Finnes det kristne tv-kanaler…
som lager god tv?
Noe å diskutere
Styrken i kristendommen over ateisme er ikke at kristne har liste over alle moralske verdier, eller predikanter som kan fortelle hva som er rett og galt. Styrken i kristendommen er at vi tror det finnes moralske verdier i det hele tatt, mens ateisme aldri kan virkelig snakke om verdier som gjelder for alle. Altså kan man i alle fall diskutere verdier på et grunnlag av at de eksisterer, uansett om man kan være uenige om hva som er de rette verdene.
Å være et kristent fellesskap
Hva er det som definerer kristne fellesskap? Det virker for meg som en vanskelig oppgave å finne kjennetegnene til et kristent fellesskap. I Bibelen kan man finne mange pekepinner på hva det innebærer. Samtidig er det ikke alltid enkelt å oversette det til våre fellesskap i dag. Hvis man tar utgangspunkt i et gjennomsnittlig ungdomsmiljø i Den Norske Kirke. Hva er det kjennertegner det? Her spør jeg like mye som å komme med svar. Grunnen til at jeg skriver dette er vel at jeg ikke klarte å svare på spørsmålet selv.
Å kommunisere
Det å kommunisere tankene mine er noe jeg prøver å bli bedre på. Selv er ikke ikke veldig imponert over egne evner. Likevel er det en viktig del av livet som en kristen disippel. Å dele evangeliet innebærer også å formidle og dele tanker og ideer. Det er ikke alltid veldig lett å kommunisere, vanligvis er det faktisk ganske vanskelig. Det er sjelden jeg føler at det som kommer ut av munnen min er det samme som er i tankene mine. Dette er en utfordring for alle som vil formidle evangeliet.
Tvilen
Det er lov å tvile. Når vi tviler føler vi lett at vi ikke er så gode kristne som vi burde. Men å tvile på om kristendommen er sann er helt naturlig. Jeg tror det er sunt å krangle med troen, det er lov å snakke ut om at man ikke klarer å tro. Å skyve bort tvilen med å overbevise seg selv om at ting sikkert henger sammen er ikke en løsning. Troen bygger på sannhet. Hvis man fjerner søken etter sannhet fra troen, forsvinner også troen.
Guds glede
Gud blir også glad for det vi tenker. I kristen tro fokuserer vi mye på at Gud gleder seg over gode gjerninger, mens han ikke liker onde gjerninger og onde tanker. Men hvorfor skal ikke Gud glede seg over det gode vi tenker? Både gode ting vi tenker om andre, men også god tanke generelt. Jeg tror Gud gleder seg over fornuftig og grundig tanke på samme måte som han gleder seg over en som gjør et godt arbeid. Det vi tenker er ikke unntatt Guds glede.
Hvor langt har vi kommet?
Det er en stund siden mange var overbevist om at vi beveger oss fremover mot en utopi, en perfekt verden. Etter de to verdenskrigene i forrige århundre er det klart at til tross for at teknologien og sivilisasjonen har utviklet seg, så betyr det ikke at vi har moralsk fremgang. Likevel sitter det i oss, det som C.S. Lewis kalte kronologisk snobberi; vi sier at vi “lever jo tross alt i 2010″, eller at “vi har jo kommet så langt nå at…”. Denne tanken om at jo lengre ut i historien vi kommer, jo bedre blir samfunnet vårt moralsk sett, er en tanke som ikke holder vann. Det kan være vanskelig å innrømme det, men noen ganger kan den virkelige fremgangen være å snu.
En reise
Som ung kristen som drar på festivaler og kristne arrangementer er det lett å tro at det kristne livet er enkelt. Jeg har hørt flere si at de ønsker å fokusere på det positive når kristne ungdommer er samlet på slike stevner. Jeg liker tanken. Samtidig er den åpenbart feil. Det å bare fokusere på et seirende kristenliv gjør at mange faller av. Kristenlivet er ikke et seirende liv. Kristenlivet er et liv med både tap og seire. Ofte har jeg opplevd at det er mer av det første enn det siste. Først og fremst er kristenlivet en reise med et håp om å nå målet. Vi bør vel forberede ungdommer for både oppturene og nedturene på reisen?
Å gjøre det jeg liker
Noen ganger kan vi lure oss selv til å tro at det å gjøre ting som vi selv liker og som gjør oss glad er mot Guds vilje. Vi begynner å tro at det er å være egoistisk. Kan det hende at Gud noen ganger faktisk vil at vi skal gjøre ting som gleder oss?
Nytt design
Jeg må bare beklage at vi skifter design like ofte som G.K. Chesterton skrev bøker. Da jeg jobber med webdesign til vanlig, så kommer av og til lysten til å gjøre noe sprelsk selv, noe som av og til ender opp med resultater som dette jeg lagde i kveld. Jeg har bare brukt et par timer på det, så det er ikke veldig pent og gjennomført, men i allefall mer blogg-lignende enn det forrige.
Forbedring kommer etter hvert.
Hykleri kan avsløre sannhet
Man kan aldri avgjøre om et livssyn er rett eller galt basert på hva de som tror på det gjør. Derfor er det ikke så interessant å avgjøre om flere døde under Stalin enn under korstogene. Det som derimot er interessant er å se på hvem som handler mot det de hevder å tro på. Det er da diskusjonen blir virkelig spennende.
Oppstandelsen
At Jesus sto opp fra de døde kan virke fysisk umulig. Det er nettopp det vi kristne hevder. Det er fysisk umulig, men ikke umulig. Det skjedde ikke ved hjelp av en kraft vår egen verden, men av Gud. Det skjedde i kraft av han som skapte naturlovene i utgangspunktet. Derfor blir det fysisk umulige mulig.
Guds plan
Hva er Guds plan for livet ditt? Vi tenker ofte på Guds plan for livet vårt som en enkeltstående plan spesialtilpasset vår fremtid. Men Guds plan er mye videre enn det. Guds plan omhandler hele verden, og hele Guds rike. Noen ganger kan det være nyttig å se vårt liv som en del av den større planen. Guds plan ender ikke med livet vårt.
Jesus
Det er ikke veldig ofte vi går rett ut i en feiring av Jesus på denne bloggen, noe som jeg bare må beklage. Siden påskeaften går mot slutten, og vi nå snart skal minnes Jesu oppstandelse, tillater jeg meg å skryte litt av Kongen min.
Jeg vil fortelle litt om det underfulle, mektige og priverdige med Jesus.
Jesus samler fortid, nåtid og fremtid. I forrige post på denne bloggen skrev jeg om at historien i filmen Avatar ikke var stor nok til å leve i. I påskemorgen ser jeg klart at Jesus gir en fortelling som er stor nok. Oppstandelsen står som hovedhendelsen i Guds historie, vår historie.
Jesus tar fortiden på alvor. Også i våre liv. I oppstandelsen blir fortidens sår leget. Samtidig er ikke oppstandelsen bare noe som handler om vår fortid, men også nåtid. Jesu nåde kommer fra korset til våre liv nå. Oppstandelsen rommer også livet vi lever akkurat i dette øyeblikk. I oppstandelsen kommer det legedom for det vi gjør, og det som blir gjort mot oss nå livene våre akkurat nå. Oppstandelsen skjedde ikke bare for 2000 år siden, men det er en hendelse som har aktualitet i dag.
Et sidesprang her er at vi ofte hører at man må huske på påskens budskap. Jeg forstår hvor dette kommer fra, men samtidig må jeg også protestere: påskens budskap er ikke noe der ute som vi må huske på. Påskens budskap er her! I livet mitt! Påskens budskap handler om hendelsen for 2000 år siden, men hendelsen strekker seg helt ut til våre liv i dag! Jesus går inn i min nåtid og utfordrer meg, leger meg, engasjerer meg og utforder meg.
Til slutt gir Jesus mening til fremtiden. Man snakker om at Guds rike er her allerede her, men ikke ennå. På korset vant Jesus over det onde, og vi lever i en virkelighet hvor dette har skjedd. Samtidig peker Jesus fremover. Historien er ennå ikke over. Jesus tar ut splinten, men såret verker fortsatt. Fra korset går det også en linje fremover mot den dagen Jesus skal komme igjen.
Jesus gjennoppretter. Her møter vi det som mange tenker på som påskebudskapet: at Jesus døde for våre synder. Det er en setning som rommer mye, men ikke alt. Dessuten tror jeg det er en setning som ikke kommuniserer hva Jesus gjorde i oppstandelsen godt nok i vår tid. Dette er rett og slett fordi man tenker på synd som noe som handler om å ha brutt visse lover. Det er korrekt, men også alt for smalt. Jeg tror det å snakke om Jesu død for våre synder var mye mer effektivt og rett f.eks. under reformasjonen enn det er nå.
Misforstå meg rett. Jeg tror Jesus døde for våre synder i den tradisjonelle forstanden. Samtidig finner jeg at mange, og sikkert meg også, ikke har det samme forholdet til synd som et begrep lenger. Så hva gjør Jesus på korset? Han gjennoppretter. Jesus gjennoppretter et forhold mellom oss og Gud. Konkret betyr det at Gud er glad i oss og vil ha et forhold til oss, mens vi på den andre siden ofte er litt for glad i makt, penger eller 4-stjerners middag. Vi bryr oss ikke om Jesus mye som han bryr seg om oss. Likevel dør Jesus på korset for å gjennopprette forholdet.
Han gjennoppretter mennesker. Jesu død på korset har også konsekvenser for oss. Det er starten på løsningen på all det onde vi gjør, det er legedom for det vonde vi opplever, det er konkret starten på helbredelsen av brutte relasjoner. På korset seirer Jesus over den delen av oss som vil hverandre vondt. Det som gjør at vi så alt for ofte er slemme mot andre mennesker.
Han gjennoppretter vår identitet. Av og til har jeg problemer med å se et holdepunkt for hvem jeg er. Hvem er egentlig Ragnar? Jesus gir meg en identitet som en disippel. En som lever i Guds historie. Jeg har en relasjon til forfatteren, skaperen av historien, noe som gir meg mening og identitet.
Jesus utfordrer meg. Jesus utfordrer meg til å gjøre bedre. Hver natt legger jeg meg og innser at jeg nok en gang ikke gjorde ting som jeg burde. Neste morgen kommer Jesus med et hvitt ark og fargestifter (Gud velsigne Prøysen) og utfordrer meg mildt, men fast: Her er et nytt, hvitt ark; prøv igjen nå, Ragnar. Jeg blir utfordret i nåden som jeg får. Når Jesus konstant tilgir meg og leger det som er vondt i livet mitt, så utfordrer det meg til å bli mer lik han. Hver dag prøver jeg, og hver dag feiler jeg. Og like sikkert kommer Jesus og utfordrer meg til å tegne på nytt.
Jesus er konge. Da Jesus sto opp igjen ble det klart for disiplene hvem han var: han var Gud sønn. Han er Gud selv i menneskeskikkelse. Det er en provoserende ambisiøs påstand. Jesus er Gud selv. Det er vanskelig å fatte og vanskelig å tro, samtidig som det er en del av kjernen. Han har herredømme over alle deler av livet. Uansett hvor langt opp vi går i maktkjeden, så ender vi opp hos Jesus. Uansett hvor vi søker etter kilder for godhet, så ender vi opp hos Jesus til slutt. Uansett hvor vi leter etter den fullstendige nåden, så kommer vi Jesus. Uansett hvor mye vi graver og stiller spørsmål, så møter Jesus oss som svaret.
Nå er klokken tolv. Vi feirer at Jesus har stått opp igjen. Mørket som vi nå har vært omsluttet av, smerten vi har kjent på er borte. En frisk morgen venter oss. Med blanke ark kommer Jesus ut av graven. Høydepunktet i vår historie, gjennoppretteren av verden, han som utforder oss, han som er Konge.
I disse svulstige ordene kan det hende at du kanskje har falt av. Det kan virke virkelighetsfjernt, gammeldags og galskap å skrive slike ting. Likevel er det vanskelig som kristen å ikke si disse ordene, fordi jeg har erfart det selv.
Jeg tror dette. Det er ingen blind tro, det er heller et svar på vanskelige spørsmål. Det er et møte med en nåde som virker i livet mitt. Det er konklusjonen av en fortsatt pågående intelektuell reise, og det er en hjerteforandring.
I dag, for litt under 2000 år siden sto Jesus opp fra de døde. For meg og deg.
Om historie
Da filmen Avatar kom ut skrev en del aviser om at det var mennesker som ble deprimerte av å se filmen. De ble deprimerte fordi de ville leve i filmen, ikke i denne verden. I tillegg var det mange som ble kvalm og irritert over menneskeheten (filmen gir noen spark til måten vi har behandlet jorda på).
Kan denne depresjonen peke mot et grunnleggende behov i oss mennesker? Avatar tilbyr en helhetlig historie hvor i alle fall noen grenser er tydelig definerte – menneskene ødelegger det naturlige på planeten og ødelegger derfor for de infødte vesenenes livsgrunnlag. Det er en kamp mellom godt og ondt, og med en historie man kan leve seg inn i. På planeten Pandora utspiller det seg en kamp og alle har en plikt til å hjelpe til i det godes tjeneste.
I det vi går ut av kinosalen kan vi ikke annet enn sukke over at vi ikke lever på Pandora. En del av oss sitter fortsatt igjen i stolen, der inne ble et behov for mening og rettning tilferdsstilt, i alle fall for en stund. Tilbake står vi i hverdagen. På jobben venter relativt meningsløse oppgaver. På fritiden går vi kanskje på ski nå for tiden, eller drar ut på byen med venner. Selv om både jobben, ski og venner er gode ting, så virker det kjedelig og meningsløst i forhold til Pandora.
Jeg vil kjempe og dø! La meg bli såret, la meg bli slått, la meg miste alt, bare jeg kan miste det for noe! Jeg kan si opp jobben i dag, bare jeg har en grunn for å si opp. Jeg kan forlate mine venner, bare jeg vet jeg står i en historie med fred og godthet som enden.
Vi trenger noe å leve for. I hverdagen vår er det sjelden vi havner i en dyp depresjon i det vi sitter ved frokosten – mangelen på mening gjør sjelden mye ut av seg (hadde den bare vært tydeligere noen ganger…). Men når vi får smaken av en ekte historie med retning fortalt på en troverdig måte slår det oss at vi også vil leve i en historie!
Desverre er ikke historien som utslipper seg i Pandora en god løsning. Det er fristende å velge den; en som ble deprimert etter Avatar sa at han satt foran skjermen time etter time i endeløs leting etter å lære mer om Pandora. En slik flukt fra realiteten kan fungere som en rask løsning. Vi kan lage oss et loft hvor vi kan klarte opp på når dagene blir gråe. Når vi har fått tilfredsstilt behovet for å føle en mening med tilværelsen kan vi klarte ned igjen – tilbake til virkeligheten (eller hva man skal kalle den).
Vi kan spille det spillet en stund, men vi må innse at en dag innhenter livet oss. En dag kan det hende at meningsløsheten får stemme. Om den grå hverdagen plutselig blir sort, om det kommer noen tunger perioder i livet, er det ikke sikkert Pandora kan redde oss. Det er lett å reise til planeten Pandora når man sitter foran dataskjermen på jobb, men det er ikke like lett man har mistet noen man er glad i.
Jeg våger også til å stille spørsmål ved om verdenen i Avatar virkelig er stor nok til å leve i. Sett bort i fra det noen vil si er det viktigste – at Pandora ikke finnes, så virker det som om historien som utspiller seg på planeten ikke er stor nok. Vi får tilbud om å delta i en kamp mellom menneskene og de innfødte. I begynnelsen av filmen finner man problemer med mening og rettning i kampen, men dette problemet løses ved at planeten – selve scenen for slaget er bevisst.
Pandora er et livsnettverk som er blitt bevisst. Alt som lever der lever i et komplisert og nesten åndelig samspill. Siden naturen på Pandora er bevisst, så er det klart at det menneskene gjør med den – grov utnyttelse og ødleggelse – er en ond ting. Det er nettopp denne løsningen som jeg lurer på om ikke er stor nok. Man får et hint om at det de innfødte på planeten trodde var en åndelig dimensjon – en livsånd som lå over hele Pandora – egentlig er et nettverk helt på lik linje med en datamaskin.
Det man oppfatter som en åndelig bevissthet kan med andre ord like gjerne være en kompleks datamaskin. Og da må man stille seg spørsmålet – hvorfor redde en kompleks datamaskin? Hvorfor skal man prioritere å redde Pandora framfor å la menneskene utnytte den?
Men sett at vi godtar at Pandora har en åndelig bevissthet, så møter vi fortsatt problemer med at historien i Avatar ikke er stor nok. For med en gang vi begynner å stille spørsmål om hele universet i Avatar, altså ikke bare planeten Pandora, men hele universet, så bryter meningen sammen. For hvorfor skal man nå engang ta vare på denne spennende åndelige bevisste naturen? Hvem er det som bestemmer at Pandora er verdt å redde fordi den er bevisst? Hvorfor er det en mer hederlig handling enn grov utnyttelse av naturressursene?
Det virker derfor for meg som om vi ikke finner en historie som kan gi oss mening i Avatar. Vi trenger en historie som finnes i vår egen verden, og vi trenger en historie som er stor nok til å gjelde hele universet. Det som gir mening til de små dagligdagse tingene vi gjør må også kunne gi mening til hele universet.
Om vi klarer å finne en slik historie ser det ut som om vi har mange grunner til å holde fast på den. Og det kan hende at vi har funnet den, det kan hende noen av oss lever i den. I såfall har vi funnet noe som vi bør formidle videre.