ingen umulighet, men orgel blir ofte vel mye. Piano er bra, band er bedre. Norske lovsanger og nyere salmer er bra.
Den trenger ikke starte kl. 11 på en søndag. Vær realistisk, kl. 17 er mye bedre
Jeg kunne nevnt mange kriterier, men jeg tror jeg stopper der. Hovedproblemet etter min mening er ofte mangel på folk til å gjennomføre ting, begrensninger ved kirkebygget og prester som ikke ønsker endringer. Hvor mange menigheter rundt om i Norge har mulighet til å skaffe fullt band hver søndag?
Jeg har bodd i Oslo i to år nå, og har vært litt rundt om i forskjellige menigheter. Jeg startet i Storsalen, som tilhører den Norsk Kirke, men står selvstendig i forhold til det meste. Samtidig har jeg også vært kirkegjenger i Oslo Misjonskirke, som tilhører Misjonsforbundet. Innimellom har jeg også vært å finne i Filadelfia på fredagskvelder(ja, lutheranere kan faktisk gå i pinsemenigheter!).
Menighets(s)hopping er ikke å anbefale. Man mister helheten og går glipp av veldig mye.
Tilslutt har jeg endt opp i Misjonskirka og jeg trives veldig godt der. De har en litt annerledes liturgi enn Den Norske Kirke, men 11. gudstjenesten på søndagene har mange likhetstrekk.
For min del har gudstjenesten på søndags ettermiddag vært ideelt. Den inneholder det meste jeg ønsker: Folk sitter rundt bord, det blir servert kaffe og kjeks før møtet. Det er lagt opp til en sosial samling, samtidig som det er en gudstjeneste med alt det inneholder. Sangene er varierte, og det tilfredsstiller både ungdommer og eldre.
Prekenen er ofte en del av en serie. Tonen er lett. Etter prekenen er det satt av litt tid til diskusjon rundt bordene. Folk forsyner seg med kaffe, prater om talen og sosialiserer seg. Det hele er ferdig etter to timer, noe som slår de fleste gudstjenestene i DNK.
Kan det være rom for dette også i Den Norske Kirke? Selvsagt er det ikke perfekt, og noen ganger ønsker jeg at det hadde vært enda mer lovsang og kanskje enda mer spissrettet mot ungdommer, men det ville i så fall vært et supplement til en god felles-gudstjeneste.
Hva tenker dere om dette? Hva slags gudstjeneste ønsker du?
Øystein Elgarøy har vært ute å skrevet en fin artikkel for Fri tanke om Ockhams barberkniv. For dere som ikke har brukt for mange timer på å diskutere med ateister med kniven i handa, så kan faktisk artikkelen være nyttig – den forklarer prinsippet godt.
Men Elgarøy holder seg ikke unna å gi et lite spark til oss teister, noe jeg synes er helt greit, for ikke å si forståelig. Herremannen var nemlig kristen tidligere, og skrev i tide og utide om tro og vitenskap. Når han da har blitt humanist synes jeg det er helt ærlig og hederlig å dermed skrive om de samme temaene igjen, siden noen av oss fortsatt sitter på den andre siden av gjerdet.
Men siden jeg er ung, dum og uforsvarlig må jeg tillate meg kommentere litt her og der.
Han sier;
Dersom organisk liv bare er mulig om naturkonstantene, for eksempel styrken på tyngdekraften, ligger innenfor et smalt intervall av verdier, ønsker en del teister å tolke dette som et tegn på at disse verdiene er valgt av Gud. En annen forklaring er at vårt univers er ett av en enorm mengde bobler i et multivers, der naturkonstantene varierer fra boble til boble. Bare der naturkonstantene har de rette verdiene vil liv kunne oppstå. Hvilken forklaring er enklest av disse to?
Multivershypotesen blir beskyldt for å være komplisert: for å forklare trekk ved vårt univers innfører den en enorm mengde parallelle univers som det, i hvert fall ved første øyekast, er umulig å observere. Det virker mye enklere å postulere eksistensen av en enkelt gud for å forklare finjusteringen.
Enkelhet er imidlertid ikke nødvendigvis det samme som antall. En gud, forstått som et ikke-materielt personlig vesen, er noe som går ut over den fysiske virkelighet som naturvitenskapelige modeller vanligvis opererer innenfor. Multiverset består derimot av de samme komponentene som vi kjenner fra vårt univers: tid, rom, stråling og materie. Videre har vi faktisk en modell for hvordan universboblene blir laget, og den sier at de alle blir produsert i den samme fysiske prosessen. Det er som en maskin som lager flere kopier av den samme varen, med noen variasjoner mellom kopiene. Tas disse elementene med i betraktningen, er multiverset enklere enn en gud.
Den o store mulitvershypotesen lever fortsatt, til tross for at noen av oss må trekke på smilebåndet hver gang vi hører den. Jeg synes det er nokså forståelig at man vil postulere et tilnærmet uendelig antall univers når man skal forklare fininnstillingen av vårt univers, ser man på saken, så er det ikke særlig mange andre alternativer til teistene sin hypotese. Men jeg finner noen ting problematisk her.
For det første må jeg bare si at jeg, riktignok med min begrensede viten, finner det på grensen til skøyelig at man faktisk postulerer noe slikt i det hele tatt. Det virker for meg som om det faktisk er et kompliment til de som har snakket om design-argument siden Aquinas (for ikke å dra det lenger tilbake). Hvis du ikke forstår hva jeg hinter til, så kan uttrykket multiverse of the gaps kanskje hjelpe deg på vei.
Men mer rett på saken, så må vi ta titt på hva Elgarøy gjør her. Jeg tror han ikke er helt rettferdig med hvor han legger debatten. Hvis man analyserer argumentet hans – at universet er enklere fordi det er innenfor det han kaller den fysiske virkelighet har han allerede gjort en antagelse som på forhånd holder Gud utenfor. Hvis man begynner med å si at bare fysiske f0rklaringer er akseptable mens Gud/personlig agent er utelukket, så er det åpenbart hvor det ender.
Men hvis Elgarøy heller mener at man krever en større rettferdiggjørelse for å postulere Gud foran mulitverset, siden han mener multiverset er enklere, så må han gi oss en måte å måle det på. Hva er det med metafysiske temaer som substans, sinn, person, immaterielle konsepter (sjel, tall, logikkens lover osv.) og tanke som gjør dem uspiselige? Dette er konsepter som jeg vil påstå vi kjenner “fra vårt univers” (som i virkelighet).
Elgarøy sier rett og slett på forhånd at å postulere et metafysisk konsept (altså Gud) er mer komplisert og det å gjøre unødvendige antagelser, prima facie.
Jeg protesterer!
Hvis Elgarøy skal overbevise mørkemenn som meg, så må han nok først vise hvordan man på noe fornuftig måte kan veie dette. Det virker for meg som om han først og fremst bare stadfester at han er nå blitt materialist og har nå fått et annet utgangspunkt for debatten heller enn at han har vist at “barberkniven nådeløst rammer gudshypotesen når den prøver å stikke hodet opp gjennom hullene i naturalismen”
Vårt Land lanserte i dag sin nye debattside, verdidebatt.no. Dette er et stort steg videre fra den debattseksjonen de tidligere har hatt. Konseptet, som jeg tror er ganske unikt, er en kombinert blogg -og debattside. Hvert blogginnlegg er også et diskusjonsinnlegg i forumet, noe som gir en oppfordring til en utfyllende debatt. Hver person har sin egen bloggside også: www.verdidebatt.no/kjetil
Alle opptrer med fullt navn og helst bilde, for å skape en tydelig debatt. Jeg tror dette er et smart trekk av Vårt Land, og at dette faktisk kan skape en av de beste diskusjonsarenaene på nettet.
Det har vært mye diskusjon om nettdebatten i de siste ukene. Flere av de store riksavisene har hatt heftige debatter omkring avis vs. nett, og om nettdebatten faktisk kan være samfunnsdebatt.
Anders Brenna, nettsjef i Teknisk Ukeblad har flere steder fremmet tanken om at:
Nettdebatt = Samfunnsdebatt
Samfunnsdebatt = Nettdebatt
Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg tror Vårt Land kan gå i spissen for god nettdebatt med denne siden. Selvsagt kan ting forbedres, men slik det er nå kan det bli mange gode debatter og diskusjoner der.
Jeg håper vi på ungkristen kan bidra i debatten der også. Forhåpentligvis ser vi flere av dere der også!
Jeg må bekjenne at jeg er en ganske ivrig fan av tegneserien xkcd, som er en enruters tegneserie av en nerd som omhandler tema som noen av oss finner interessante. Jeg kom over denne i dag og klarte ikke å la være å publisere den:
Bart Erhman har nylig kommet ut med en bok som heter Jesus Interrupted, en bok som jeg absolutt kommer til å legge til i shoppinglisten min på amazong (den store listen hvor dobbelt så mange bøker blir lagt til som blir kjøpt. Noe som jeg håper kommer til å endre seg en gang langt frem i tid når økonomien er någet bedre). For en grundig anmeldelse kan Ben Witherington(her, her og her) være å anbefale.
I det som var lite annet enn et pr-stunt kom Erhman på The Colbert Show. En eller annen pr-mann i Erhmans forlag må ha trådd feil her, for å opptre som en seriøs professor på et komedieshow er vel så godt som selvmord. Men hvis all pr er god pr…
Uansett er det morsomt å se hvordan Colbert faktisk stiller noen gode spørsmål inn i mellom alt tullet. Så nå er det bare å poppe popkornet og hente colaen, for dette er gode 6 minutt:
For en liten stund siden kjøpte jeg en programvare-pakke-greie for mac. Hvert år kommer det en ny en som samler mange gode programmer til en latterlig billig penge.
Heldigvis for meg inkluderte de som solgte den i siste liten et program som heter Delicious Library. Det er et program hvor man kan bruke webkameraet til å skanne strekkoder på bøker som deretter legges automatisk med informasjon ferdigutfylt inn i programmet. Bibliotekkaren som jeg ikke visste jeg hadde i meg våknet til liv, og vips så var de fleste bøkene plutselig registrert i programmet.
Noen bøker gikk ikke inn med strekkode, så da måtte jeg skrive inn informasjonen selv, legge inn bilde osv…
Uansett, så kom jeg over en fiks funksjon som lar meg publisere biblioteket mitt til en server. Og datakyndige som vi er her på ungkristen, så har vi altså en server vi leier. På noen få sekunder lastet jeg opp biblioteket til nevnte server, altså samme som ungkristen.com ligger på, og biblioteket ligger nå ut til allmenn skue på http://ungkristen.com/deliciouslibrary/
Der kan alle som enten har lyst til å pirke på hvorfor jeg har volum 1,2,3 og 5, men ikke 4 av Chestertons samlede boltre seg i ammunisjon til kommentarfeltet. Eventuelt kan noen som har lyst til å finne noen nye bøker som er aktuelle å lese kanskje komme over noe der. Jeg kan desverre ikke love at alt er å anbefale (faktisk lurer jeg på noen ganger om noen av bøkene i det hele tatt er å anbefale), og jeg mangler også noen bøker som jeg ikke orket å plotte inn. Kanskje en annen dag.
Etter onsdagens tullball er det vel på tide å være litt mer seriøs. Siden det er fredag, har du sikkert akkurat kommet deg på hytta på fjellet, og sitter akkurat nå i masasjestolen med et stykke nybakt pizza i hånden og nyter det gode gamle, primitive, norske påskelivet med laptopen i fanget og ungkristen i nettleseren. Da kan det være verdt det å ta seg tid til å ta en titt på dette programmet før du åpner den gode krimboka (les: skrur på 42-tommeren).
Det er Dawkins som NRK har fanget. Det er andre del av en dokumentar om “Fiender av fornufta”. Temaet er alternativ medisin, et fenomen som Dawkins fillerister, spytter på og ler av før han gir oss en rørende oppmuntring til å velge fornuft foran overtro. Programmet er godt laget, og jeg storkoste meg igjennom alle 50 minuttene.
For å underbygge alle fordommer, kan jeg jo ikke la et blogginnlegg om Dawkins være uten kritikk. Mitt bidrag blir derfor dette;
Dawkins spiller gjennom hele programmet på forholdet mellom det han kaller fornuft og overtro. “Vitenskap” blir presentert som noe begrunnet og bevist, mens alternativ medisin blir latterliggjort. Og det er her jeg må sette foten ned. Forstå meg rett; jeg har lite sympati for alternativ medisin, men Dawkins virker svært lite reflektert når det kommer til vitenskapsfilosofi. Fordi hvis det er en ting man må få lov til å si, så er det at man ikke uten videre kan si at vitenskap som et felt er innlysende sant. Man burde vel, etter at Hume kom på banen, være klar over at hvis man skal presentere vitenskap som tilgang til sikker kunnskap, bør man ha gjort et skikkelig filosofisk grunnarbeid før.
Dette er et arbeid som Dawkins gang på gang hopper lett over. Jeg kan begrunne det vi kaller vitenskap ut i fra mitt kristne verdenssyn om en Gud som opprettholder universet og som har skapt det til å være forutsigbart, for øvrig har også mitt verdenssyn en forklaring på hvorfor vi bør drive vitenskap: at vi ved å utforske naturen kan lære mer om Guds skaperverk og om Gud selv, i tillegg til at det selvsagt har utrolig mange fordeler som kan hjelpe personer skapt i Guds bilde. Hva er Dawkins begrunnelse?
Jeg er ikke så naiv at jeg tror at Dawkins aldri har tenkt på dette. – han jobber jo med dette. Men hva med å lette på sløret? Han som er utdannet til å formidle vitenskap, bør vel også kunne litt om formidle begrunnelsen for vitenskapen? Eller?
Denne posten kommer nok til å sjokkere mange, men jeg kan desverre ikke ta hensyn til det.
Jeg ble født inn i et kristent hjem, og har stort sett vært rimelig sikker på kristendommen hele oppveksten. Men da jeg kom på ungdomsskolen begynte jeg å tenke, og oppdaget fort at jeg ikke kunne basere troen min på foreldrene mine. For min del endte det i mye tvil og lange netter, men etter hvert begynte jeg å rote i pappas hylle, hvor jeg fant bøker av forfattere av C.S. Lewis osv. Særlig Lewis hadde en enorm påvirkning på meg, jeg oppdaget at det fantes rasjonelle grunner til å tro på kristendommen.
Dette førte til en ustoppelig lyst for bøker innen alt av teologi, filosofi og særlig med fokus apologetikken. Dette har jeg holdt gående i en del år nå, og resultatet er rundt hundre bøker i bokhylla som jeg har pløyd igjennom, av både kristne og ikke-kristne. Jeg fant ut at jeg ikke var den første i verden som tvilte spørmål, og at kristne tenkere har svart på stort sett alle spørsmål jeg har muligheten til å stille.
Jeg ble særlig imponert over argumenter som det kalam-kosmologiske argument osv. Det har hele tiden virket for meg som om det er nokså vanntett. I tillegg har jeg også lest mye om det ondes problem, og jeg har aldri trodd at det finnes et enkelt svar på det, men det er noe alle må svare på.
Men, for å komme til poenget, så levde jeg i et apologetisk paradis. Ikke mer nå.
For særlig de siste månedene har jeg brukt mye tid på å granske igjennom og systematisere hva jeg har lært de siste årene. Jeg har funnet to kategorier argumenter. Det første er i den typen kosmologiske argument, telologiske argument osv, den andre kategorien handler om argumenter for kristendommen. Altså ikke bare om en deistisk årsak el., men faktisk at kristendommen som religionen er sann.
Granskingen har ført meg til, etter mye tanke til å innse at argumentene i kategori to ikke holder. Jeg kan forstå at det trengs en årsak, og at universet er fininnstillt for liv osv, men ikke det at man skal tro på at Jesus sto opp fra de døde ut i fra manuskripter man studerer. Et godt prinsipp erat ekstraordinære hendelser krever ekstraordinære bevis, bevis som jeg mener kristendommens tenkere ikke har klart å hoste opp.
Jeg har desverre ikke tid til å oppsummere alle grunnene mine, men jeg kan forklare hva jeg tror nå. Jeg tror det må være en første årsak, og at denne er personlig i den forstand at den er tenkende. Jeg tror også at, for at tilværelsen skal ha noen form for mening, mennesket har et mål i livet, og det er å være godt og opphøye mennesket som den enestående skapningen det er.
At mennesket er ukrenkelig er mitt aksiom, og ut i fra det kan jeg forklare hele virkeligheten, etikken, og jeg tror også det er mulig da å forklare epistemologien ut i fra det. I alle fall har jeg innsett at Bibelen ikke er særlig sikker til å få oss ut av noen epistemologisk krise, ei heller er den et godt grunnlag for etikk.
Hvis vi setter mennesket i sentrum, kan vi faktisk utrette noe. Og det er det som gjelder; over alt finner vi mennesker som søker mening, og jeg tror vi bare virkelig kan finne en mening som både virker ekte, og som har føttene godt plantet i jorda, i å sette mennesket som den øverste av alle dyrearter.
Jeg har snakket en del med Kjetil om det her, og jeg har fortsatt respekt for at han fortsatt er kristen, selv om jeg tror han ikke klarer å vise at kristendommen er rasjonell å holde. Ungkristen kommer sikkert til å bestå, men med bare Kjetil som blogger – jeg kommer til å henge i kommentarfeltet.
En del vil vel få et lite sjokk av dette, og jeg må beklage at jeg ikke har uttrykt min tvil så mye tidligere her. Jeg kan love at jeg selv har brukt mye tid på dette, selv om det ikke har vært så synlig på bloggen. Det gikk ofte i perioder, og stort sett da jeg skrev kommentarer på andre blogger og egne innlegg, levde jeg litt i min kristne verden, mens da jeg la meg på soffaen og leste bøker kom tvilen.
Til slutt kan jeg nevne at jeg fylte ut og sendte to skjema i går, det her og det her. Det er kanskje noe du også bør vurdere?
PS! Jeg må bare få si at jeg bærer ikke bitterhet og sinne ovenfor kristne. En stor del av mine venner er kristne, og de er gode folk. Jeg tror heller ikke kristne trenger å være dumme mennesker, men jeg tror en blanding av kulturelle årsaker og lite fokus på om argumentene er holdbare fører til at få tør eller innser at de bør ta steget.
Takk for meg. Det har vært en fin tid her på bloggen, den er desverre over.
OPPDATERING:
I fare for å havne i diverse pinlige situasjoner senere, skal det være klart at dette innlegget må i stor grad leses i lys av datoen det er skrevet. Nemlig 1. april. For øvrig kan jeg nevne at jeg trenger mer enn en hånd for å telle alle som ble lurt (og forferdet) av min gode spøk.
Det er alltid hyggelig å møte likesinnede bloggere vekk fra tastaturet, og forrige uke var det Morten Magelssen fra norvegicus.no/troogfornuft.no. Jeg skulle egentlig blogge om dette samme kveld, men det skjedde dessverre ikke.
Morten holdt et lite foredrag på KrfUs politiske café i Oslo, hvor temaet var eutanasi/aktiv dødshjelp. Dette er et tema som Morten har skrevet mye om før, og som jeg og andre har lest med interesse.
Selv om jeg har lest litt om temaet før har jeg vel aldri satt meg godt nok inn i debatten spesielt godt, og jeg må si at foredraget(og den følgende diskusjonen) med Morten var til stor hjelp.
Temaet er viktig og ikke minst veldig dagsaktuelt med Frps mulige programfesting av rett til aktiv dødshjelp.
Siden ikke alle av våre lesere er lesere av troogfornuft.no, tenkte jeg å gjengi noen småting fra debatten som kan være greit å vite. Hvis man noen ganger kommer borti en diskusjon omkring temaene er det ikke dumt å vite det grunnleggende.
Definisjoner
I debatt om dette temaet blir ofte definisjonene brukt feil, noe som fører til en fryktelig forvirrende debatt.
Jeg gjengir derfor de korrekte definisjonene, slik anført av Magelssen:
Eutanasi: En lege som tar livet av en person som ønsker det, oftest ved å gi en sprøyte med dødbringende medisiner. “Eutanasi” kommer fra gresk og betyr “en god død”.
Legeassistert selvmord: En leges hjelp til at en person kan ta sitt eget liv. Oftest gjennomført ved at legen gir personen en resept på en dødelig dose medisiner, som personen så tar selv.
Lindrende behandling: Medisinsk behandling til pasienter som har kort tid igjen å leve. Det er behandling som ikke kan gjøre pasienten frisk, men som er ment for å lindre plagene pasienten har.
Lindrende/palliativ/terminal sedering: Å nedsette bevisstheten til en sterkt lidende pasient med kort levetid med medisiner.
Uttrykkene aktiv og passiv dødshjelp bør ikke brukes lenger ifølge fagfolk. De er forvirrende, for ofte kan feks. “aktiv dødshjelp” omfatte både eutanasi og assistert selvmord.
Argumentene
De som er for eutanasi/legeassistert selvmord:
Selvbestemmelse(autonomi): Alle må få bestemme over seg selv, så lenge de ikke skader andre.
Lindring av lidelse: Hvis en person på slutten av livet gjennomgår store lidelser bør han kunne avslutte livet.
Retten til en verdig død
På den andre side blir det anført:
Å ta livet av en person er galt i seg selv
Det er ikke behov for eutanasi, pga. palliativ medisin(se over)
Det skader samfunnet: Det endrer det moralske klima, det gir folk en plikt til å dø, og vi sier at livet ditt ikke er verdt noe. Legerollen blir endret.
Skråplansargumentet: Hvis man først begynner på noe vil man ikke kunne stoppe. Feks.: “Alle uansett grunn må få eutanasi. Og om barmhjertighet/lindre lidelse: Alle uavhengig av autonomi må få eutanasi”.
Dette ble en kort oppsummering, basert på Magelssens foredrag og flotte disposisjonsark.
Har du ikke gjort det, les debatten. Jeg mener Magelssen kommer med en del argumenter Vanebo ikke klarer å svare på, og i avslutningsinnlegget til Magelssen kan du lese hans tanker rundt lindrende sedering, som er et godt argument mot lidelse som grunn til eutanasi.
Ung som jeg er, har jeg litt kjennskap til hvilke impulser som befinner seg i unge kristennorge. Og denne kunnskapen kan både bekymre og motivere. For jeg har merket meg at veldig mange ungdommer har en enorm lyst på “noe nytt”, og stadig snakkes det om at det er bare snakk om tid før det kommer en vekkelse over landet.
Vekkelse eller ei, så er det klart at mange kristne ungdommer føler et stort behov for endring i både samfunnet og i sine egne kristne fellesskap, noe som er naturlig da det føles som om forrige generasjon har sviktet dem. Jeg føler det samme.
Men hva blir konsekvensene av disse følelsene? Vel, trenden har lenge vært å se til USA. Bevegelser i USA har en tendens til å komme til Norge også, og det er derfor ikke underlig at det stadig kommer team fram USA til Norge, eller at ledere fra Norge drar over dammen selv. Men hvilke bevegelser er det man henter impulser fra? Desverre tror jeg det ikke bare er positive impulser som kommer. La meg bare nevne Lakeland, Toronto og nå, særlig de siste årene, Redding. Selv om f.eks. Toronto virker som om den er utgått på datoen, hører jeg fortsatt småsnakk og etterdønninger.
Disse ligger alle innenfor trosbevegelsen og har et stort fokus på nådegaver og vekkelse, noe som vi helt sikkert kan lære av. Men faren er at alt for mange sier at “vi ønsker det der” i stedet for å tenke selv hva som er passende, for ikke å si korrekt. Jeg har stadig (sleiv-)sparket mot mye fra disse bevegelsene, og de sparkene står jeg for fortsatt, for jeg tror det er mye bekymringsverdig der. Og da tenker jeg ikke bare på at jeg føler det er skummelt med mye av det som skjer der som er over det top, for å si det mildt. Nei, jeg er kanskje mest bekymret for den tankegangen og filosofien som er rådene i de bevegelsene.
For ut i fra det jeg selv har opplevd, står ikke rasjonalitet, og tør jeg si Bibelen i høysete. Joda, man bruker Bibelen mye, tro meg. Men man finner ofte skremmende mye ekstra-bibelsk materiale og praksis her og der, som vi kan risikere å få med oss hvis disse bevegelsene slår ut i full blomst i dette landet.
For meg så virker det som om svaret på kristendommens krise i Norge nå, at den blir sett på som urelevant og uspiselig, ikke løses først og fremst med flaggbæring opp og ned gangene og rop om vekkelse, men heller med kjærlighet til Gud og kjærlighet til sannhet, som spiller seg ut i levende felleskap som viser Kristi kjærlighet.
Så har man da også andre bevegelser i USA som er viktige, f.eks. the Emergent Church, som jeg også har funnet ut har mye bevegelse på deler av unge kristennorge – særlig de i 20-30 årene. I tillegg har jeg i det siste hørt fra flere kanter at den nye kalvinist-bevegelsen i USA (Se Times’ artikkel) også begynner å få inntog hos en del personer også i Norge. Dette er kanskje den bevegelsen som jeg kjenner meg mest igjen i blant de nevnte, siden fokuset på Bibelen og på rasjonell tankegang er stort. Men der er det nok også ikke bare fryd og gammen.
Desverre vet jeg ikke om dette store fokuset på å dra til bevegelser i USA virkelig er den rette veien å gå. Klart vi kan lære, klart vi kan få noe ut av det. Men spørsmålet er om vi ikke da ender med å gape over mye som ikke bør gapes over. Flotte bevegelser har en tendens til å skinne så sterkt at de som vil gjennta dem ikke alltid klarer å se feilene.
Hva tror dere? Bør vi se til USA eller andre steder? I hvor stor grad skal vi ha fokus på å lære av hva slike bevegelser har gjort kontra å selv lese Bibelen og tenke hva som er viktigst i vårt egen kultur?
Vi tar oss friheten til å feire vår eminente statsminister som runder 50 i dag, og vi tar oss også friheten til å vise et av hans større øyeblikk i karrieren.
Her kommer litt propaganda. Men denne gangen er det av den gode typen. Humanistisk salong slår på stortrommen, noe vi på ungkristen applauderer. Ta med våpen en venn og kom med åpent sinn
Humanistisk salong 30. mars: Forgifter religionen alt – hvor rett har
nyateismen?
Humanistisk salong lar seg ikke stoppe av at vårt forrige lokale brant, og er
nå tilbake. På noenlunde jevnlig basis skal vi ha kvelder der vi tar for oss
de virkelig store spørsmålene: Det gode, det sanne, det skjønne – og det
stygge.
På det første arrangementet denne vinteren er temaet den såkalte
nyateismen.
Nyateistene, med navn som Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris og
Michel Onfray i spissen, har satt i gang en offensiv mot religionen. Bøker som
”Gud – en vrangforestilling” og ”God is not great: How religion posions
everything” har blitt internasjonale bestselgere, og nyateistene har
klippekort i media.
Nyateistenes argumentasjon er preget av spissformuleringer. De mener gjerne at
det er uvitenskapelig å tro på Gud, og at religion og vitenskap kan ikke
forenes. Tvert om, påstår de, undergraver religiøsitet vitenskapens
stilling.
Andre argumenter er at gudstro i seg selv er farlig, fordi selv den hyggeligste
søndagskristne er med på å legitimere religiøs ekstremisme. Og at all
religiøs oppdragelse innebærer at man indoktrinerer barn, og er derfor i strid
med deres trosfrihet.
Men hvor godt treffer nyateistenes argumenter? Er religion bare elendigheten?
Kan religiøse mennesker lære noe av nyateistene, eller bør ateister heller
lære av de religiøse?
For å belyse disse spørsmålene har vi satt sammen et lite panel som alle har
sterke meninger om nyateismen.
Bjørn Are Davidsen er forfatter, blant annet av boken ”Da Vinci dekodet”.
I sin seneste bok, ”Svar skyldig? Om nye ateister og new age” (Lunde
forlag), kritiserer han nyateismen fra sitt kristne standpunkt.
Even Gran er journalist i Human-Etisk Forbunds medlemsblad Fri Tanke
(fritanke.no). Han forsvarer nyateismen, og mener den er et positivt bidrag til
humanistbevegelsen.
Arnfinn Pettersen er redaktør for Human-Etisk Forbunds tidsskrift Humanist.
Han er selv ateist, men skeptisk både til nyateismens argumentasjon og tone,
som han mener verken er korrekt eller konstruktiv.
Dessuten vet vi at vi tiltrekker oss et engasjert publikum, og vil gjerne
invitere disse inn i diskusjonen. Eneste premiss er at vi ikke ønsker en debatt
der deltagerne slår hverandre i hodet med argumenter, men en saklig diskusjon
der vi alle forhåpentligvis kan lære noe nytt.
Arrangementet holdes i annen etasje på Dattera til Hagen i Grønland 10 (mer
informasjon finner du på dattera.no), mandag 30. mars kl. 18.
Salongen er åpen for alle, uansett alder (det er fri aldersgrense) og livssyn.
Og det er aldeles gratis å komme inn.
Hadde de flyttet arrangementet til juli hadde du kanskje sett meg i salongen også… Det får holde med Kjetil (Kjetil, du har å komme deg på dette!).
