Jeg tror forresten at de blander romvesener og de nye macene som lanseres på tirsdag.

Folk er gærne.

Det er ingen tvil om at vi bak ungkristen, brødrene Bergem, har en over middels høy interesse for apologetikk og fornuftig tro. Selv om vi ikke alltid klarer å være fornuftige, prøver vi i hvert fall.

Og hva med andre kristne ungdommer?

Alle som har en interesse for et spesielt felt, føler at det er et enormt problem at ikke flere andre har samme interesse. Derfor kan det være lett for oss som synes dette er spennende å sukke over kristne i Norge som til tider oppfører seg høyst urasjonelt. 

Med det i tankene drister jeg meg likevel til å kommentere på spørsmålet.

Å tenke er viktig. Det virker kanskje banalt å si, det er jo opplagt. Samtidig virker det like banalt å snakke om at det finnes personer som ikke tenker mye, og da mener jeg reflektere over tro og tanker, om det gjelder religion, politikk eller hva det skulle være. Og grunnen til at det virker like banalt å snakke om det, er at alle har sett og hørt folk som har gjort og sagt så tåpelige ting at konklusjonen må være at de ikke tenker i gjennom hva de gjør/sier/mener.

Men det ironiske er at jeg treffer aldri på disse som ikke tenker, og la oss nå holde oss til tro, og særlig kristen tro. Alle kristne jevnaldere jeg har snakket med om dette temaet er enige i at det finnes mange andre kristne som ikke tenker over troen sin. Merk; andre kristne. Derfor får man slike pinlige situasjoner som at personer er veldig enige i at kristne tenker for lite på fredag, mens de på mandag begrunner helgens fyllekjør med Jesu vinmirakel. Ironien er slående, men ikke særlig morsom.

Ingen vil altså innrømme at de tenker over troen sin, men alle er enige i at det helt sikkert finnes personer som tenker for lite. Konklusjonen min er derfor dristig, men ikke ubegrunnet; alle tenker for lite over troen sin. Vi kan ikke kreve at alle skal tenke nok over troen sin; vi har rett og slett ikke tid eller krefter til det. Men med ett må man også bekrefte nok et åpenbart faktum; noen  tenker mer enn andre, og noen tenker utålelig lite.

Hvor har vi kommet med dette da? Jo, vi vet at alle tenker for lite, noen tenker alt for lite, og noen tenker mer. Men hvis alle tenker for lite, da bør man jo i prinsippet få alle til å prøve å tenke mer, kanskje spesielt de som tenker minst.

La oss dra dette ned på jorden igjen for å gjøre dette konkret. Som kristne har vi alle et kall til å gi et svar for den troen vi har (1. Peter 3:15). Dette er det fundamentet for kristen apologetikk, og dette verset sier indirekte at alle kristne er apologeter. Hvis alle kristne er til en viss grad apologeter, altså personer som gir et svar for troen vår, må vi også tenke. 

Dermed er kallet om å gi klassekameraten i religionstimen et fornuftig svar på hvorfor du tror på Treenigheten like virkelig som kallet om å senere fortelle den samme kameraten evangeliet. 

For å oppsummere til nå, så mener jeg at alle tenker for lite, jeg har forklart hvorfor å gi fornuftige svar om troen sin er essensielt for kristne. Nå er det jo enda et åpenbart faktum som gjennstår. Det er det at når man reflekterer over egne standpunkter og egen tro, er det logisk nok større sjangse for å komme nærmere sannhet, og også luke ut inkonsistens i sitt eget syn. Når man har tenkt over egen tro, klarer man også mye bedre å utføre oppgaven vi kristne har, som jeg har nevnt. Å tenke over andre verdenssyn og tanker hjelper også til når man skal forklare troen sin. 

Så nå viser det seg at å tenke over egne og andres standpunkter er en grunnleggende ting for kristne. Men jeg må spørre meg om man skal sutre over at mange (les: alle) har mer eller mindre ulogiske elementer i verdenssynet seg, siden det virker som dette er å legge listen for høyt. For meg virker det som om det er lenge til det å luke ut dårlige elementer i sitt verdenssyn er å forhaste seg når det gjelder kristne flest jeg har snakket med. Før man kan bedrive denne aktiviteten virker det som om mange først må bli klar over hva deres eget verdenssyn faktisk er!

Vi kan ikke ta for gitt at alle vet hva treenigheten faktisk er, at alle vet at Jesus er Gud, at alle vet at frelse ikke ligger på våre gjerninger osv. Ved ettertanke burde kanskje forrige setning begynt med at “Vi kan ikke ta for gitt at de fleste…“. For hvis du stiller deg utenfor dørene til et ungdomsmøte i en kirke, og spør alle, en etter en etter møte om å definere treenigheten, er ikke sannsynligheten liten for at de fleste svarene, hvis de kan svare, er svar som historisk sett har blitt sett på som kjetterske, altså ikke kristne.

Hvis man ikke vet slike grunnleggende sannheter, kan man nesten like godt argumentere for at man er en uortodoks muslim i feil gudshus, som en veldig uortodoks kristen i rett. Det er essensiele sannheter som setter rammene og grensene for det kristne verdenssynet.

Nå begynner tiden å løpe fra meg, men jeg håper du har forstått for jeg vil hen. Jeg ser et stort behov for økt fokus på refleksjon over eget og andres verdenssyn i kristen-norge. 

Nå har jeg skrevet mye for å gi grunner for at jeg tror at det eksisterer et behov. Og da er det klart for å drømme - drømme om hvordan vi som er interessert i dette med å tenke klart kan begynne å dekke dette behovet. Jeg kan kanskje fylle ut det øvrige senere.

Kanskje dekker ungkristen en 1/100000 del av dette behovet, det er i hvert fall en start. Men det er kanskje på tide å tenke større; tenke flere; tenke dristigere.

Organisasjon: Min første tanke som slår meg er at det hadde vært bra med en organisasjon som jobber spesifikt med å dekke dette behovet. Kanskje, kanskje ikke.

Organisasjon eller ikke, så drømmer jeg om konferanser, særlig for unge og studenter. Videregående+. Konferanser med folk som er varme i trøya, men som kan holde nivået så lavt som det må være, men samtidig høyt nok og som bidrar til mer refleksjon. Konferanse der hvor ungdom kan få krangle med voksne om det ondes problem, hvor de får utløp for frustrasjon over ting de ikke forstår og deretter får et og annet råd fra de som har tenkt over dette. Jeg drømmer om dette. Ungdommer som drar hjem med styrket tro på Kristus, med et ydmykt hovmod for Kristus, og med økt kunnskap om Kristus. Og dette siste her tror jeg er viktig. Hvis noe slikt skulle gjøres, burde enorme krefter bli brukt på at dette ikke bare skulle bli tørr filosofi og teologi, men noe som endrer liv. For øvrig tror jeg ikke filosofi og teologi kan være kjedelig, så lenge man holder det jordnært, for hvis filosofi og teologi gjøres konkret, så utgjør det en forskjell.

Bøker og artikler. På tide at noen begynner å skrive til ungdom når det gjelder disse temaene. Og med det mener jeg mer enn en og annen artikkel i forskjellige magasiner og på kristne nettsider. Kanskje et magasin hadde vært noe å startet? Eller en nettside i rettningen tro og tvil, bare litt mer fokusert på ungdom. Noe i retning bethinking? Slett ikke en ufin drøm.

Flere personer med know-how som kan drar rundt i menigheter og forsamlinger å snakke om dette.

Jeg skal prøve å avslutte her. Jeg kommer nok tilbake mer flere tanker.

Men jeg må nevne at jeg ikke nødvendigvis drømmer om en bevegelse. Jeg tror ikke det nødvendigvis er sunt om man får en bevegelse med bare fokus på apologetikk. Det virker for meg like tåpelig som en soaking-bevegelse. Å forsvare den kristne tro er ikke alt i en kristens liv, men det er et tegn på et sunt liv. Drømmen min strekker seg til å se et større fokus på å forholde seg rasjonelt til sin egen og andres tro, og til å se at flere ressurser blir tilgjengelig til å gjøre nettopp dette.

Er det andre som drømmer?

Men la nå ikke dette ta fokuset fra innholdet. Jeg har stor tro på at det er dette vi faktisk trenger - fokus på apologetikk og tenking blant kristne ungdommer. Anbefalt!

En debatt som det er verd å få med seg, med mindre du allerede har sett den.

Jeg liker altså bøker, og leser ofte 4-5 på en gang, altså, ikke på akkurat en og samme tid - logisk nok.

Nå leser jeg for eksempel Humanisme av Richard Norman, fikk den nettopp. Blir nok ferdig med den i morgen, siden den ikke runder 200 sider engang. Ellers prøver jeg å bli ferdig med Philosophical Foundations for a Christian Worldview som jeg har nevnt tidligere. Det er en heller langsom oppgave, siden jeg må stoppe hvert 20. minutt for å fylle på med friske hjerneceller, men du verden så gøy det er!

En gjennlesning av Orthodoxy av Chesterton foregår også. Har ellers også lest In Defense of the Soul av Keith Ward - spennende.

Av bøker som har kommet men som jeg ikke har lest, eller som er i posten finner vi:

1. Chestertons samlede: II,III og V.

2. The Dawkins Delusion? - McGrath (Vet, har ikke lest den; det er nesten pinlig).

3. Kristen med god grunn - S. Gustavsson

4. Why Good Arguments Often Fail: Making a More Persuasive Case for Christ - James W. Sire (På tide å bli ydmyk)

5. A Little Primer on Humble Apologetics - James W. Sire (ja, jeg mener det. Ydmyk. Tro det eller ei).

6. Reasons of the Heart: Recovering Christian Persuasion - William Edgar (i samme bås som de to forrige.)

De tre siste her kommer nok ikke om en god stund, orket ikke betale mer for å få dem raskere over dammen. Har for øvrig nok å lese på.

Slik er altså jeg.

Jeg kom i god tid før møtet startet, og fikk muligheten til å prate med ei venninne som har vært på konferansen alle dagene. Hun var klar over at jeg var “ny”, og forklarte litt at ting kan virke skumle og uforståelig når du ser bilder av det, men at det faktisk er folk som møter Gud, og som opplever et nærvær med den Hellige Ånd.

De ivrigste
Etter å ha vært der litt, fant jeg fort ut at jeg blir lett satt ut av ting jeg ikke er vant til. Da enkelte av de mest ivrige lå på gulvet, hylende, og med all slags rare bevegelser og ristinger, da skal jeg ærlig innrømme at jeg følte et visst…ubehag. Hvis det er riktig ord.
De andre hendelsene jeg la merke til var også en smule uvante for min del. Dyrelyder og indianerrop er ikke hverdagskost, og disse latterutbruddene fikk jeg også oppleve. Det ble mye på en kveld, siden jeg satt rett foran de mest høylytte.

Men nå var det langt fra alle som var like “ekstreme” som de jeg satt ved siden av. Folk flest tok det rolig, og veldig mange lå og soaket på madrasser rundt om. Man får lett et feil bilde hvis man bare fokuserer på det mest tydeligste, altså de som roper høyest, og som gjør mest ut av seg, hvis jeg kan si det slik.
Samtidig kan man også spørre seg om det er galt det mange gjør. Mange faller om fordi de blir fylt av Ånden, men så er spørsmålet om vi trenger å reagere negativt på dette? Spørsmålet om det er ekte er vel noe mange vil stille, men slikt er vel vanskelig for oss å vite.

Hvis jeg skal være ærlig, så klarer jeg ikke helt å vite hvor jeg skal stille meg i forhold til slike ting. Folk flest der ønsker bare å komme nærmere Gud, og jeg vil tro de fleste føler at de gjorde det i løpet av møtet.
Hvorfor skal jeg da komme som kritiker og dømme? Når ting blir ubibelsk er det selvsagt grunn til bekymring, men hvis folk opplever Gud, og blir fylt av Ånden, hva skal vi da si?
Som tidligere lufter jeg tanker, og vil gjerne ha mer tilbakemelding, hvis folk har noe å si.

Jeg må si det var annerledes å være der enn å høre om det fra andre. Jeg satt under hele møtet med en følelse at mye av dette var galt, men på samme tid så jeg også at dette var til oppbyggelse for mange. Da tenker jeg ikke på dyrelydene og slikt, men de som får Ånden over seg. Her står det ungdommer på min alder og blir fylt av den Hellige Ånd, og jeg sitter der som skeptiker og dømmer? Hvis vi med sikkerhet kan si at det er ubibelsk, eller noe Paulus advarer mot, så er det jo ingen sak, men
Det blir fort et personlig dilemma, hvor man på den ene siden ser det positive i det, mens man på den andre er skeptisk til det hele. Jeg trives godt på den siste, problemet er bare at det føles ikke særlig kristent på min side. Hvis dette gir noe mening?
Jeg er nok ikke blitt mer karismatisk etter opplevelsen, men jeg har fått noen andre tanker om hvem det er som er med på slike møter, og hva de egentlig føler. Dette er noe jeg tror er viktig hvis vi skal komme med i møte med litt mer karismatiske kristne. Spesielt hvis vi ender opp i en diskusjon, så er det ikke særlig lett å si at ristinger er ubibelsk, og at det de gjør må være sugesjon. Det er vel i og for seg selvforklarende at man ikke skal si noe slikt, men dilemmaet er der likeså. Noen som har erfaring med diskusjoner om slikt?

Når det kommer til tungetale, som det ikke akkurat var lite av på dette møtet, så føler jeg vel for å dra frem Paulus ord, slik enkelte kommentar-skribenter påpekte:

Sett nå, søsken, at jeg kommer til dere og taler i tunger. Hvilken nytte har dere av det, hvis jeg ikke samtidig gir dere åpenbaring, kunnskap, profeti eller lære?

1. Kor 14,6

I møte med en ikke-kristen
Mens jeg ble sittende å vente før møtet kom jeg i prat med en som jobbet på arrangementet, og som ikke var kristen! Ikke akkurat noe jeg hadde forestilt meg skulle skje på et slikt arrangement. Jeg trenger ikke gå i detaljer om hva han gjorde på arrangementet, men vi fikk en fin prat, og det ble fort en diskusjon rundt Dawkins, Harris og gjengen. Siden jeg går rundt med The God Delusion i sekken for tiden, var det en fin “ice-breaker”. Vedkommende hadde lest flere ny-ateistiske bøker, deriblant den omtalte, og var da interessert i min mening om denne. Vi fikk en hyggelig samtale og kom inn på ulike tema, men dessverre ble vår abort-diskusjon avbrutt av møtet som begynte, så det ble ingen videre samtale. Jeg ga han adressa til bloggen her, så hvis det er du leser dette: Velkommen skal du være!

“Lærer, jeg har sett en kjempebra film på nettet. Seitgeist, eller Zeitgeist eller noe tror jeg den heter. Den tar opp temaer rundt myter og kristendom [vi har jobbet med myter i klassen den siste tiden]. Den viser hvordan kristendom har kopiert fra myter osv.”

Før læreren rekker å kommentere skyter jeg inn at:

“Ja, den må vi se. Faktisk, så må vi absolutt se den!”

Hifil-klassen, historie og filosofi-klassen, kan vise seg å bli morsom.

Arrangørene som står bak er karismatikere fra ulike miljøer i Norge(deriblant Oase og Kvinner i Nettverk), som har latt seg inspirere av amerikanske vekkelser, og da spesielt Toronto-bevegelsen.
For de uinformerte, kan vi nevne at Heidi Baker og Duncan Smith står som noen av talerne, og disse har vært svært aktive innenfor disse bevegelsene i USA.

Som nevnt flere ganger før, er både min bror og jeg oppvokst i en luthersk tradisjon, med tilhørighet til Den Norske Kirke. Gjennom oppvoksten har vi ikke hatt spesielt mye kontakt med karismatiske miljøer, og på gudstjenestene var det vel større sjanse for utbrudd av brann enn tungetale.

Hvis jeg skal snakke for min egen del, så er jeg helt blank på ting som f.eks. tungetale. Jeg har null erfaring, null opplevelser, og lite grunnlag for å uttale meg om noe som helst. Av en eller annen grunn har jeg rett og slett ikke fått opplevd mye av denne karismatiske kristendommen. Selv om jeg ved flere anledninger har vært på møter i pinsemenigheter, så har jeg på et underlig vis vært der de gangen det ikke skjer noe som helst.
Så for min del er da tungetale noe jeg ikke er vant med, og som fort blir skremmende. Vi mennesker har det vanligvis slik. Vi frykter det ukjente, og slik er da tilfellet med meg og tungetale også.

Når jeg da begynner å høre om soaking, latterkramper og folk som rister på gulvet, da tenner fort skeptiker-pluggene i meg, og jeg blir rett og slett…skeptisk.
Folk som blir slått i bakken og faller om, det virker helt uforståelig for min del, og når Duncan “Machinegun” Smith begynner å skyte folk med den hellige Ånd, da stopper det helt opp. (Han heter ikke Machinegun, og kalles heller ikke det, men det føltes veldig passende å sette det ordet akkurat der.)

Nå vet jeg at Bibelen forteller om tungetale, og at det av den grunn ikke burde være noe for meg å frykte, men så lett er det da ikke. Dessverre.

Jeg prøver å være litt forsiktig med å ikke sammenlikne tungetale og feks. disse latterkrampene som noen får, men sistnevnte går ofte hånd i hånd med den første. Likevel er det nok mange menigheter hvor tungetale er betydelig mer vanlig enn latterkrampe, siden dette er et spesielt Toronto-fenomen.

Nå lurer jeg litt på hva våre lesere tenker om akkurat dette. Slik jeg har skjønt det har vi lesere fra ulike kirkelige miljøer, og da er det greit å høre hvilke erfaringer andre har på dette området.
Hvordan skal vi som kristne forholde oss til slike fenomener som vi ser tendenser til på Catch the Fire? Når Heidi Baker står på scenen og forkynner at det skal komme en vekkelse til Norge, burde dette være et varselstegn? Eller skal vi være åpne for at slikt kan skje? Hvor går grensen mellom det å være en kristen og en skeptiker?

Dette er nytt terreng for min del, så gjerne del tanker.

1. You shall not put your blog before your integrity.

2. You shall not make an idol of your blog.

3. You shall not misuse your screen name by using your anonymity to sin.

4. Remember the Sabbath day by taking one day off a week from your blog.

5. Honour your fellow-bloggers above yourselves and do not give undue significance to their mistakes.

6. You shall not murder someone else’s honour, reputation or feelings.

7. You shall not use the web to commit or permit adultery in your mind.

8. You shall not steal another person’s content.

9. You shall not give false testimony against your fellow-blogger.

10. You shall not covet your neighbour’s blog ranking. Be content with your own content.

Forhåpentligvis klarer vi å følge disse bedre enn de originale.

Bloggposter kommer. F.eks. om ondskap.

Oskar Skarsaune, professor ved det teologiske Menighetsfakultet, er ute med ny bok, denne gangen under navnet Skaperkoden - Har moderne naturvitenskap knekket den?

Tittelen setter lista høyt, så det blir spennende å lese Skarsaunes tanker om temaet. Av tidligere Skarsaune-litteratur har Hansens hemmelighet, Den ukjente Jesus og hans to kapittel i Tro og vitenskap(Utaker) vært god lesning, så man kan vel ikke forvente annet av denne boken.
Jeg har hørt en del av Skarsaunes tanker rundt kreasjonisme og evolusjon før, så det blir flott å få dette i bokform. Kanskje vi endelig får en norsk bok som tar et oppgjør med kreasjonismen?

Forhåpentligvis finner jeg en utgave i nærmeste Bok og Media-butikk, så da kanskje det blir en omtale av boken i løpet av uka.

Denne handler om å stille ærlige spørsmål i apologetikk, og er både lærerik og veldig ydmykende for oss unge debattanter som gjerne vil si at Jesus er svare før spørsmålet er stilt. Er lenge siden jeg har hørt denne, men kom over den nå nettopp i lydbiblioteket mitt. Tenkte den måtte deles.

Fant denne på bethinking.org. Alle rettigheter osv hører helt sannsynligvis til den leiren.

Vielsen skulle foregå i våpenhuset, siden “denne delen ikke reknes som hellig, så lenge kirkedørene var lukket”, i følge TV2 nyhetene. Nå skal det nevnes at selv om dørene ble stengt, så åpnet de seg på mystisk vis i løpet av partnerskapsinngåelsen, noe TV2s reportere humret godt over. Etter partnerskapsinngåelsen var det velsignelse av paret i kirken, hvor liturgien var mistenkelig lik en kirkelig vielse. Noen den ifølge reglene ikke skal være. Når samtidig dommerfullmektigen leder partnerskapsinngåelsen et sted der han ikke har anledning til det, skjønner man at dette ikke er etter boka.

Kvarme har vært gjennom mange runder i media og fått mye hets, noe som har ført til at han har holdt en lav medieprofil det siste året. Dette er vel forståelig nok for de fleste.

Når det så skjer igjen, så kan jeg ikke annet enn ha sympati for Kvarme. I dette tilfellet handler det ikke hvem som er mørkemann, men om en biskop som prøver å gjøre jobben sin, etter de forskriftene som ligger bak den. Og her er det lovene som er lagt av Kirken selv.

På forsiden av dagens Dagbladet pryder vår kjære justisminister Knut Storberget. Han mener at Kvarme gir grobunn for hat og vold.
Videre kommer han med uttalelser som denne:

- Vi som er medlemmer av kirka må si at vi ikke finner oss i dette, vi vil ikke ha det sånn. Nå må kirka åpne dørene for alle. Biskoper er mennesker de også, og nå må de se å skjerpe seg, sier han.

Vi som er medlemmer av kirka prøver faktisk å bygge en kirke ut ifra Bibelen og hva den forteller om Guds åpenbaring i verden, ikke ut ifra enkelt politikeres meninger. Samtidig burde en justisminister være såpass våken at han får med seg at han får med seg at Kvarme faktisk bare prøvde å følge reglene som er lovfestet, mens det var prest Siri Sunde som brøt med sin arbeidsgivers fastsatte regler. Var det noen som sa kirkerett?

- Når vi om tjue år ser vi tilbake på at homofile ble gift i våpenrommet tror jeg ikke vi får en nådig dom, tror justisministeren Knut Storberget.

Så er vel spørsmålet om hvem som skal dømme. Gud eller oss?

Jeg håper jeg møter Storberget i kirkebenken på søndag, så får vi ta en prat om hva vi skal gjøre med dette. Kanskje jeg kan få med meg Vårt Land-redaktør Helge Simonnes, som også har mye han skulle ha sagt til Storberget. Men nå må jeg vel først finne ut hvilken kirke justisministeren går i.

Oppdatering: Kvarme har skrevet et brev til justisministeren, som er verdt å lese. Brevet finnes i pdf-format på Vårt Lands nettsider.

The Church of England will concede in a statement that it was over-defensive and over-emotional in dismissing Darwin’s ideas. It will call “anti-evolutionary fervour” an “indictment” on the Church”.

The bold move is certain to dismay sections of the Church that believe in creationism and regard Darwin’s views as directly opposed to traditional Christian teaching.

The apology, which has been written by the Rev Dr Malcolm Brown, the Church’s director of mission and public affairs, says that Christians, in their response to Darwin’s theory of natural selection, repeated the mistakes they made in doubting Galileo’s astronomy in the 17th century.

“The statement will read: Charles Darwin: 200 years from your birth, the Church of England owes you an apology for misunderstanding you and, by getting our first reaction wrong, encouraging others to misunderstand you still. We try to practise the old virtues of ‘faith seeking understanding’ and hope that makes some amends.”

Opposition to evolutionary theories is still “a litmus test of faithfulness” for some Christian movements, the Church will admit. It will say that such attitudes owe much to a fear of perceived threats to Christianity.

The comments are included on a Church of England website promoting the views of Charles Darwin to be launched on Monday.

Tror enkelte vil rynke på nesen. Får bare håpe det går sivilisert for seg.

Fra toppen og ned:

1. Fordi han er morsom, og jeg vet for lite om det temaet.

2. Fordi en webdesigner må kunne litt php også

3. Fordi jeg vil vite om de kan få det til.

4. Fordi jeg vil ha noe å lese når jeg er i for godt humør.

NB! Ja, jeg vet jeg snakket om forlate skuta og alt det der. Men det blir fort litt for fristende å legge fra meg skolebøkene i 5(0) minutter for å lese litt Ward.

I do not know by what extraordinary mental accident modern writers so constantly connect the idea of progress with the idea of independent thinking. Progress is obviously the antithesis of independent thinking. For under independent or individual thinking, every man starts at the beginning, and goes, in all probability just as far as his father before him. But if there really be anything of the nature of progress, it must mean, above all things, the careful study and assumption of the whole of the past. I accuse Mr. Lowes Dickinsonand his school of reaction in the only real sense. If he likes, let him ignore these great historic mysteries - the mystery of charity, the mystery of chivalry, the mystery of faith. If he likes, let him ignore the plough of the printing-press. but if we do revive and pursue the pagan ideal of a simple and rational self completion we shall end - where Paganism ended. I do not mean that we shall end in destruction. I mean that we shall end in Christianity.

Da må jeg vel komme meg tilbake til jobbingen…

Så til alle som har brukt alt de har av penger det siste døgnet i vente på undergangen; beklager, vi er her fortsatt.