Jeg var så heldig å få tid til å stikke innom “Catch the Fire”-konferansen, lørdag kveld, og det ble en unik opplevelse.
Siden jeg allerede har skrevet om mine forkunnskaper, så kan gi egentlig gå rett på sak.
Jeg kom i god tid før møtet startet, og fikk muligheten til å prate med ei venninne som har vært på konferansen alle dagene. Hun var klar over at jeg var “ny”, og forklarte litt at ting kan virke skumle og uforståelig når du ser bilder av det, men at det faktisk er folk som møter Gud, og som opplever et nærvær med den Hellige Ånd.
De ivrigste
Etter å ha vært der litt, fant jeg fort ut at jeg blir lett satt ut av ting jeg ikke er vant til. Da enkelte av de mest ivrige lå på gulvet, hylende, og med all slags rare bevegelser og ristinger, da skal jeg ærlig innrømme at jeg følte et visst…ubehag. Hvis det er riktig ord.
De andre hendelsene jeg la merke til var også en smule uvante for min del. Dyrelyder og indianerrop er ikke hverdagskost, og disse latterutbruddene fikk jeg også oppleve. Det ble mye på en kveld, siden jeg satt rett foran de mest høylytte.
Men nå var det langt fra alle som var like “ekstreme” som de jeg satt ved siden av. Folk flest tok det rolig, og veldig mange lå og soaket på madrasser rundt om. Man får lett et feil bilde hvis man bare fokuserer på det mest tydeligste, altså de som roper høyest, og som gjør mest ut av seg, hvis jeg kan si det slik.
Samtidig kan man også spørre seg om det er galt det mange gjør. Mange faller om fordi de blir fylt av Ånden, men så er spørsmålet om vi trenger å reagere negativt på dette? Spørsmålet om det er ekte er vel noe mange vil stille, men slikt er vel vanskelig for oss å vite.
Hvis jeg skal være ærlig, så klarer jeg ikke helt å vite hvor jeg skal stille meg i forhold til slike ting. Folk flest der ønsker bare å komme nærmere Gud, og jeg vil tro de fleste føler at de gjorde det i løpet av møtet.
Hvorfor skal jeg da komme som kritiker og dømme? Når ting blir ubibelsk er det selvsagt grunn til bekymring, men hvis folk opplever Gud, og blir fylt av Ånden, hva skal vi da si?
Som tidligere lufter jeg tanker, og vil gjerne ha mer tilbakemelding, hvis folk har noe å si.
Jeg må si det var annerledes å være der enn å høre om det fra andre. Jeg satt under hele møtet med en følelse at mye av dette var galt, men på samme tid så jeg også at dette var til oppbyggelse for mange. Da tenker jeg ikke på dyrelydene og slikt, men de som får Ånden over seg. Her står det ungdommer på min alder og blir fylt av den Hellige Ånd, og jeg sitter der som skeptiker og dømmer? Hvis vi med sikkerhet kan si at det er ubibelsk, eller noe Paulus advarer mot, så er det jo ingen sak, men
Det blir fort et personlig dilemma, hvor man på den ene siden ser det positive i det, mens man på den andre er skeptisk til det hele. Jeg trives godt på den siste, problemet er bare at det føles ikke særlig kristent på min side. Hvis dette gir noe mening?
Jeg er nok ikke blitt mer karismatisk etter opplevelsen, men jeg har fått noen andre tanker om hvem det er som er med på slike møter, og hva de egentlig føler. Dette er noe jeg tror er viktig hvis vi skal komme med i møte med litt mer karismatiske kristne. Spesielt hvis vi ender opp i en diskusjon, så er det ikke særlig lett å si at ristinger er ubibelsk, og at det de gjør må være sugesjon. Det er vel i og for seg selvforklarende at man ikke skal si noe slikt, men dilemmaet er der likeså. Noen som har erfaring med diskusjoner om slikt?
Når det kommer til tungetale, som det ikke akkurat var lite av på dette møtet, så føler jeg vel for å dra frem Paulus ord, slik enkelte kommentar-skribenter påpekte:
Sett nå, søsken, at jeg kommer til dere og taler i tunger. Hvilken nytte har dere av det, hvis jeg ikke samtidig gir dere åpenbaring, kunnskap, profeti eller lære?
1. Kor 14,6
I møte med en ikke-kristen
Mens jeg ble sittende å vente før møtet kom jeg i prat med en som jobbet på arrangementet, og som ikke var kristen! Ikke akkurat noe jeg hadde forestilt meg skulle skje på et slikt arrangement. Jeg trenger ikke gå i detaljer om hva han gjorde på arrangementet, men vi fikk en fin prat, og det ble fort en diskusjon rundt Dawkins, Harris og gjengen. Siden jeg går rundt med The God Delusion i sekken for tiden, var det en fin “ice-breaker”. Vedkommende hadde lest flere ny-ateistiske bøker, deriblant den omtalte, og var da interessert i min mening om denne. Vi fikk en hyggelig samtale og kom inn på ulike tema, men dessverre ble vår abort-diskusjon avbrutt av møtet som begynte, så det ble ingen videre samtale. Jeg ga han adressa til bloggen her, så hvis det er du leser dette: Velkommen skal du være!
Jeg kan først nevne at nå er bloggen skikkelig i gang siden sommeren. Det har vært litt spredd med innlegg i hele sommer, noe som også har blitt merket på lesertallet. Men vi håper at bloggen igjen blir lest utover høsten.
Sliter du med troa? Er det rett og slett vanskelig å tro? Har du fått noe slengt i trynet som får deg til å tvile på at Gud finnes? Ser du ikke spor av Gud i hverdagen lenger? Kanskje har ateistene rett likevel?
Siste kommentarer