Jeg hadde ikke hørt så mye av han før konserten, men én av sangene kjente jeg. “End of the beginning” er en av hans store hit, og den viser godt hvor dyktig han er. Jeg har hørt teksten før, men fikk noen nye tanker rundt den under konserten.

Kort fortalt handler den om en mann på et fly som spør sidemannen hva slags bok han leser. Sidemannen forteller at det er en “best seller”, og begynner å lese til han fra evangeliene. Men mannen har hørt det før:

“Thats not a new book thats a bible,” he said, “and I’ve heard it all before.
I’ve tried religion- its shame and guilt and I dont need it anymore.
It’s superstition, made up tales and just to help the weak to survive.”

Heldigvis har vår Bibel-lesende mann et svar:

“Let me read it again,” I said, “listen closely, cuz this is gonna change your life.

Jeg tror denne teksten er veldig typisk for kristen forkynnelse, i litt negativ forstand. Mange vi prøver å fortelle evangeliet til har hørt mye om kristendommen før, og de har flust av fordommer som står i veien for å komme til tro. De har fått et dårlig forhold til det.
Dessverre gjør mange kristne samme feilen som mannen i teksten; “hvis vi bare leser noen vers fra Bibelen om igjen blir de nok kristne”.

Mange har blitt kristne ved å lese Bibelen, og jeg tror uten tvil at Ånden kan virke og at folk kommer til tro på den måten. Likevel står vi overfor en litt annen situasjon i Norge og vesten nå, hvor mange kjenner til historiene i Bibelen, men likevel har et dårlig forhold til det. Noen har dårlig erfaringer med kristne, andre misliker mye av det Bibelen forteller om, andre tror ikke det finnes en Gud, noen bryr seg bare ikke og mange tror på andre guder.

Jeg tror rett og slett ikke det er nok å lese fra Bibelen for mange. Spesielt i Norge har mange murer av fordommer som sperrer for forkynnelsen. Og ofte tenker jeg at det er forståelig nok. Slik kristendommen ofte blir framstilt, slik mange kristne oppfører seg og tidligere har gjort er det ikke rart mange er kritiske.

Klarer vi ikke bryte murene som folk har rundt seg kommer vi ingen vei med forkynnelse. Derfor er dette noe av det viktigste vi kan gjøre som kristne. Hvis vi ikke er forberedt til å svare for oss som Peter sier vi skal være blir vi stående der med halen mellom beina, svar skyldig.

Kristen tankesmie
Ragnar og jeg skal fra høsten av starte en slags tenkesmie/samtalegruppe omkring noen av temaene som vi ofte tar opp her på bloggen. Vi har fått tillatelse av vår menighet, Oslo misjonskirke, til å bruke lokalene deres, så når sommeren er ferdig starter vi. Mye er fortsatt i tankefasen, men vi tenker oss små foredrag om temaer fra ulike personer, for så ha samtale i grupper om temaene. Vi hadde tenkt oss studenter/unge voksne som målgruppe, men hvis andre ønsker å komme er vi nok åpne for det. Verken Ragnar eller jeg påstår å være eksperter på noe som helst, og det er litt av poenget med dette initiativet også. Alle trenger å lære og gjennom samtale kan vi prøve å vekke interessen for apologetikk og refleksjon rundt vår tro.

Holder du til i Oslo er du hjertlig velkommen til å delta når vi begynner! Hvis noen har tanker rundt dette og forslag til temaer/foredragsholdere tas det i mot med jubel og glede.

Vårt heimland i mørker lenge låg,
og vankunna ljoset gøymde.
Men, Gud, du i nåde til oss såg,
din kjærleik oss ikkje gløymde;
du sende ditt ord til Noregs fjell,
og ljos over landet strøymde.

Og Noreg det ligg vel langt mot nord,
og vetteren varer lenge;
men ljoset og livet i ditt ord
det ingen kan setja stenge.
Om fjellet er høgt og dalen trong,
ditt ord heve då sitt gjenge.

Så blømde vårt land i ljos og fred,
det grodde så grønt i lider.
Men atter seig natt på landet ned
med trældom og tunge tider.
Og folket det sukka etter ljos,
og du lyste opp om sider.

Og morgonen rann, og mørket kvarv,
som lenge vår lukka skygde.
Du atter oss gav vår fridoms arv
og honom i trengsla trygde.
Du verna vårt folk og gav oss fred,
og landet med lov me bygde.

Vil Gud ikkje vera bygningsmann,
me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje vera by og land,
kan vaktmann oss ikkje tryggja.
Så vakta oss, Gud, så me kan bu
i heimen med fred og hyggja!

No er det i Noreg atter dag
med vårsol og song i skogen.
Om sædet enn gror på ymist lag,
det brydder då etter plogen.
Så signe då Gud det gode såd,
til groren ein gong er mogen!

For en stund siden leste jeg boken “A Friendly Letter to Skeptics and Atheists” av David G. Myers. Han underviser vitenskapspsykologi til studenter og andre, ifølge omslaget. Jeg hadde ikke hørt om han før da jeg plukket boka ned fra hylla på Norli, men tittelen var nok til at jeg kjøpte den. Den er anbefalt lesning, da den går inn på en del emner som andre ikke har brydd seg så mye om, kanskje da spesielt rettet mot psykologi. Men den tar for seg mange kjente temaer også, og vi kan nevne “The Benevolent, Fine-Tuned Universe”, “Does Prayer ‘Work’?”, “The Heart of Science and Religion” som noen lesbare kapitler. Jeg føler at Myers ikke skriver med veldig mye tyngde i alt han snakker om, men det er fullt mulig å følge fotnotene hvis man trenger å sjekke om han har grunnlag for det han påstår.

Et av de mest interessante kapitlene i boken var “Secularism and Civility”, som tittelen på denne posten spiller på.
I diskusjoner mellom amerikanske ateister og kristne hører man ofte at det er mer vold, skilsmisser, kriminalitet, røyking osv. i stater hvor en stor andel av befolkningen er kristne. Altså sør-stater som Louisiana, Kentucky, Georgia, Mississippi, Arkansas og Tennessee.
I 1999 gjorde “Barna Research Group” en undersøkelse som sa at kristne skilte seg oftere enn andre. Og undersøkelsen viser at i South Arkansas, Alabama og Kentucky hvor 70-80 % av befolkningen oppgir å være religiøse skiller de seg oftere enn stater som California, Washington og Oregon. Men Myers har gravd frem data fra “National Opinion Research Center” som har gjort undersøkelser på over førti tusen mennesker siden 1972, og de viser at personer som ofte deltar i religiøse arrangementer(gudstjenester, møter osv) skiller seg mindre. Av de som deltar ukentlig eller oftere på religiøse arrangementer er det rundt 10% som er separert eller skilt. Av de som aldri deltar på møter ligger tallet på 20%.

Med røyking ser vi samme tendensen. Det passer kanskje ikke helt i kategori som kriminalitet, men at røyking er noe negativt, det trenger jeg ikke gå nærmere inn på. I Kentucky, Mississippi, Louisiana og Arkansas røyker 23-27% av befolkningen, selv om 65-85% av befolkningen anser seg religiøse. Myers gravde videre i samme arkiv og fant at av de som aldri deltok i religiøse arrangementer røykte nesten 50%. Av de som deltok ukentlig lå tallet litt i overkant av 20%, mens av de som deltok flere ganger i uken var det nesten ned i 10%.

Med kriminalitet er det også likt. Louisiana, Kentucky, Georgia og Mississippi ligger på topp når det gjelder kriminalitet. Av de som aldri deltar på religiøse arrangementer har over 20% blitt arrestert og siktet for noe. Blant de som deltar ukentlig eller oftere ligger tallet rundt 5%. Begge tallene er høye, men forskjellen er stor.

Jeg burde tatt en lang Hjernevask-debatt her og vurdert både biologiske og sosiologiske forhold, og det er viktig å huske på slike faktorer.
Min oppfatning er at mange ateister liker å kaste undersøkelser som Barna Research Group gjorde fram i en diskusjon og bruke det som argument at kristne ikke er bedre enn andre. Da er det viktig å huske at det er flere sider av saken.
En persons utdanning, inntekt, sosiale historie og miljøet rundt har mye å si, og der ligger nok mye av hovedgrunnen til at vi i sekulære land som Norge, Sverige, Canada og Australia har lav kriminalitet og høy levestandard.

Jeg tror ikke at kristne er bedre mennesker enn andre. Vi har de samme feilene som alle, vi gjør dumme ting og vi kan ikke skryte på oss å være feilfrie. Ateistenes argumenter som dette blir etter min mening ofte brukt som en hersketeknikk for å ydmyke og latterliggjøre kristne, og det er en negativ måte å debatere på, for det ødelegger for gode argumenter. Derfor tror jeg slik data som Myers trekker frem er viktige. Ikke for å bevise at kristne er bedre, på ingen måte, men for å kunne avfeie argumentet og gå videre i diskusjonen.

Det vi kristne kan og bør holde fast på er den gyldne regel i Matteus 7,12 som sier at “alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.”

Jeg har ikke fått bidratt noe her på veldig lang tid, og Ragnar er jo produktiv som få, men når Ragnar nå drar bort og blir utilgjengelig i et par uker gir det en gyldig anledning til å få skrevet litt her.
En morsom tanke hadde vært å redesignet siden og fått noen rosabloggere til å gjesteblogge her helt til Ragnar kommer tilbake for å se reaksjonen hans, men vi får spare det til en annen gang.

Morten Monrad Pedersen har skrevet boken Den 7. sans – Hvorfor misforstår vi verden. Det virker ikke som om argumentene er særlig annerledes enn det vi allerede har hørt av de såkalte nye ateistene. Grunntanken er at religion oppmuntrer til blind tro uten bevis, og er ikke da bare falsk, men direkte farlig.

Nå skal jeg ikke hevde at boken i seg selv nødvendigvis er dårlig, eller ikke har gode poenger – det kan godt hende han tilfører debatten noen nye og interessante poenger. Men skal man dømme ut i fra intervjuet i Religion.dk, så ser det ikke veldig lovende ut.

La oss ta for oss et sitat. Mens Richard Dawkins brukte Russells tekanne som et eksempel på hvor absurd troen på Gud er, så bruker Monrad Peders tro på påskeharen som en sammenligning med tro på Bibelen.

- Idet Bibelen accepterer overtro, har vi et samfundsproblem. Hvis troende argumenterede ud fra påskeharen, ville de blive til grin, men de bibelske tekster accepteres af mange mennesker verden over, og derfor godtages de, også af ekstremister.

Problemet er altså at siden Bibelen blir godkjent av så mange som et fundament for argumentasjon, så gir det ekstremister en mulighet til å argumentere ut i fra den. Å argumentere ut fra Bibelen sammenlignes med å argumentere ut i fra tro på påskeharen.

Problemet med Russells tekanne var at det var en tekanne , underlagt universets lover.  Gud stiller i en helt annen kategori – Guds eksistens påvirker hele virkelighetssynet vårt. Vi hevder at Gud står utenfor universets lover, Gud holder faktisk universet i gang. Dermed blir sammenligningen nokså ubrukelig. Det er ingen grunn til å tro på en tekanne som ingen kan observere. Men metoden for å oppdage Gud vil være radikalt forskjellig fra det å observere en tekanne flyvende mellom Jorden og Mars.

Sammenligningen med påskeharen faller også på samme måte. Bibelen har i tusener av år vært et utgangspunkt for reflektsjon og diskusjon om livssyn. Om man er enig eller ei, så er det klart at Bibelen har vært sentral med tanke på å forme livssynet til mange mennesker. De bibelske tekstene har vist seg å være særdeles gode til å bruke i livssynsdebatten.

Grunnen til at vi hadde gjort narr av personer som hadde argumentert ut i fra troen på påskeharen er fordi påskeharen ikke bryr seg om virkelighetssyn. Den er mest opptatt av å gjemme egg. Bibelen drar meg inn i refleksjoner rundt moral, menneskesyn, historiesyn, sammenhengen mellom tro og viten, politikk, følelser og mye mer. Bibelen uttaler seg om verden. Påskeharen deler ut godteri. Viktig forskjell det der.

Resten av intervjuet kan leses her. Og boken kommer kanskje til en bokhandel nær deg,

Jeg har hørt det før. Men nå slo det meg hvor ironisk det egentlig er. Studenten selv har mistet muligheten til tro på noe som helst! Han har avvist alle muligheter for sannhet og usannhet. Han har gitt opp tanken om at det er et sant svar. Det faktiske her er at han indirekte sier at alle svar er gale!

Dermed blir det eneste nyttige med tro redusert til det psykologiske – hva tro kan gi meg.

Tro kan ikke handle om seg selv. Tro er rettet mot et objekt. Man tror på noe. Når studenten opphøyer tro som det viktigste, så tar han samtidig livet av troen.

Fokuset på det personlige forholdet til Gud har preget vestlig kristen tro i nyere tid.

Vi har skapt et forhold til Gud hvor vi begår to feil: For det første er det personlige forholdet blitt en opplevelse, og for det andre er det et forhold hvor jeg som aktør er i sentrum.

I forholdet må vi føle at Gud er nær på en eller annen fysisk eller psykisk måte, og hvis Gud er stille, som han har vært hele mitt liv, så står det dårlig til med forholdet. Løsningen da er selvsagt å møtes i en kristen setting for å føle åndens nærvær, eller hva det nå det skal være. Resultatet er at mitt liv som en kristen står og faller på opplevelser og følelser. Troen skranter når Gud ikke taler. Hva da når Gud er langt borte, hva når man ikke føler noe? Hva når man roper ut, som salmisten:

Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid?
Hvor lenge vil du skjule ditt ansikt for meg?

Den andre feilen vi gjør er at vi har satt oss selv som aktør i sentrum. Når vi synger moderne lovsang synger vi om at vi gir alt for Jesus, og hva vi gjør/skal gjør for han. Eller hvor sulten vi er på å bli fylt av han, og hvor godt livet er med han. Selv gjør jeg for lite for Jesus. Og utsiktene er ikke veldig gode, selv om jeg prøver. Jeg føler heller ikke at de psykiske og fysiske fordelene ved kristenlivet er veldig imponerende.

Fellesnevneren for feilene er at vi bygger det vi kaller det personlige forholdet til Gud på oss selv. Gud er i det store og hele passiv. For når sant skal sies, handler opplevelser og følelser ofte mest om oss og vår livssituasjon, ikke alltid så mye om Gud. Gud kan virke fjern. Har da også mitt forhold til Gud blitt brutt fordi han ikke svarer?

Salmisten svarer på dette, som en god salmist skal gjøre.

Men jeg setter min lit til din trofasthet,
mitt hjerte skal juble over din frelse.
Jeg vil synge for Herren,
for han har gjort vel imot meg.

Gud er det faste i vårt forhold. Det er hans trofasthet som definerer vårt forhold. Selv når jeg ikke føler hans nærvær. Merk at Gud er trofast betyr ikke at han umiddelbart kommer til å virke mer nærværende. Det kan hende at Gud aldri føles helt nær, og vi kan heller ikke sette troen vår på at vi skal føle hans nærhet. Vår tro må bygge på hans trofasthet. Vi har et personlig forhold til Gud fordi han har gjort noe med oss, han har ofret noe for oss. Selv når han ikke kommuniserer med oss, døde han fortsatt for oss.

Hvis vi bygger vårt personlige forhold til Gud på hans trofasthet, og det han faktisk har gjort for oss, så er det et forhold som kan vare evig lenge.

Han skriver om hvordan han er en dårlig kristen fordi han ikke hører Guds stemme. Et tema som det snakkes ofte om, et tema jeg selv er gørr lei av. Seminarer om å høre Guds stemme på kristne ungdomsarrangementer er en gjenganger. Oppskriften er enkel; nevn personer som hørte Gud i Bibelen (bokstavelig talt. Altså med ørene). Få med at Gud kan snakke til oss på mange forskjellige måter (les: mest sannsynligvis ikke på en faktisk hørbar måte), og avslutt med en fin anekdote.

Jeg ønsker ikke å være krass her. Det er ikke som om jeg tenker dårlig om de som underviser dette, men jeg må ærlig innrømme at noen ganger får jeg det i halsen. Du får tilgi meg om jeg tråkker litt på tærne dine akkurat nå. Blir det for ille, så hopp til neste blogginnlegg.

MacKinnon fortsetter med å nevne noen måter han har oppfattet at man visstnok skal høre Guds stemme på. Først ute er Ham Radio:

First is what I like to call the Ham Radio teaching.  I’m sure you’ve seen people fiddling around with the dials on a ham radio.  They twist and turn and adjust until the voices become clear.  The voices were there all along; they just couldn’t hear them until the right adjustments were made.  Some people say God is like that.  He’s always speaking.  He just can’t get through to us until we make the right adjustments in our lives.

Et annet eksempel som jeg har hørt enda oftere er

…the Easter Bunny theory.  God’s will is mysterious and he hides it carefully and then asks you to find it.  People are always saying that they are “looking for God’s will for my life.” Things like strong feelings and coincidences are clues.  God wants you to do things, but He won’t tell you what.

Og så har du selvsagt den lærbare metoden

Last but certainly not least is the Back to School theory.  Put simply, you can’t hear God’s voice until you learn how.  Somehow, without it being recorded, it is known that all the folks God spoke to in biblical times had learned how to hear God’s voice.  How they learned it or what is involved in learning it has never been fully explained to me.

Når han er ferdig med disse og noen flere, fortsetter MacKinnon med å finne fellesnevneren blant måtene å høre Guds stemme på; Gud prøver å tale, men får det ikke til. Det er et bilde av Gud som overraskende nok er lite representert i Bibelen:

Did Abraham “feel led” to go to the land of Canaan or did he hear God speak loud and clear?  Did God hide Jonah’s mission to Nineveh ?  Was all the sin out of Job’s life when God spoke to him from the whirlwind?  Did Moses have to learn to hear God speak from the bush?

Ikke at man ikke kan finne eksempler på noen som minner om disse måtene. Men i stor grad virker det mer som man starter med læren om å høre Guds stemme, for så å prøve å finne noe passende materielle i Bibelen når man blir presset på det. I hele tatt ikke en god måte å drive teologi på.

Etter dette klasker forfatteren til med et veldig kostelig sitat:

If you email me and tell me I’m putting God in a box I swear I will hunt you down and kick you in the shin. This isn’t about what God can do.  This is about what we can teach.  And (hopefully) we can agree that our teaching authority and doctrine comes from the Bible, not the voices in our heads.  God can do whatever He wants.  But we can’t teach whatever we want.

(Fet type definitivt lagt til av meg.)

Han går mot avslutningen med å oppsummere måter Gud taler på i Bibelen. Fellesnevneren er at det er veldig tydelig når det skjer, og hva personen som hører Gud gjør og synes har svært lite å gjøre med om han hører Gud. Om det så gjelder møter med engler, skrift på vegger eller brennende, snakkende busker.

Så peker MacKinnon på et interessant paradoks:

It is curious to me that if someone in a typical evangelical church stood up and said an angel spoke to him and told him that God wanted him to be a missionary to Africa , we would be very skeptical at best.  Yet if that same person stood up and said that he “just really feel led to go to Africa to be a missionary”, the “amens” and applause would be deafening.

Hva blir så konklusjonen? At vi skal se etter brennende busker? Nei. Konklusjonen blir at vi strengt tatt ikke trenger å se eller høre etter så veldig mye. Bibelen vitner om Gud som virker og taler inn i historien, så om man vil høre Guds stemme kan det hende at det er like effektivt å åpne Bibelen som å prøve å høre vage stemmer fra en Gud som ikke makter å prate høyt nok.

Er dette kroken på døren for all retreatvirksomhet og annen stille tid? På ingen måte. Jeg tror vi alle har godt av å være stille og fokusere på Gud og hans ord, selv finner jeg det veldig hjelpsomt.

Nå kan det selvsagt være at jeg kaster ut barnet med badevannet her, og i såfall tar jeg kritikk for det. Men jeg tror det er høyst aktuelt å prate ut om dette, siden få andre gjør det.

Å vite at det man tror på er fornuftig, er noe man i mindre grad strekker seg mot enn før. Selv har jeg i samtale med flere hørt at det er “søken som er viktigere enn å finne sannheten”, eller at det er veldig snevert å være så sikker på det man tror på. Vi har gitt opp å finne fornuftige svar.

Så hva søker vi etter i dag? Har vi gitt opp å være sikre den troen vi har? Jeg tror egentlig ikke at folk flest har gitt opp å søke etter sikkerhet. Jeg tror behovet for å få bekreftelse på at det man tror på er rett, er noe alle har. Forskjellen er at vi nå søker etter bekreftelse og sikkerhet andre steder. Jeg kommer til å se først og fremst på situasjonen for kristne her.

For å ta veldig dagsaktuelle eksempler fra kristne miljøer, så er det en tendens i en del kristne miljøer å gå mot en mer karismatisk rettning. Flere bevegelser har vendt seg mot en amerikansk karismatikk med stor fokus på konkrete opplevelser og mirakler. Denne opplevelsesdimensjonen har en stor kraft til å skape sikkerhet om at det man tror på er sann.

Selv ble jeg med noen venner av meg på et møte med Bill Johnson, en kjent personlighet i en amerikansk karismatisk bevegelse i for noen dager siden. Som en kjedelig lutheraner jeg er, så kan jeg ikke si at jeg følte meg veldig hjemme der. Men jeg la merke til den effekten det har når 1500 nokså engasjerte (og bråkete) karismatikere er samlet. Jeg må beklage, for dette er litt ufint, men et ord som slo meg under møtet var “åndelig orgie”  (Ikke sitér meg på dette).

Vi har gitt opp å finne sikkerhet i filosofenes Gud, og vender dermed oss mot opplevelsenes Gud. En Gud som på mange måter er mye enklere å forholde seg til. Problemet er jo selvsagt at om man hadde en opplevelse i går som ga sikkerhet, så er det ikke lenge til opplevelsen forsvinner i fortiden. Og da må man ha påfyll. Påfyll av Ånden som man sier. Hva nå enn det betyr.

Et annet eksempel er at noen vender seg mot det liturgiske og den rike kirkehistorien. Både i Norge og andre steder har man sett at en del intelektuelle har konvertert til Den Katolske Kirke. Den rike historien til DKK og tryggheten i sakramentene skaper en bekreftelse og sikkerhet. Viten om at den nattverden man mottar er en del av en veldig gammel tradisjon i samme kirke, forteller en at det man er med på er noe med historisk tyngde.

Problemet med å finne sikkerheten i DKK alene er jo ikke veldig vanskelig å få øye på i disse dager.

Så vi søker fortsatt etter sikkerhet, selv om mange kristne sliter å finne det på det intelektuelle plan. Kanskje er det godt i ikke bare søker etter sikkerhet hos filosofenes Gud. En Gud som ikke er mye mer enn en abstrakt idé. Samtidig så tror jeg at vi i søken etter sikkerhet har havnet i en grøft ved å gi opp det intelektuelle.

Dagens mennesker søker fortsatt etter svar, også de som har gitt opp tankemessige svar. Utfordringen blir da å gi gode svar. Svar som omfatter hele livet. Vi må vise det kristnet livet som et liv med mangfold. Et liv som har rom for det intelektuelle, det følelsesmessige, tradisjonene, felleskapet, kreativitet, opplevelser og mye mer.

En annen grunn er at det gjør det mulig å skrive mye hyppigere, da jeg slipper å bruke lang tid på skrive ned et innlegg. Ofte kan jeg gå en dag å tenke på noe, og da er det som regel nokså klart til å skrives ned ganske kjapt. Det er deilig å ikke må bruke veldig lang tid på det.

Den siste grunnen er bare latskap. Jeg orker rett og slett ikke å bruke så mye tid på bloggen. Så for å få tid til å blogge skriver jeg nå gjerne noen innlegg på rad og legger de opp til å tidspubliseres. Det gjør at det ser ut som om jeg er aktiv hver dag, selv om jeg egentlig bare hadde et vell av tanker én kveld. Det er underlig hvor gjennomtenkt man kan bli i latskapens navn.