Det er uten tvil om at kvaliteten på debatt-seksjonen av Vårt Land er i fritt fall når jeg får lov til å rasle med sablene i dagens Vårt Land.
Jeg skriver om tro og fred og religion og krf og sånt. Morsomt hvis noen gidder å lese det.
Eskil Skjeldal avslutter sitt stykke om Abraham og Isak, Kierkegaard, Levinas og utvalget i den Norske Kirke som valgte bort teksten til bruk i gudstjenester:
Medmenneskelighet med en touch av Gud. Fornuftighet med åpenhet av det religiøse. Folkekirkens toleranse-ideologi, som enda en gang ender opp som intoleranse. La oss høre Herrens ord, men la oss høre noe inkluderende og hyggelig. La oss vende oss til Gud i bønn, men la oss bruke hodet. La oss prise Herren, men la det, for Guds skyld, skje med måte.
s 137 i Den Svake Gud
Det er at rart faktum at personer som finner det rasjonelt å benekte alt som kan minne om religiøse dogmer kaller seg fritenkende mennesker. Det virker som om de finner en styrke i å på en eller annen måte gjøre opprør mot allmenne religiøse holdninger.
Prosjektet blir dessverre ikke helt vellykket når det er mer normalt å ikke være religiøs, enn det motsatte – i alle fall offentlig. Hva er det da som gjør benektelsen av mirakler, eller av Gud selv så passelig å kalle fritenkende?
Er det slik at kristendommen hindrer fri tanke? Er det slik at det ville vært ironisk om Normisjon hadde endret navnet på sitt blad Agenda 3:16 til Fri Tanke? Det virker i alle fall som om det klinger bedre når humanistene smykker seg med frie tanker enn når kristne gjør det.
Er det først noen kristne som kalles fritenkende er det veldig ofte i sammenhenger hvor de har funnet et kristent dogme man kan basunere ut at man har benektet. Når en person kan offentliggjøre at han har kommet fram til at Gud ikke er allmektig, så er det flere som tenker at han endelig har begynt å tenke selv enn når en teolog publiserer en artikkel hvor han hevder at Jesus sto opp fra de døde.
Men hva kreves for å tenke fritt? Er det ikke slik at hvis man skal tenke fritt så må det vær rom for spørsmål? Det må være lov til å tvile på dogmer. Det må være lov til å provosere med tanker som ikke er politisk korrekte.
I det tilfellet virker det for meg som om kristendommen kan være grobunn for den ‘evige revolusjonen’ (for å bruke Chesterton), mens det rent sekulære tankesettet mye oftere låner filosofisk gods fra endre livssyn for å være fritenkende enn å frembringe en egen plattform for fri tanke.
For at fri tanke skal eksistere må man ha dogmer. Man må ikke bare ha dogmer man skal benekte – man er faktisk avhengig av at det finnes dogmer som det er politisk korrekt å holde til. Det som er skandaløst er at hvis man overhodet skal kunne tenke fritt – så bør man i hovedsak selv aldri tvile på disse dogmene heller.
Blant disse dogmene bør ideer som at alle mennesker er utstyrt forskjellige og kan bidra med nye gode perspektiver være med. Det bør også finnes dogmer som sier at det er galt å ta livet av naboen fordi han stemmer FRP. De bør finnes dogmer som sier at det finnes en sannhet vi kan strekke oss mot som faktisk er der. Det bør også finnes dogmer som sier at sannhet er godt, mens usannhet ikke er det – uansett hvor mye sannheten svir.
Dett er dogmer som kristendommen holder fast på, men det er dogmer som det sekulære tankesettet ikke like lett klarer å begrunne. Likevel trenger vi dem for å ha fri tanke.
Kristendommen sier at selv om det har gått 1600 år og mange har sagt mye, så kan fortsatt Gud hjelpe en gruppe mennesker til å protestere mot de styrende maktenes krav om et homogent religiøst Europa. Kristendommen kan gjøre opprør mot sitt etablerte selv – kristne kan finne begrunnelse for til og med å gjøre opprør mot vekkelser.
Det er det som gjør kristendommen til et revolusjonerende, fritenkende villdyr. Kristendommen hevder noen dogmer som den ikke gir slipp på – og disse dogmene åpner for fri tanke og nye perspektiver på en måte som det sekulære tankesettet har problemer med å måle seg med.
I skrivende stund ser jeg at bloggen har hatt 11 unike brukere innom i løpet av dagen. Da er det vel på tide å innse at å blogge en gang hver tredje måned ikke er særlig effektivt med tanke på å holde statistikken høy.
Slike tall kan være litt demotiverende, særlig med tanke på at bloggen vår var oppe i mange tusen treff i måneden da vi var mest aktive. Heldigvis er vi ikke særlig lett å demotivere.
Grunnene til denne stille perioden de siste månedene har vært mange. Én grunn har vært at vi ikke gadd. Det er slitsomt å ha meninger om alt, og derfor var det godt å ikke stå for noe på nettet. Når vi nå begynner på igjen kan vi jo droppe alle svulstige meninger og heller satse på å nå topplisten på blogg.no. Desverre er vi veldig dårlige på rosablogging og siste moter innen damevesker. Når vi i tillegg har drevet bloggen som en blogg som nesten ingen gidder å lese – særlig ikke kristne, så er det vanskelig å plutselig bli populistisk.
Men på samme tid kan det være at vi ønsker å gjøre innholdet noe bredere. For eksempel kan det være at vi blir noe litt mer enn bare en smeltedigel av apologetikk og filosofi. Selv kjøpte jeg 5 bøker innenfor det temaet for noen dager siden, men håpet er kanskje at vi kan gjøre bloggen interessant for andre enn personer som vil krangle med oss også. Personlig skulle jeg for eksempel ønske at flere jevnaldrende kristne hadde leste bloggen. Desverre har temaene vi har tatt opp hatt en tendens til å skremme bort både jevnaldrende og kristne.
Vi får se hva det blir til. Det er ganske sikkert at vi fortsatt kommer til å sondere mye av det samme terrenget, men vi får se hva annet vi også finner på. Det er uansett sikkert at vi fortsatt kommer til å ha meninger om mangt, men kanskje litt modnere? Slitsomt blir det i alle fall.
Ja, det er kanskje litt rolig her.
Kanskje kommer det til å rulle og gå igjen utover høsten, men for øyeblikket har både jeg og Kjetil vært opptatt med å komme inn i hverdagen igjen. Kjetil er halvveis på det første året på juss, mens jeg jobber i Bajas Web Studio i tillegg til at jeg har begynt så smått på teolgistudiet.
Jeg koser meg veldig med situasjonen som den er nå; Spasere ned på stortorvet for å designe nettsider i tillegg til å stikke på MF en tur nå og da for å høre på en viss foreleser snakke begeistret om kvinner i GT. Bedre kan det ikke bli.
Da jeg leste dette kom jeg fram til at jeg ikke kunne annet enn å skrive om det her. Jeg gikk en uskyldig tur innom Norge IDAG for å se hva de skrev om for tiden – særlig i lys av alt sprell de har laget i det siste. Desverre ble jeg overfalt av en grusom artikkel med overskrift: “-Flytt ambassaden til Israel”.
Ingressen leser:
“Det er bred enighet hos kristenledere som Norge IDAG har vært i kontakt med om at Norge må flytte sin ambassade til Jerusalem i kommende stortingsperiode.”
Dette virket jo høyst interessant – kristenledere i Norge støtter flytting av ambassaden. Jeg trodde det bare var enkeltpersoner i marginale miljøer som Norge IDAG som brydde seg om den saken. I god tro klikket jeg på artikkelen, og fant ut at disse var spurt:
Leif A. Wellerop, direktør ved Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem:
Grethe Tangen Olsen, leder for Exodus Nord
Conrad Myrdal, daglig leder i Med Israel for Fred
Rolf Gunnar Heitmann, gen.sekr. Israelsmisjonen
Gunnstein Nes, formann for Ordet og Israel
Eli Finsveen, daglig leder i Hjelp Jødene Hjem
Gro Faye-Hansen Wenske, redaktør i Israels Røst
John Skåland, formann Karmel-Instituttet
Dr. Norvald Yri
Axel Remme, tidligere generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon
Odd Sverre Hove, sjefredaktør i DagenMagazinet
Erez Uriely, leder for Senter mot Antisemittisme
Kan man kalle dette seriøs journalistikk?
Kristenfolket gjorde en genistrek da de valgte navnet, og debatten rundt dette med kristenfolket.no, KSP og den ytterste høyre fløy har dermed rast den siste tiden. Personlig synes jeg det er forvirrende for en ung mann som skal bruke sin stemme å høre personer som man trodde man var på nokså samme linje etisk sett, argumentere for en så tynn og håpløs politikk.
Jeg er kristen, og ønsker derfor å bidra med et grundig og reflektert kristent livssyn i samfunnsdebatten. Jeg ønsker at det kristne livssynet ikke skal stå på sidelinjen, men være et aktuelt alternativ og en ivrig og ekte debattant. Derfor er det veldig skuffende at organisasjoner som Kristenfolket og partiet KSP skal skape det inntrykket av at når det gjelder politikk og kristendom, så representerer de det kristne standpunktet.
Faktum er at de ikke representerer et levedyktig kristent innspill i samfunnsdebatten. Det som heller er realiteten, er at de legger alle kreftene sine i å dokumentere hva politikere landet rundt mener om helt urelevante, og ikke særlig kristne saker, som f.eks. sikkerhetsgjerdet i Israel. Er sikkerhetsgjerdet noe man må diskutere? Så absolutt! Men er det en kjernesak, mer spesifikt en kjernesak som flyter ut av det kristne livssynet og representerer kristendommens bidrag til debatten? Neppe.
Kristenfolket og KSP har misforstått noe helt grunnleggende. De har oversett en viktig faktor som enkelte personer i den kristne høyrefløyen i USA i ettertid har oppdaget: Politikk forandrer aldri kultur; kultur forandrer politikk! Når man da kjemper mot “avkristningen” (hva betyr det egentlig? Er f.eks. innføring av abort “avkristning”, mens å være for NATO å gå mot en kristen kultur?) har man misforstått alt. Klart en kultur basert på det kristne livssynet (da mener jeg et kristne livssynet, ikke ekstreme høyrevendte meninger fra marginale personer som ligger alt for langt til høyre) er en god ting! Klart en kultur som annerkjenner at alle mennesker er født med iboende rettigheter fordi de er skapt av en som har gitt disse rettighetene er positivt! Men veien dit er ikke å lage bråk om urelevante saker som om flytting av ambassader osv. Veien dit er kristne politikere som argumenterer saklig og annerkjenner spillereglene for samfunnsdebatten, mens det er det kristne folket (ikke Kristenfolket) som forandrer kulturen. En hver politiker er logisk tvunget til å til en viss grad jobbe ut i fra premissene som er lagt, men alle er frie til å forandre premissene som ligger til grunn i politikken.
Det betyr at hvis Kristenfolket ønsker seg en kultur med et sterkt kristent livssyn, er det mye viktigere å be inn naboen på kaffe og en prat, enn å drive slike hodeløse politiske kampanjer. Kulturen danner premissene, politikken jobber innenfor dem.
Skal det kristne livssynet få komme til i dagens samfunn, krever det politikere med ryggrad som argumenterer med klokskap på en måte som er relevant for alle, mens det krever at alle kristne har en innflytelse på naboen sin.
Dét er mye mer effektivt enn å flagge saker om Israel basert på teologi som ville fått Paulus til å snu seg i grava.
I bloggsfæren er det en heftig debatt rundt valgkortene som har blitt sendt ut til samtlige medlemmer i DNK. Mange som har meldt seg ut, eller som aldri har vært medlem har fått valgkortet, og flere har ringt til det nærmeste kirkekontor og kjeftet noe fryktelig på de ansatte.
Media har skrevet masse om dette, og vår kjære Trond Giskeminister har vært ute i media og sagt mye rart.
Som Oddbjørn Evenshaug oppsummerer klarte tilslutt Giske å innrømme at det var politikerne selv som har skylda, 11 år tilbake i tid. Dette har det tatt media LANG tid å komme fram til, og DNK har fått veldig, veldig mye negativ omtale. Som biskop Olav Skjevesland sier, sitert her:
Politiker-rot er blitt et omdømmeproblem for kirken, mener preses i bisperådet, Olav Skjevesland.
– Dette er en omkostning som ble påført Kirken, og som den kunne blitt spart for. Det har skapt irritasjon, og er blitt et slags omdømmeproblem for Kirken. Kirkerådet har arbeidet med dette i 11 år uten at man har hatt forståelse for problemet i departementet, sier preses i Bisperådet, Olav Skjevesland. Den norske kirke har framstått som en organisasjon som tviholder på sine medlemmer, mener Skjevesland.
Harald Hauge har blogget om saken her, og gir en god oppsummering av saken.
Selv om det endelig er kommet ut at det faktisk er politikerne, og ikke kirken som har skylden for rotet, så har jeg mine tanker om at folk flest som har fått med seg litt av denne saken ikke har fått med seg akkurat denne vesentlige biten. Og de som irriterer seg mest over å ha fått valgkortet, de er vel sikkert også de som ikke ønsker å høre noe av dette.
Dette demonstrerer E24s spaltist og nestleder i Civita Hallstein Bjercke, ved å anmelde Den Norske Kirke til Økokrim. Nettopp fordi han mener den har fått mer penger i støtte enn den er berettiget til.
At de andre trossamfunnene som har mistet penger på grunn av rotet til politikerne burde få erstatning er det ingen tvil om, men å anmelde Den Norske Kirke til Økokrim virker som et bomskudd, noe også Kirkerådsleder Nils-Tore Andersen sier:
– Jeg har veldig stor sympati for dem som reagerer. Det er ikke moro å være registrert i et trossamfunn man ikke vil ha noe med å gjøre, sa leder i Kirkerådet Nils-Tore Andersen i forrige uke til NTB. Han mente samtidig at skytset ble rettet feil vei.
– Det er ikke Den norske kirke som har skyld i dette. Her er det staten som må ta skylden, sier Andersen, og viser til at det var staten som i 1998 bestemte at Den norske kirke selv skulle stå for medlemsregisteret.
Lett skal det ikke være.
I samme øyeblikk publiserte visst Dekodet et innlegg om samme tema.
I lys av forrige post er det vel (u)passende å gratulere John Calvin med 500 år. Calvin var en av reformatorene som har hatt størst betydning for teologisk tenkning videre – på godt og vondt. De fleste av oss vil nok sette noe av det han sa i halsen, men på samme tid kan man ikke benekte at han var en genial mann.
Jeg er sikker på at han får mer oppmerksomhet og blir bedre husket i dag en nylig døde MJ blir om 500 år.
Gratulerer!
OBS! For å henge med her, er det viktig å ha lest Haralds innlegg.
Jeg nevnte at jeg kom til å skrive om Harald Hauge, prest på røros, sitt innlegg på bloggen som om univeralismen. Undertegnede blåste nok lit vel høyt i basunene i kommentarfeltet der, men jeg tror ikke dette innlegget blir like bombastisk som kommentaren ga uttrykk for. Ikke fordi jeg er mindre sikker, men fordi det er så slitsomt for alle når vi unge roper og skriker. Etter som kommentarene renner inn i kommentarfeltet hans, anser jeg det som mindre nødvendig å diskutere alle deler av innlegget han, og heller gå direkte på aktuelle tekster.
Harald Hauge, en kjempeflott fyr som er prest i Røros har skrevet et langt innlegg som krever respons. Kommer vel i løpet av morgendagen.
Luther snur seg i grava.
I dag sto Filipperne 1 for tur. I en del snakker Paulus om at vi venter oss noe som er helt fantastisk når vi dør, men gir grunner for hvorfor han ikke bare vil la seg bli drept / ta selvmord i fengselet. Men jeg kom over vers 21 hver gang jeg leste, og jeg klarte aldri helt å bli sikkert på hva Paulus mente her:
21 Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning.
Prøvde å lese litt forskjellige oversettelser, men ordleggingen er stort sett den samme. Hva mener Paulus her? At når han lever, så lever han i Kristus, mens når han dør, så er det en vinning fordi han kommer i himmelen? Altså at både det å leve på jorda og å dø blir vinklet positivt her?
Eller mener han at når han dør, så får han felleskap med Kristus, og dermed følger andre del; at “å dø er en vinning”? Altså at han ikke snakker om det å leve på jorda, men at døden er positiv fordi i den får han liv i Kristus?
Jeg klarer ikke helt å bestemme meg hva som virker mest sannsynlig. Noen som har noen gode svar?
Her er litt av konteksten:
Ja, jeg skal få mer å glede meg over! 19 For jeg vet at dette skal bli til frelse for meg, ved at dere ber for meg og Jesu Kristi Ånd hjelper meg. 20 Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø.
21 Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. 22 Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. 23 Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. 24 Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. 25 Og fordi jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli i live, ja, bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen. 26 Da skal dere få rikelig grunn til å være glade og stolte i Kristus Jesus for min skyld, når jeg kommer til dere igjen.
Jeg begynte fort å tenke på den fantastiske (og litt kjedelige) boka Jesus in disneyland, som handler om post-modernismen og religion, da jeg leste dette.
Alt er galt her.
Alt.
PS! Hvem tror du vinner?
Arnfinn Pettersen spurte i et kommentarfelt (som forøvrig nå er spammet av en fryktelig slitsom (og litt unødvendig) diskusjon):
“Dette leddet er muligens funnet, men Ungkristen.com er definitivt forsvunnet. Er dere utdødd?”
Vi har slett ikke utdødd – evolusjonen har ikke tatt knekken på oss enda 
Kjetil har gjort noe så underlig som å gifte seg med en nydelig dame fra sørlandet (ja, du leste rett. Et såkalt heteroseksuelt ekteskap!). Gud velsigne han og henne. I den forbindelse gikk det meste av de siste to månedene bort på forbredelser og andre ting.
Jeg for min del var fult opptatt med heldagser og eksamener i/etter russetiden, noe som oppholdte meg stort sett frem til sommerferien. Dessuten hadde jeg også en blindtarmbetennelse oppi det hele – noe som viser seg som en stygg 4er i matte på vitnemålet. Begynnelsen av sommerferien ble deretter brukt til pakking for så nevnte brullup, for ikke å snakke om en del dager på Normisjons generalforsamling (hvor en Davidsen ikke møtte opp). Forrige uke dro jeg til den kristne musikkfestivalen Skjærgårds M&M 09, hvor jeg nøt en uke med rå musikk (Larry Norman tribute var forresten utrolig skuffende for min del. Hvem skulle tro at Elvira Nikolaisen kunne være så slitsom?), veldig flotte mennesker, mye sol og bading. Oi, ja, det var noen bibeltimer osv der også. Selv om vi ikke brukte Bibelen (eller hjernen) så mye, kanskje med noen få hederlige unntak (Eirik Andreassen). Men det satt virkelig ikke en stopper for festivalstemningen, og det var mye som veide opp.
I forbindelse med Skjærgårds flyttet jeg også mesteparten av tingene mine til mitt nye hjem i Oslo, hvor jeg kommer til å bo fra neste uke av. Skal riktignok flytte derifra til et annet sted i samme by etter to uker.
Bloggen ble da nedprioritert med rette. Vi vet at lesertallet faller en del med slike pauser, men det gjør egentlig ikke så veldig mye for vår del – du leser jo dette
Kan hende det blir liv nå igjen.
Så nei Arnfinn, vi er desverre ikke utdødd. Kall oss heller en evolusjonær attpåklatt (alla den stygge blindtarmen), men ikke utdødd.
For de som ikke har fått med seg er “The missing link” endelig funnet. Jeg snappet opp nyheten via Twitter(som plukket den opp før norsk media, selvsagt), og det er veldig interessant å lese om funnet!
Den norske forskeren Jørn Hurum har sammen med ledende forskere fra rundt om i verden fått tak i et fossil som de omtaler som “the missing link”.
Det skiller seg fra alt som er funnet før, ved at den er nesten helt komplett, og det er en ape med veldig likt utseende som mennesket(kort, og uvitenskapelig forklart).
Som kristen leser jeg dette med veldig stor interesse, og det blir spennende å se reaksjonene fra kristne rundt om i verden. Det har blitt gjort mange oppdagelser av fossiler før, men dette skiller seg ut i stor grad.
Hørte at det ble presentert som den viktigste oppdagelsen på 47 millioner år, i en presentasjon på det naturvitenskapelige museum i New York. Da skjønner man kanskje omfanget av dette.
Evolusjon er et vanskelig tema for mange kristne, noe jeg tror skyldes dårlig folkeopplysning innad blant kristne. Myter og faktafeil spres i vilden sky, spesielt blant ungdommer, men mange voksne har også en agressiv holdning med Darwins evolusjonsteori(se verdidebatt.no for eksempler).
Nå tror jeg det er viktig at kristne kommer på banen og støtter dette funnet, og viser at kreasjonismen ikke har stor rotfeste i Norge. God argumenter for dette tror jeg også trengs, da Kent Hovind har gjort mye skade på denne fronten.
Kilder og nyttige linker:
NRKs intervju med Hurum: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/496046
Offisiell nettside for funnet: http://www.revealingthelink.com/
The Guardians artikkel: http://www.guardian.co.uk/science/2009/may/19/ida-fossil-missing-link