Kan denne depresjonen peke mot et grunnleggende behov i oss mennesker? Avatar tilbyr en helhetlig historie hvor i alle fall noen grenser er tydelig definerte – menneskene ødelegger det naturlige på planeten og ødelegger derfor for de infødte vesenenes livsgrunnlag. Det er en kamp mellom godt og ondt, og med en historie man kan leve seg inn i. På planeten Pandora utspiller det seg en kamp og alle har en plikt til å hjelpe til i det godes tjeneste.

I det vi går ut av kinosalen kan vi ikke annet enn sukke over at vi ikke lever på Pandora. En del av oss sitter fortsatt igjen i stolen, der inne ble et behov for mening og rettning tilferdsstilt, i alle fall for en stund. Tilbake står vi i hverdagen. På jobben venter relativt meningsløse oppgaver. På fritiden går vi kanskje på ski nå for tiden, eller drar ut på byen med venner. Selv om både jobben, ski og venner er gode ting, så virker det kjedelig og meningsløst i forhold til Pandora.

Jeg vil kjempe og dø! La meg bli såret, la meg bli slått, la meg miste alt, bare jeg kan miste det for noe! Jeg kan si opp jobben i dag, bare jeg har en grunn for å si opp. Jeg kan forlate mine venner, bare jeg vet jeg står i en historie med fred og godthet som enden.

Vi trenger noe å leve for. I hverdagen vår er det sjelden vi havner i en dyp depresjon i det vi sitter ved frokosten – mangelen på mening gjør sjelden mye ut av seg (hadde den bare vært tydeligere noen ganger…). Men når vi får smaken av en ekte historie med retning fortalt på en troverdig måte slår det oss at vi også vil leve i en historie!

Desverre er ikke historien som utslipper seg i Pandora en god løsning. Det er fristende å velge den; en som ble deprimert etter Avatar sa at han satt foran skjermen time etter time i endeløs leting etter å lære mer om Pandora. En slik flukt fra realiteten kan fungere som en rask løsning. Vi kan lage oss et loft hvor vi kan klarte opp på når dagene blir gråe. Når vi har fått tilfredsstilt behovet for å føle en mening med tilværelsen kan vi klarte ned igjen – tilbake til virkeligheten (eller hva man skal kalle den).

Vi kan spille det spillet en stund, men vi må innse at en dag innhenter livet oss. En dag kan det hende at meningsløsheten får stemme. Om den grå hverdagen plutselig blir sort, om det kommer noen tunger perioder i livet, er det ikke sikkert Pandora kan redde oss. Det er lett å reise til planeten Pandora når man sitter foran dataskjermen på jobb, men det er ikke like lett man har mistet noen man er glad i.

Jeg våger også til å stille spørsmål ved om verdenen i Avatar virkelig er stor nok til å leve i. Sett bort i fra det noen vil si er det viktigste – at Pandora ikke finnes, så virker det som om historien som utspiller seg på planeten ikke er stor nok. Vi får tilbud om å delta i en kamp mellom menneskene og de innfødte. I begynnelsen av filmen finner man problemer med mening og rettning i kampen, men dette problemet løses ved at planeten – selve scenen for slaget er bevisst.

Pandora er et livsnettverk som er blitt bevisst. Alt som lever der lever i et komplisert og nesten åndelig samspill. Siden naturen på Pandora er bevisst, så er det klart at det menneskene gjør med den – grov utnyttelse og ødleggelse – er en ond ting. Det er nettopp denne løsningen som jeg lurer på om ikke er stor nok. Man får et hint om at det de innfødte på planeten trodde var en åndelig dimensjon – en livsånd som lå over hele Pandora – egentlig er et nettverk helt på lik linje med en datamaskin.

Det man oppfatter som en åndelig bevissthet kan med andre ord like gjerne være en kompleks datamaskin. Og da må man stille seg spørsmålet – hvorfor redde en kompleks datamaskin? Hvorfor skal man prioritere å redde Pandora framfor å la menneskene utnytte den?

Men sett at vi godtar at Pandora har en åndelig bevissthet, så møter vi fortsatt problemer med at historien i Avatar ikke er stor nok. For med en gang vi begynner å stille spørsmål om hele universet i Avatar, altså ikke bare planeten Pandora, men hele universet, så bryter meningen sammen. For hvorfor skal man nå engang ta vare på denne spennende åndelige bevisste naturen? Hvem er det som bestemmer at Pandora er verdt å redde fordi den er bevisst? Hvorfor er det en mer hederlig handling enn grov utnyttelse av naturressursene?

Det virker derfor for meg som om vi ikke finner en historie som kan gi oss mening i Avatar. Vi trenger en historie som finnes i vår egen verden, og vi trenger en historie som er stor nok til å gjelde hele universet. Det som gir mening til de små dagligdagse tingene vi gjør må også kunne gi mening til hele universet.

Om vi klarer å finne en slik historie ser det ut som om vi har mange grunner til å holde fast på den. Og det kan hende at vi har funnet den, det kan hende noen av oss lever i den. I såfall har vi funnet noe som vi bør formidle videre.

Jeg skriver om tro og fred og religion og krf og sånt. Morsomt hvis noen gidder å lese det.

Medmenneskelighet med en touch av Gud. Fornuftighet med åpenhet av det religiøse. Folkekirkens toleranse-ideologi, som enda en gang ender opp som intoleranse. La oss høre Herrens ord, men la oss høre noe inkluderende og hyggelig. La oss vende oss til Gud i bønn, men la oss bruke hodet. La oss prise Herren, men la det, for Guds skyld, skje med måte.

s 137 i Den Svake Gud

Prosjektet blir dessverre ikke helt vellykket når det er mer normalt å ikke være religiøs, enn det motsatte – i alle fall offentlig. Hva er det da som gjør benektelsen av mirakler, eller av Gud selv så passelig å kalle fritenkende?

Er det slik at kristendommen hindrer fri tanke? Er det slik at det ville vært ironisk om Normisjon hadde endret navnet på sitt blad Agenda 3:16 til Fri Tanke? Det virker i alle fall som om det klinger bedre når humanistene smykker seg med frie tanker enn når kristne gjør det.

Er det først noen kristne som kalles fritenkende er det veldig ofte i sammenhenger hvor de har funnet et kristent dogme man kan basunere ut at man har benektet. Når en person kan offentliggjøre at han har kommet fram til at Gud ikke er allmektig, så er det flere som tenker at han endelig har begynt å tenke selv enn når en teolog publiserer en artikkel hvor han hevder at Jesus sto opp fra de døde.

Men hva kreves for å tenke fritt? Er det ikke slik at hvis man skal tenke fritt så må det vær rom for spørsmål? Det må være lov til å tvile på dogmer. Det må være lov til å provosere med tanker som ikke er politisk korrekte.

I det tilfellet virker det for meg som om kristendommen kan være grobunn for den ‘evige revolusjonen’ (for å bruke Chesterton), mens det rent sekulære tankesettet mye oftere låner filosofisk gods fra endre livssyn for å være fritenkende enn å frembringe en egen plattform for fri tanke.

For at fri tanke skal eksistere må man ha dogmer. Man må ikke bare ha dogmer man skal benekte – man er faktisk avhengig av at det finnes dogmer som det er politisk korrekt å holde til. Det som er skandaløst er at hvis man overhodet skal kunne tenke fritt – så bør man i hovedsak selv aldri tvile på disse dogmene heller.

Blant disse dogmene bør ideer som at alle mennesker er utstyrt forskjellige og kan bidra med nye gode perspektiver være med. Det bør også finnes dogmer som sier at det er galt å ta livet av naboen fordi han stemmer FRP. De bør finnes dogmer som sier at det finnes en sannhet vi kan strekke oss mot som faktisk er der. Det bør også finnes dogmer som sier at sannhet er godt, mens usannhet ikke er det – uansett hvor mye sannheten svir.

Dett er dogmer som kristendommen holder fast på, men det er dogmer som det sekulære tankesettet ikke like lett klarer å begrunne. Likevel trenger vi dem for å ha fri tanke.

Kristendommen sier at selv om det har gått 1600 år og mange har sagt mye, så kan fortsatt Gud hjelpe en gruppe mennesker til å protestere mot de styrende maktenes krav om et homogent religiøst Europa. Kristendommen kan gjøre opprør mot sitt etablerte selv – kristne kan finne begrunnelse for til og med å gjøre opprør mot vekkelser.

Det er det som gjør kristendommen til et revolusjonerende, fritenkende villdyr. Kristendommen hevder noen dogmer som den ikke gir slipp på – og disse dogmene åpner for fri tanke og nye perspektiver på en måte som det sekulære tankesettet har problemer med å måle seg med.

Slike tall kan være litt demotiverende, særlig med tanke på at bloggen vår var oppe i mange tusen treff i måneden da vi var mest aktive. Heldigvis er vi ikke særlig lett å demotivere.

Grunnene til denne stille perioden de siste månedene har vært mange. Én grunn har vært at vi ikke gadd. Det er slitsomt å ha meninger om alt, og derfor var det godt å ikke stå for noe på nettet. Når vi nå begynner på igjen kan vi jo droppe alle svulstige meninger og heller satse på å nå topplisten på blogg.no. Desverre er vi veldig dårlige på rosablogging og siste moter innen damevesker. Når vi i tillegg har drevet bloggen som en blogg som nesten ingen gidder å lese – særlig ikke kristne, så er det vanskelig å plutselig bli populistisk.

Men på samme tid kan det være at vi ønsker å gjøre innholdet noe bredere. For eksempel kan det være at vi blir noe litt mer enn bare en smeltedigel av apologetikk og filosofi. Selv kjøpte jeg 5 bøker innenfor det temaet for noen dager siden, men håpet er kanskje at vi kan gjøre bloggen interessant for andre enn personer som vil krangle med oss også. Personlig skulle jeg for eksempel ønske at flere jevnaldrende kristne hadde leste bloggen. Desverre har temaene vi har tatt opp hatt en tendens til å skremme bort både jevnaldrende og kristne.

Vi får se hva det blir til. Det er ganske sikkert at vi fortsatt kommer til å sondere mye av det samme terrenget, men vi får se hva annet vi også finner på. Det er uansett sikkert at vi fortsatt kommer til å ha meninger om mangt, men kanskje litt modnere? Slitsomt blir det i alle fall.

Kanskje kommer det til å rulle og gå igjen utover høsten, men for øyeblikket har både jeg og Kjetil vært opptatt med å komme inn i hverdagen igjen. Kjetil er halvveis på det første året på juss, mens jeg jobber i Bajas Web Studio i tillegg til at jeg har begynt så smått på teolgistudiet.

Jeg koser meg veldig med situasjonen som den er nå; Spasere ned på stortorvet for å designe nettsider i tillegg til å stikke på MF en tur nå og da for å høre på en viss foreleser snakke begeistret om kvinner i GT. Bedre kan det ikke bli.

Ingressen leser:

“Det er bred enighet hos kristenledere som Norge IDAG har vært i kontakt med om at Norge må flytte sin ambassade til Jerusalem i kommende stortingsperiode.”

Dette virket jo høyst interessant – kristenledere i Norge støtter flytting av ambassaden. Jeg trodde det bare var enkeltpersoner i marginale miljøer som Norge IDAG som brydde seg om den saken. I god tro klikket jeg på artikkelen, og fant ut at disse var spurt:

Leif A. Wellerop, direktør ved Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem:

Grethe Tangen Olsen, leder for Exodus Nord

Conrad Myrdal, daglig leder i Med Israel for Fred

Rolf Gunnar Heitmann, gen.sekr. Israelsmisjonen

Gunnstein Nes, formann for Ordet og Israel

Eli Finsveen, daglig leder i Hjelp Jødene Hjem

Gro Faye-Hansen Wenske, redaktør i Israels Røst

John Skåland, formann Karmel-Instituttet

Dr. Norvald Yri

Axel Remme, tidligere generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon

Odd Sverre Hove, sjefredaktør i DagenMagazinet

Erez Uriely, leder for Senter mot Antisemittisme

Kan man kalle dette seriøs journalistikk?

Jeg er kristen, og ønsker derfor å bidra med et grundig og reflektert kristent livssyn i samfunnsdebatten. Jeg ønsker at det kristne livssynet ikke skal stå på sidelinjen, men være et aktuelt alternativ og en ivrig og ekte debattant. Derfor er det veldig skuffende at organisasjoner som Kristenfolket og partiet KSP skal skape det inntrykket av at når det gjelder politikk og kristendom, så representerer de det kristne standpunktet.

Faktum er at de ikke representerer et levedyktig kristent innspill i samfunnsdebatten. Det som heller er realiteten, er at de legger alle kreftene sine i å dokumentere hva politikere landet rundt mener om helt urelevante, og ikke særlig kristne saker, som f.eks. sikkerhetsgjerdet i Israel. Er sikkerhetsgjerdet noe man må diskutere? Så absolutt! Men er det en kjernesak, mer spesifikt en kjernesak som flyter ut av det kristne livssynet og representerer kristendommens bidrag til debatten? Neppe.

Kristenfolket og KSP har misforstått noe helt grunnleggende. De har oversett en viktig faktor som enkelte personer i den kristne høyrefløyen i USA i ettertid har oppdaget: Politikk forandrer aldri kultur; kultur forandrer politikk! Når man da kjemper mot “avkristningen” (hva betyr det egentlig? Er f.eks. innføring av abort “avkristning”, mens å være for NATO å gå mot en kristen kultur?) har man misforstått alt. Klart en kultur basert på det kristne livssynet (da mener jeg et kristne livssynet, ikke ekstreme høyrevendte meninger fra marginale personer som ligger alt for langt til høyre) er en god ting! Klart en kultur som annerkjenner at alle mennesker er født med iboende rettigheter fordi de er skapt av en som har gitt disse rettighetene er positivt! Men veien dit er ikke å lage bråk om urelevante saker som om flytting av ambassader osv. Veien dit er kristne politikere som argumenterer saklig og annerkjenner spillereglene for samfunnsdebatten, mens det er det kristne folket (ikke Kristenfolket) som forandrer kulturen. En hver politiker er logisk tvunget til å til en viss grad jobbe ut i fra premissene som er lagt, men alle er frie til å forandre premissene som ligger til grunn i politikken.

Det betyr at hvis Kristenfolket ønsker seg en kultur med et sterkt kristent livssyn, er det mye viktigere å be inn naboen på kaffe og en prat, enn å drive slike hodeløse politiske kampanjer. Kulturen danner premissene, politikken jobber innenfor dem.

Skal det kristne livssynet få komme til i dagens samfunn, krever det politikere med ryggrad som argumenterer med klokskap på en måte som er relevant for alle, mens det krever at alle kristne har en innflytelse på naboen sin.

Dét er mye mer effektivt enn å flagge saker om Israel basert på teologi som ville fått Paulus til å snu seg i grava.

Politiker-rot er blitt et omdømmeproblem for kirken, mener preses i bisperådet, Olav Skjevesland.

– Dette er en omkostning som ble påført Kirken, og som den kunne blitt spart for. Det har skapt irritasjon, og er blitt et slags omdømmeproblem for Kirken. Kirkerådet har arbeidet med dette i 11 år uten at man har hatt forståelse for problemet i departementet, sier preses i Bisperådet, Olav Skjevesland. Den norske kirke har framstått som en organisasjon som tviholder på sine medlemmer, mener Skjevesland.

Harald Hauge har blogget om saken her, og gir en god oppsummering av saken.

Selv om det endelig er kommet ut at det faktisk er politikerne, og ikke kirken som har skylden for rotet, så har jeg mine tanker om at folk flest som har fått med seg litt av denne saken ikke har fått med seg akkurat denne vesentlige biten. Og de som irriterer seg mest over å ha fått valgkortet, de er vel sikkert også de som ikke ønsker å høre noe av dette.

Dette demonstrerer E24s spaltist og nestleder i Civita Hallstein Bjercke, ved å anmelde Den Norske Kirke til Økokrim. Nettopp fordi han mener den har fått mer penger i støtte enn den er berettiget til.
At de andre trossamfunnene som har mistet penger på grunn av rotet til politikerne burde få erstatning er det ingen tvil om, men å anmelde Den Norske Kirke til Økokrim virker som et bomskudd, noe også Kirkerådsleder Nils-Tore Andersen sier:

– Jeg har veldig stor sympati for dem som reagerer. Det er ikke moro å være registrert i et trossamfunn man ikke vil ha noe med å gjøre, sa leder i Kirkerådet Nils-Tore Andersen i forrige uke til NTB. Han mente samtidig at skytset ble rettet feil vei.

– Det er ikke Den norske kirke som har skyld i dette. Her er det staten som må ta skylden, sier Andersen, og viser til at det var staten som i 1998 bestemte at Den norske kirke selv skulle stå for medlemsregisteret.

Lett skal det ikke være.

I samme øyeblikk publiserte visst Dekodet et innlegg om samme tema.

Jeg er sikker på at han får mer oppmerksomhet og blir bedre husket i dag en nylig døde MJ blir om 500 år.

Gratulerer!

Jeg nevnte at jeg kom til å skrive om Harald Hauge, prest på røros, sitt innlegg på bloggen som om univeralismen. Undertegnede blåste nok lit vel høyt i basunene i kommentarfeltet der, men jeg tror ikke dette innlegget blir like bombastisk som kommentaren ga uttrykk for. Ikke fordi jeg er mindre sikker, men fordi det er så slitsomt for alle når vi unge roper og skriker. Etter som kommentarene renner inn i kommentarfeltet hans, anser jeg det som mindre nødvendig å diskutere alle deler av innlegget han, og heller gå direkte på aktuelle tekster.

Grunnen til at jeg vil se på aktuelle tekster i Bibelen er at den på en eller annen måte ha en viss epistemologisk status hvis vi skal kunne diskutere dette. Og det er i seg selv en god diskusjon, som Harald er kjent med. Uansett, så oppsummerer en ved navn Hallvard i kommentarfeltet det godt:

Eg er (som oss alle) undervegs ved NT-eksegese og adekvat forståing av NT, og verken kan eller vil uttale meg skråsikkert om desse tinga. At det er ulike nyansar på domen og kva denne inneber, i NT, er heilt klart. Men visse ting er vel klart nok – i stort sett alle NT-skrifter: At det vil bli ein dom, og at denne vil setje eit skilje mellom dei som er frelste ved trua på Jesus og dei som ikkje er det. (Om du er usamd i dette, kan vi sjølvsagt sjå meir på konkrete referansar.) Likevel vil du opne opp for – eller jamvel anbefale – det universalistiske synet.

Det er sjølvsagt mogleg å utsetje NT for ei kritisk haldning, og seie til dømes “dei synoptiske evangelia er eit resultat av kyrkjelydsteologi”, “johannesevangeliet byggjer på uhistoriske kjelder”, “Paulus’ bodskap er nødvendigvis eit uttrykk for kva Gud tenker om ting” etc.

Problemet med å innta ei slik kritisk haldning til NT er naturlegvis at ein då logisk sett må innta ei like kritisk haldning til heile bodskapen. Viss ikkje, må ein ha kriterier for å skjelne mellom kva som er autoritativt og kva som ikkje er det. Jfr. “kanon im kanon”-debatten.

Her er dermed mine kommentarer til ting du, Harald, har sagt:

Når jeg forsøker å tenke teologi, så er det for meg hele tiden et underliggende premiss at det er Gud som er det “egentlige” handlende subjekt i alt som har med troens liv å gjøre. Pregnant uttrykt: Frelsen er Guds sak. Til dette kan vi tilføye noen Pauli ord: Gud vil at alle mennesker skal bli frelst.

Når jeg som troende kristen vender meg til Gud i tillit (tro) er det nettopp i tro på at han vil ta imot meg, fordi Gud ønsker å frelse meg og fordi dette ønsket er uten forbehold.

Jeg applauderer at du mener frelsen er Guds sak. Før vi går videre her, så vil jeg kommentere det du sitererte fra Paulus. Det er i 1. Tim 2,3-4 han skriver ordene:
Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, 4 han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.
Dette verset er uhyre interessant, fordi jeg mener det tvinger oss til å stille mange spørsmål. Hvis Gud vil at alle skal bli frelst, så har vi ikke mange muligheter. Enten blir alle frelst og man må da godta universalismen, eller så klarer ikke Gud alt det han vil, eller så kan man finne en annen, siste tolkningsnøkkel. Det første svaret kan være logisk nok, gitt noen forutsetninger, og et grunnlag du har prøvd å lagt. Det andre svaret virker for meg som helt umulig – den kristne guden er ikke en svak gud.

Jeg tror vi kan finne en nøkkel for å tolke dette verset. Jeg har tenkt en del, og ikke kommet helt fram til hvordan dette ser ut, men ha tålmodighet med meg: Vi ser at det skjer mye onde ting, og vi må ta det som en selvfølge at Gud hater det onde, og elsker det gode. Samtidig så tror jeg at Gud er allmektig og har en plan. Dette betyr at Gud i sin store plan, nødvendigvis må prioritere, evt. ha “to viljer”. Den viktigste viljen er at han vil gjennomføre sin plan, slik at han blir herliggjort, mens han på den annen siden også ikke vil at noen skal være urettferdige – selv om det er en del av hans plan.

Altså er det Guds vilje at vi skal være gode, men betyr ikke at vi alle er gode, eller at han ikke er allmektig. Det betyr bare at han har en større plan.

Dette samme konseptet tror jeg kan fungere her. Det virker for meg som om det er klart at ikke alle blir frelst, men at samtidig Gud vil at alle skal bli frelst. Jeg mener det kan være en syntese her, eller hva tror du?

… Jeg mener det må være mulig å ta denne tanken enda ett steg videre og si: Gud hadde tilgitt meg før jeg hørte at han hadde gjort det. Gud hadde overvunnet døden for meg før jeg visste at jeg ville få bruk for det. Gud hadde gjort alt menneskelig til sitt før jeg ble en del av menneskeheten. I klartekst: Gud hadde stelt istand min frelse før jeg var i stand til å integrere vissheten om dette i livet mitt.

Enig! Gode glubrerier! Faktisk ble denne virkeligheten skapt før verden! “I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil.” Ef 1,4.

Det er denne frelsen som rekkes meg konkret og nært i nådemidlene. Men skal jeg nå forsøke tenke konsekvent og la hele tankerekka være gjennomsyret av nåde “helt til bunns”, må jeg ikke da også si: Det kan da ikke være slik at min frelse er avhengig av at jeg tar imot dette? For blir ikke da spørsmålet om frelse et spørsmål om min respons? Henger ikke i så fall alt til syvende og sist på meg og min mottakelse? Koker ikke alt da ned til en eller annen variant av gjerningsrettferdighet?

Nok en gang henger jeg med på glubreriene.

Dersom svaret på dette aller siste spørsmålet er noe i nærheten av et ja, da er det heller ikke lenger noen grunn til å reservere frelsestanken til de kristne eller til innenfor kirken.

Men her slutter altså enigheten. Den første delen av setningen fører ikke nødvendigvis til den andre delen. Fordi hvis andre del av setningen stemmer, at frelsestanken ikke reserveres til de kristne, så må du vise dette på noen måte. Bare fordi det finnes et felleskap og en virkelighet – at vi blir frelst, som er forut oss, så betyr ikke dette at alle er frelst, og alle har denne enheten i Kristus.

La oss først se på Kristus ord til Nikodemus. Pasasjen burde ikke være ukjent.

For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. 17 Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. 18 Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. 19 Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset, fordi deres gjerninger var onde. 20 For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt.

Vi ser at de som ikke tror, er allerede dømt. Det settes en kontrast, en antitese mellom de som tror på han, og de som ikke tror. De som tror skal ikke gå fortapt, men ha evig liv, mens de som ikke tror allerede er dømt. Dette er Kristi ord, og hvis man på noen måte skal bruke Bibelen som autoritet, bør i allefall Gud som menneske ha noe han skulle ha sagt.

Videre har jeg lyst til å følge Pauli ressonement i Romerne 8 og 9. Han begynner kapittel 8 med å snakke om livet i Ånden, og at dem som er i Kristus Jesus ikke har noen fordømmelse (v1). Merk her at alle skal være i Kristus Jesus er en helt ukjent tanke for Paulus. i 9b sier han at “Den som ikke har Kristi Ånd, hører ikke Kristus til.”. Vi som har fått Guds ånd er altså i Kristus, vi er fri fra gjerninger, vi roper Far! (15) til Gud og vi får vite at vi er Guds barn (16).

Med mindre alle har fått Guds ånd – en tanke jeg gjerne vil se funnet i Bibelen, så betyr det at Paulus ganske bestemt mener at ikke alle er i Kristus, og ikke alle dermed får frelse. Leser man videre, får man se noe utrolig:

“Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje” v28
Nok en gang er språket formet slik at det er dem som elsker Gud som alt tjener til det gode for, og det er dem han har kalt etter sin frie vilje. Det er åpenbart at ikke alle elsker Gud (Rom 1), og derfor er ikke alle kalt etter hans frie vilje. Neste vers, 29 og 30 er mildt sagt slående:

Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. 30 Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også erklært rettferdige, og dem som han har erklært rettferdige, har han også herliggjort.

Det er snakk om “dem”, altså de samme som han har snakket om hele veien, nemlig de som har Guds ånd, de som elsker Gud, de kristne. Det er dem han på forhånd har bestemt til å være kalt, erklært rettferdig og herliggjort – altså frelsen. Før øvrig ser man også her et bredere bilde av frelse enn den jeg har fått inntrykk av til nå i glubreriene i bloggposten. Frelsen handler ikke bare om rettferdiggjørelse – det er også kall og herliggjørelse. Herliggjørelse som Paulus snakker om i Fil 2,12. Med dette synet på frelse, virker det underlig at man kan snakke om at alle blir frelst – for slett ikke alle blir kalt eller herliggjort.

Følger man Paulus resonnement videre, så ser man at Paulus forstår hvilke spørsmål han vil få. I begynnelsen av kapittel 9, så behandler spørsmålet om hvem som virkelig er av Israel. For Paulus setter ikke Israelitter (i nasjonal forstand) = Guds barn, men de som er kalt og har fått Guds ånd. Han diskuterer dette fra vers 6 og utover, og siterer i vers 13: Jeg hadde Jakob kjær, men Esau hadde jeg uvilje mot.

I vers 14 kommenterer Paulus kjapt responsen han venter:

Hva skal vi si til dette? Er Gud urettferdig? Slett ikke! 15 For han sier til Moses: Jeg viser godhet mot den jeg vil, og er barmhjertig mot den jeg vil. 16 Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser godhet. 17 For Skriften sier til farao: Jeg lot deg stå fram for å vise min makt på deg og for å la mitt navn bli forkynt over hele jorden. 18 Altså viser han godhet mot den han vil, og forherder den han vil.

Vi ser her klart at situasjonen handler om hvem som skal bli frelst og ikke – hvem Gud har sin gode vilje mot og ikke.

Paulus svar er at slett ikke alle blir frelst, og at Gud til syvende og sist bestemmer, liker man det ikke, kan man i allefall vise Paulus den respekt og lese videre i vers 19, hvor han behandler innvendingen om Gud er urettferdig, og om vi kan bebreides.

Poenget mitt det det her er å vise at det synet på enhet og frelse som du glubrer over er totalt ukjent for både Paulus og Kristus. Du kan godt nok si deg uenig med både Paulus og det evangelistene skrev ned av det Kristus sa, men da får du i såfall et epistemologisk problem.

Forresten, kan 9,27 nevnes. Her siteres Jesaja: Om Israels barn var så tallrike som havets sand,
skal bare en rest bli frelst.

Etter å ha vært i Romerne kan det være lurt å gå tilbake til Jesu ord igjen:

Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den. Matteus 7,13-14

Det kan vel strengt tatt sies klarere? Jesus sier her at det er mange som går til fortapelse, mens det er få som får livet.

Vi kan også se i Johannes 6,40, som også står i en sammenheng hvor bildet på predestinasjon er veldig tydlig:

For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.»

Hvem er det som skal ha evig liv?  Jo, den som ser Sønnen og tror på ham!

Så kan vi se på hva Jesus sier i Matteus evangelium kap 25:

Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Dette kommer som slutten på en slags lignelse om dommen, og det er tydelig at det er to utganger, og en av dem er ikke livet – og noen (“disse”, de som ikke er rettferdige) blir fortapt. Konklusjonen virker veldig åpenbar for min del.

Til slutt kan jeg også nevne lignelsen i Lukas 13 her, som kanskje er en parallell til den i Matteus?

Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det…

Ut i fra alt dette, konkluderer jeg med at læren om fortapelsen som en antitese til frelsen er reel, og det er faktisk folk som kommer til å oppleve den. Derfor ønsker jeg å utfordre dine ord i kommentarfeltet:

Jeg tror faktisk ikke man trenger å klippe og lime så veldig mye i Bibelen for å finne åpninger mot universalismen. Om ikke annet ligger den vel der som noe man kan håpe på?

Dette er vel noe vi ikke er gitt å vite noe om, tenker jeg. Igjen: Kanskje det koker ned til nettopp hva vi håper på. Hva vi ønsker.

Jeg tror man nettopp må klippe å lime for å finne åpninger mot universalismen. Jeg tror faktisk at grunnen til at man begynner å “leke seg med tanken” eller “glubre” er fordi man allerede har klipt og limt litt. Bibelen er veldig klar på dette, og jeg ser på ingen måte at tanken om universalismen ligger der som et håp i Bibelen (hvis det var det du mente).

Når du sier at det ikke er noe vi er gitt å vite noe om, så må jeg med en gang spørre om hvilken standard du bruker her. Fordi hvis man ikke kan vite dette, er det slett ikke mye igjen vi er gitt å vite om fra Bibelen, f.eks. treenigheten.

Jeg finner tanken om universalisme fraværende fra Bibelen.  Det eneste verset jeg vet av som kan peke i den rettningen er 1 Tim 4,10, men det virker høyst rasjonelt og tolke det i en annen rettning enn universalismen, gitt alle de andre klare versene som taler mot den.

Håper dette ikke ble for bombastisk Harald, men du tråkket på noen tær – noe som bare er bra. Jeg forstår fullt ut at dette er grublerier, så jeg vil ikke brenne deg på bålet med det første. Likevel ønsker jeg å holde føttene dine så vidt over – bare for å føle varmen

Takker for muligheten grubleriene skapte for meg til å gruble litt selv, og venter nå i ydmykhet på få argumentene mine rasert. Som nevnt tidligere føler jeg en enorm ydmykhet når jeg diskuterer med noen som vet så mye mer enn meg, men samtidig er jeg jo også typen til å stikke nesa mi steder der den ikke hører hjemme.

Ha en god sommer i Røros!

Luther snur seg i grava.

21 Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning.

Prøvde å lese litt forskjellige oversettelser, men ordleggingen er stort sett den samme. Hva mener Paulus her? At når han lever, så lever han i Kristus, mens når han dør, så er det en vinning fordi han kommer i himmelen? Altså at både det å leve på jorda og å dø blir vinklet positivt her?

Eller mener han at når han dør, så får han felleskap med Kristus, og dermed følger andre del; at “å dø er en vinning”? Altså at han ikke snakker om det å leve på jorda, men at døden er positiv fordi i den får han liv i Kristus?

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg hva som virker mest sannsynlig. Noen som har noen gode svar?

Her er litt av konteksten:

Ja, jeg skal få mer å glede meg over! 19 For jeg vet at dette skal bli til frelse for meg, ved at dere ber for meg og Jesu Kristi Ånd hjelper meg. 20 Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø.
21 Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. 22 Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. 23 Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. 24 Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. 25 Og fordi jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli i live, ja, bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen. 26 Da skal dere få rikelig grunn til å være glade og stolte i Kristus Jesus for min skyld, når jeg kommer til dere igjen.

Alt er galt her.

Alt.

PS! Hvem tror du vinner?

“Dette leddet er muligens funnet, men Ungkristen.com er definitivt forsvunnet. Er dere utdødd?”

Vi har slett ikke utdødd – evolusjonen har ikke tatt knekken på oss enda Kjetil har gjort noe så underlig som å gifte seg med en nydelig dame fra sørlandet (ja, du leste rett. Et såkalt heteroseksuelt ekteskap!). Gud velsigne han og henne. I den forbindelse gikk det meste av de siste to månedene bort på forbredelser og andre ting.

Jeg for min del var fult opptatt med heldagser og eksamener i/etter russetiden, noe som oppholdte meg stort sett frem til sommerferien. Dessuten hadde jeg også en blindtarmbetennelse oppi det hele – noe som viser seg som en stygg 4er i matte på vitnemålet. Begynnelsen av sommerferien ble deretter brukt til pakking for så nevnte brullup, for ikke å snakke om en del dager på Normisjons generalforsamling (hvor en Davidsen ikke møtte opp). Forrige uke dro jeg til den kristne musikkfestivalen Skjærgårds M&M 09, hvor jeg nøt en uke med rå musikk (Larry Norman tribute var forresten utrolig skuffende for min del. Hvem skulle tro at Elvira Nikolaisen kunne være så slitsom?), veldig flotte mennesker, mye sol og bading. Oi, ja, det var noen bibeltimer osv der også. Selv om vi ikke brukte Bibelen (eller hjernen) så mye, kanskje med noen få hederlige unntak (Eirik Andreassen).  Men det satt virkelig ikke en stopper for festivalstemningen, og det var mye som veide opp.

I forbindelse med Skjærgårds flyttet jeg også mesteparten av tingene mine til mitt nye hjem i Oslo, hvor jeg kommer til å bo fra neste uke av. Skal riktignok flytte derifra til et annet sted i samme by etter to uker.

Bloggen ble da nedprioritert med rette. Vi vet at lesertallet faller en del med slike pauser, men det gjør egentlig ikke så veldig mye for vår del – du leser jo dette

Kan hende det blir liv nå igjen.

Så nei Arnfinn, vi er desverre ikke utdødd. Kall oss heller en evolusjonær attpåklatt (alla den stygge blindtarmen), men ikke utdødd.

Den norske forskeren Jørn Hurum har sammen med ledende forskere fra rundt om i verden fått tak i et fossil som de omtaler som “the missing link”.
Det skiller seg fra alt som er funnet før, ved at den er nesten helt komplett, og det er en ape med veldig likt utseende som mennesket(kort, og uvitenskapelig forklart).

Som kristen leser jeg dette med veldig stor interesse, og det blir spennende å se reaksjonene fra kristne rundt om i verden. Det har blitt gjort mange oppdagelser av fossiler før, men dette skiller seg ut i stor grad.
Hørte at det ble presentert som den viktigste oppdagelsen på 47 millioner år, i en presentasjon på det naturvitenskapelige museum i New York. Da skjønner man kanskje omfanget av dette.

Evolusjon er et vanskelig tema for mange kristne, noe jeg tror skyldes dårlig folkeopplysning innad blant kristne. Myter og faktafeil spres i vilden sky, spesielt blant ungdommer, men mange voksne har også en agressiv holdning med Darwins evolusjonsteori(se verdidebatt.no for eksempler).

Nå tror jeg det er viktig at kristne kommer på banen og støtter dette funnet, og viser at kreasjonismen ikke har stor rotfeste i Norge. God argumenter for dette tror jeg også trengs, da Kent Hovind har gjort mye skade på denne fronten.

Kilder og nyttige linker:
NRKs intervju med Hurum: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/496046
Offisiell nettside for funnet: http://www.revealingthelink.com/
The Guardians artikkel: http://www.guardian.co.uk/science/2009/may/19/ida-fossil-missing-link

(Trykk på bildet for å se en morsom nyhetssak)

Mange kristne har reagert på at familien Nordbø har blitt hengt ut i media av Arnfinn, mens andre har påpekt at de får som de fortjener. For oss utenforstående er det vanskelig å vite hva som har blitt sagt og hvem som har gjort hva. Min oppfatning har vært at Arnfinn tydeligvis har hatt det vanskelig med å stå frem, og jeg har nok gjort meg mine tanker om foreldre som kan støte ut sin sønn på en slik måte.

Men for noen dager siden publiserte Arnfinns bror et leserinnlegg på Aftenbladet.no hvor han sier sitt syn i saken og forteller om hvordan resten av familien har opplevd det.

For de som har fulgt med i debatten vil jeg anbefale å lese innlegget. Om alt som han sier stemmer vet jeg ikke, men det bekrefter min mistanke om at det er mange røster som ikke blir hørt i media.

Espen Utaker, Vårt Lands “debattmester” har skrevet et innlegg på (den tidl. omtalte)verdidebatt.no hvor han nettopp tar opp dette temaet. Jeg synes Utaker treffer godt på flere punkter:

• Orgelet må dempes ned

• Salmeboka må skrives om og digitaliseres

• Dåp hver en gudstjeneste kan bli langdrygt

Dette var fritt sitert fra Utakers innlegg og jeg vil anbefale alle som er interessert i å lese innlegget hans. Det tar bare et par minutter

Temaet gudstjenestereform er noe jeg har vært opptatt av i mange år, og i sin tid prøvde jeg meg med et innspill på et fellesmøte for alle menighetsrådene i mitt sokn om at gudstjenestene måtte bli mer ungdoms-vennlig. Argumentene jeg brukte var noe av det samme som Utaker presentert i sitt innlegg. Mindre orgel, mer lovsang/moderne sanger og en mer aktiv gudstjeneste. Hvorfor kan ikke presten holde preken fra midtgangen, i stedet for fra prekestolen?

Noen år senere snudde jeg litt, etter å ha skjønt at jeg selv ikke ville gå oftere selv om det var én lovsang i løpet av gudstjenesten, og jeg tenkte at rene ungdomsgudstjenester ville være mer attraktivt. Vi kunne sørge for å invitere alle konfirmantene på disse, og skape gudstjenester som ungdommene likte.
Men hva skulle vi gjøre alle de andre søndagene?

Debatten er vanskelig. Vi har store kløfter mellom generasjonene, og alle ønsker ulike ting. Vi skal tilfredstille ungdommen med kul musikk, fengende prekener og ikke masse kjedelig liturgi. Samtidig skal vi ha prekener som er gode teologiske, og som er oppbyggelige for både en 16-åring og en 85-åring.
Barnefamiliene skal også føle seg velkomne på gudstjenesten, med opplegg for barna. Men hva ønsker egentlig de i aldersgruppen 30-50? Hva slags gudstjeneste vil de egentlig ha?

Dette er mine kriterier for en god fellesgudstjeneste:

• Det må være avslappende stemning. Dette er subjektivt, men det er viktig for min del!

• Prekenen må gjerne være dagsaktuell, relevant for meg som person, god teologisk og ikke for lang.

• Musikken må være variert. Salmer er ingen umulighet, men orgel blir ofte vel mye. Piano er bra, band er bedre. Norske lovsanger og nyere salmer er bra.

• Den trenger ikke starte kl. 11 på en søndag. Vær realistisk, kl. 17 er mye bedre

Jeg kunne nevnt mange kriterier, men jeg tror jeg stopper der. Hovedproblemet etter min mening er ofte mangel på folk til å gjennomføre ting, begrensninger ved kirkebygget og prester som ikke ønsker endringer. Hvor mange menigheter rundt om i Norge har mulighet til å skaffe fullt band hver søndag?

Jeg har bodd i Oslo i to år nå, og har vært litt rundt om i forskjellige menigheter. Jeg startet i Storsalen, som tilhører den Norsk Kirke, men står selvstendig i forhold til det meste. Samtidig har jeg også vært kirkegjenger i Oslo Misjonskirke, som tilhører Misjonsforbundet. Innimellom har jeg også vært å finne i Filadelfia på fredagskvelder(ja, lutheranere kan faktisk gå i pinsemenigheter!).
Menighets(s)hopping er ikke å anbefale. Man mister helheten og går glipp av veldig mye.

Tilslutt har jeg endt opp i Misjonskirka og jeg trives veldig godt der. De har en litt annerledes liturgi enn Den Norske Kirke, men 11. gudstjenesten på søndagene har mange likhetstrekk.
For min del har gudstjenesten på søndags ettermiddag vært ideelt. Den inneholder det meste jeg ønsker: Folk sitter rundt bord, det blir servert kaffe og kjeks før møtet. Det er lagt opp til en sosial samling, samtidig som det er en gudstjeneste med alt det inneholder. Sangene er varierte, og det tilfredsstiller både ungdommer og eldre.
Prekenen er ofte en del av en serie. Tonen er lett. Etter prekenen er det satt av litt tid til diskusjon rundt bordene. Folk forsyner seg med kaffe, prater om talen og sosialiserer seg. Det hele er ferdig etter to timer, noe som slår de fleste gudstjenestene i DNK.

Kan det være rom for dette også i Den Norske Kirke? Selvsagt er det ikke perfekt, og noen ganger ønsker jeg at det hadde vært enda mer lovsang og kanskje enda mer spissrettet mot ungdommer, men det ville i så fall vært et supplement til en god felles-gudstjeneste.

Hva tenker dere om dette? Hva slags gudstjeneste ønsker du?