Archive for the 'Uncategorized' Category

Da filmen Avatar kom ut skrev en del aviser om at det var mennesker som ble deprimerte av å se filmen. De ble deprimerte fordi de ville leve i filmen, ikke i denne verden. I tillegg var det mange som ble kvalm og irritert over menneskeheten (filmen gir noen spark til måten vi har behandlet jorda på).

Kan denne depresjonen peke mot et grunnleggende behov i oss mennesker? Avatar tilbyr en helhetlig historie hvor i alle fall noen grenser er tydelig definerte – menneskene ødelegger det naturlige på planeten og ødelegger derfor for de infødte vesenenes livsgrunnlag. Det er en kamp mellom godt og ondt, og med en historie man kan leve seg inn i. På planeten Pandora utspiller det seg en kamp og alle har en plikt til å hjelpe til i det godes tjeneste.

I det vi går ut av kinosalen kan vi ikke annet enn sukke over at vi ikke lever på Pandora. En del av oss sitter fortsatt igjen i stolen, der inne ble et behov for mening og rettning tilferdsstilt, i alle fall for en stund. Tilbake står vi i hverdagen. På jobben venter relativt meningsløse oppgaver. På fritiden går vi kanskje på ski nå for tiden, eller drar ut på byen med venner. Selv om både jobben, ski og venner er gode ting, så virker det kjedelig og meningsløst i forhold til Pandora.

Jeg vil kjempe og dø! La meg bli såret, la meg bli slått, la meg miste alt, bare jeg kan miste det for noe! Jeg kan si opp jobben i dag, bare jeg har en grunn for å si opp. Jeg kan forlate mine venner, bare jeg vet jeg står i en historie med fred og godthet som enden.

Vi trenger noe å leve for. I hverdagen vår er det sjelden vi havner i en dyp depresjon i det vi sitter ved frokosten – mangelen på mening gjør sjelden mye ut av seg (hadde den bare vært tydeligere noen ganger…). Men når vi får smaken av en ekte historie med retning fortalt på en troverdig måte slår det oss at vi også vil leve i en historie!

Desverre er ikke historien som utslipper seg i Pandora en god løsning. Det er fristende å velge den; en som ble deprimert etter Avatar sa at han satt foran skjermen time etter time i endeløs leting etter å lære mer om Pandora. En slik flukt fra realiteten kan fungere som en rask løsning. Vi kan lage oss et loft hvor vi kan klarte opp på når dagene blir gråe. Når vi har fått tilfredsstilt behovet for å føle en mening med tilværelsen kan vi klarte ned igjen – tilbake til virkeligheten (eller hva man skal kalle den).

Vi kan spille det spillet en stund, men vi må innse at en dag innhenter livet oss. En dag kan det hende at meningsløsheten får stemme. Om den grå hverdagen plutselig blir sort, om det kommer noen tunger perioder i livet, er det ikke sikkert Pandora kan redde oss. Det er lett å reise til planeten Pandora når man sitter foran dataskjermen på jobb, men det er ikke like lett man har mistet noen man er glad i.

Jeg våger også til å stille spørsmål ved om verdenen i Avatar virkelig er stor nok til å leve i. Sett bort i fra det noen vil si er det viktigste – at Pandora ikke finnes, så virker det som om historien som utspiller seg på planeten ikke er stor nok. Vi får tilbud om å delta i en kamp mellom menneskene og de innfødte. I begynnelsen av filmen finner man problemer med mening og rettning i kampen, men dette problemet løses ved at planeten – selve scenen for slaget er bevisst.

Pandora er et livsnettverk som er blitt bevisst. Alt som lever der lever i et komplisert og nesten åndelig samspill. Siden naturen på Pandora er bevisst, så er det klart at det menneskene gjør med den – grov utnyttelse og ødleggelse – er en ond ting. Det er nettopp denne løsningen som jeg lurer på om ikke er stor nok. Man får et hint om at det de innfødte på planeten trodde var en åndelig dimensjon – en livsånd som lå over hele Pandora – egentlig er et nettverk helt på lik linje med en datamaskin.

Det man oppfatter som en åndelig bevissthet kan med andre ord like gjerne være en kompleks datamaskin. Og da må man stille seg spørsmålet – hvorfor redde en kompleks datamaskin? Hvorfor skal man prioritere å redde Pandora framfor å la menneskene utnytte den?

Men sett at vi godtar at Pandora har en åndelig bevissthet, så møter vi fortsatt problemer med at historien i Avatar ikke er stor nok. For med en gang vi begynner å stille spørsmål om hele universet i Avatar, altså ikke bare planeten Pandora, men hele universet, så bryter meningen sammen. For hvorfor skal man nå engang ta vare på denne spennende åndelige bevisste naturen? Hvem er det som bestemmer at Pandora er verdt å redde fordi den er bevisst? Hvorfor er det en mer hederlig handling enn grov utnyttelse av naturressursene?

Det virker derfor for meg som om vi ikke finner en historie som kan gi oss mening i Avatar. Vi trenger en historie som finnes i vår egen verden, og vi trenger en historie som er stor nok til å gjelde hele universet. Det som gir mening til de små dagligdagse tingene vi gjør må også kunne gi mening til hele universet.

Om vi klarer å finne en slik historie ser det ut som om vi har mange grunner til å holde fast på den. Og det kan hende at vi har funnet den, det kan hende noen av oss lever i den. I såfall har vi funnet noe som vi bør formidle videre.