For en stund siden leste jeg boken “A Friendly Letter to Skeptics and Atheists” av David G. Myers. Han underviser vitenskapspsykologi til studenter og andre, ifølge omslaget. Jeg hadde ikke hørt om han før da jeg plukket boka ned fra hylla på Norli, men tittelen var nok til at jeg kjøpte den. Den er anbefalt lesning, da den går inn på en del emner som andre ikke har brydd seg så mye om, kanskje da spesielt rettet mot psykologi. Men den tar for seg mange kjente temaer også, og vi kan nevne “The Benevolent, Fine-Tuned Universe”, “Does Prayer ‘Work’?”, “The Heart of Science and Religion” som noen lesbare kapitler. Jeg føler at Myers ikke skriver med veldig mye tyngde i alt han snakker om, men det er fullt mulig å følge fotnotene hvis man trenger å sjekke om han har grunnlag for det han påstår.

Et av de mest interessante kapitlene i boken var “Secularism and Civility”, som tittelen på denne posten spiller på.
I diskusjoner mellom amerikanske ateister og kristne hører man ofte at det er mer vold, skilsmisser, kriminalitet, røyking osv. i stater hvor en stor andel av befolkningen er kristne. Altså sør-stater som Louisiana, Kentucky, Georgia, Mississippi, Arkansas og Tennessee.
I 1999 gjorde “Barna Research Group” en undersøkelse som sa at kristne skilte seg oftere enn andre. Og undersøkelsen viser at i South Arkansas, Alabama og Kentucky hvor 70-80 % av befolkningen oppgir å være religiøse skiller de seg oftere enn stater som California, Washington og Oregon. Men Myers har gravd frem data fra “National Opinion Research Center” som har gjort undersøkelser på over førti tusen mennesker siden 1972, og de viser at personer som ofte deltar i religiøse arrangementer(gudstjenester, møter osv) skiller seg mindre. Av de som deltar ukentlig eller oftere på religiøse arrangementer er det rundt 10% som er separert eller skilt. Av de som aldri deltar på møter ligger tallet på 20%.

Med røyking ser vi samme tendensen. Det passer kanskje ikke helt i kategori som kriminalitet, men at røyking er noe negativt, det trenger jeg ikke gå nærmere inn på. I Kentucky, Mississippi, Louisiana og Arkansas røyker 23-27% av befolkningen, selv om 65-85% av befolkningen anser seg religiøse. Myers gravde videre i samme arkiv og fant at av de som aldri deltok i religiøse arrangementer røykte nesten 50%. Av de som deltok ukentlig lå tallet litt i overkant av 20%, mens av de som deltok flere ganger i uken var det nesten ned i 10%.

Med kriminalitet er det også likt. Louisiana, Kentucky, Georgia og Mississippi ligger på topp når det gjelder kriminalitet. Av de som aldri deltar på religiøse arrangementer har over 20% blitt arrestert og siktet for noe. Blant de som deltar ukentlig eller oftere ligger tallet rundt 5%. Begge tallene er høye, men forskjellen er stor.

Jeg burde tatt en lang Hjernevask-debatt her og vurdert både biologiske og sosiologiske forhold, og det er viktig å huske på slike faktorer.
Min oppfatning er at mange ateister liker å kaste undersøkelser som Barna Research Group gjorde fram i en diskusjon og bruke det som argument at kristne ikke er bedre enn andre. Da er det viktig å huske at det er flere sider av saken.
En persons utdanning, inntekt, sosiale historie og miljøet rundt har mye å si, og der ligger nok mye av hovedgrunnen til at vi i sekulære land som Norge, Sverige, Canada og Australia har lav kriminalitet og høy levestandard.

Jeg tror ikke at kristne er bedre mennesker enn andre. Vi har de samme feilene som alle, vi gjør dumme ting og vi kan ikke skryte på oss å være feilfrie. Ateistenes argumenter som dette blir etter min mening ofte brukt som en hersketeknikk for å ydmyke og latterliggjøre kristne, og det er en negativ måte å debatere på, for det ødelegger for gode argumenter. Derfor tror jeg slik data som Myers trekker frem er viktige. Ikke for å bevise at kristne er bedre, på ingen måte, men for å kunne avfeie argumentet og gå videre i diskusjonen.

Det vi kristne kan og bør holde fast på er den gyldne regel i Matteus 7,12 som sier at “alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.”

Jeg er kristen, og ønsker derfor å bidra med et grundig og reflektert kristent livssyn i samfunnsdebatten. Jeg ønsker at det kristne livssynet ikke skal stå på sidelinjen, men være et aktuelt alternativ og en ivrig og ekte debattant. Derfor er det veldig skuffende at organisasjoner som Kristenfolket og partiet KSP skal skape det inntrykket av at når det gjelder politikk og kristendom, så representerer de det kristne standpunktet.

Faktum er at de ikke representerer et levedyktig kristent innspill i samfunnsdebatten. Det som heller er realiteten, er at de legger alle kreftene sine i å dokumentere hva politikere landet rundt mener om helt urelevante, og ikke særlig kristne saker, som f.eks. sikkerhetsgjerdet i Israel. Er sikkerhetsgjerdet noe man må diskutere? Så absolutt! Men er det en kjernesak, mer spesifikt en kjernesak som flyter ut av det kristne livssynet og representerer kristendommens bidrag til debatten? Neppe.

Kristenfolket og KSP har misforstått noe helt grunnleggende. De har oversett en viktig faktor som enkelte personer i den kristne høyrefløyen i USA i ettertid har oppdaget: Politikk forandrer aldri kultur; kultur forandrer politikk! Når man da kjemper mot “avkristningen” (hva betyr det egentlig? Er f.eks. innføring av abort “avkristning”, mens å være for NATO å gå mot en kristen kultur?) har man misforstått alt. Klart en kultur basert på det kristne livssynet (da mener jeg et kristne livssynet, ikke ekstreme høyrevendte meninger fra marginale personer som ligger alt for langt til høyre) er en god ting! Klart en kultur som annerkjenner at alle mennesker er født med iboende rettigheter fordi de er skapt av en som har gitt disse rettighetene er positivt! Men veien dit er ikke å lage bråk om urelevante saker som om flytting av ambassader osv. Veien dit er kristne politikere som argumenterer saklig og annerkjenner spillereglene for samfunnsdebatten, mens det er det kristne folket (ikke Kristenfolket) som forandrer kulturen. En hver politiker er logisk tvunget til å til en viss grad jobbe ut i fra premissene som er lagt, men alle er frie til å forandre premissene som ligger til grunn i politikken.

Det betyr at hvis Kristenfolket ønsker seg en kultur med et sterkt kristent livssyn, er det mye viktigere å be inn naboen på kaffe og en prat, enn å drive slike hodeløse politiske kampanjer. Kulturen danner premissene, politikken jobber innenfor dem.

Skal det kristne livssynet få komme til i dagens samfunn, krever det politikere med ryggrad som argumenterer med klokskap på en måte som er relevant for alle, mens det krever at alle kristne har en innflytelse på naboen sin.

Dét er mye mer effektivt enn å flagge saker om Israel basert på teologi som ville fått Paulus til å snu seg i grava.

Jeg er, som de fleste som er innom denne bloggen vet, kristen. I min religion er det slik at vi tror at alle, absolutt alle er skapt i Guds bilde. Det vil si at alle, til tross for at alle gjør synder i tide og utide, også kan tenke logisk. Konsekvensen av dette blir at om det da er flere personer som sier sin mening om en ting, så er det, i hvert fall teoretisk sett, mulighet til å komme nærmere det som er fornuftig, og forhåpentligvis sant. Hva betyr dette? Jo, det betyr at alle burde få lov til å ytre sine meninger, slik at vi kan komme nærmere sannheten om alt mulig.

For øvrig vil jeg si at det ikke bare er positivt at så mange som mulig får si sin mening, jeg vil også hevde at det er en naturrett at alle får si sin mening, til og med når meningen går ut på å fortelle hvorfor andre tar helt feil i disse meninger. Jeg refererer til vår kjære frelsers gode ord som sier: “Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Derfor skal dere få desto hardere dom”

Altså må man få lov til å kritisere andre, til og med si at de er hyklere.

Denne retten vi alle har, la oss for ordens skyld kalle den… hm… retten til ytring, eller kanskje ytringsfrihet? Noe i den duren. Uansett, denne retten vi alle har er HELLIG for meg. Den er helt sentralt i min religion, og alle angrep på denne retten vil for meg virke hatefult. Og jeg er ikke redd til å svare, til og med fysisk, på hatefulle ytringer.
Når da vår egen regjering sier at «Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige», oppfatter jeg dette som en krenkelse mot min religion. Det er en krenkelse av sterkeste sort, og den driter på min hellige tro på ytringsfriheten. Ytringsfriheten min er forankret i de dypere lag av min personlighet, og det er derfor knyttet sterke følelser til min overbevisning.

Og det blir verre.

For de blasfemiske personene i regjeringen, som allerede har hånet meg og min tro, sier dette:

For at blasfemiske ytringer skal kunne straffes, må det forutsette at ytringene er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse.

Denne uttalelsen er for meg forhånende, sterkt krenkende, FJERN fra ETHVERT saklig meningsinnhold, og KRENKER de prosessene ytringsfriheten legger til rette for, nemlig sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse.

Basert på dette, vil jeg saksøke den norske regjering for hatefulle ytringer i den kommende utvidelsen av parafen om hatefulle ytringer, basert på den kommende utvidelsen av paragrafen om hatefulle ytringer.

Ve dere hyklere! Spis paragrafen deres!

Og da er det bare å skrive under på dette oppropet. Du også Stoltenberg!

Nei til straff for religionskritikk

Regjeringen ønsker å utvide straffelovens paragraf om hatefulle ytringer “slik at denne bestemmelsen vartar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn.” Dette varsles i Ot.prp. nr. 22 (2008-2009).

Selv om regjeringen også vil fjerne den sovende blasfemiparagrafen, er vi bekymret over den mulighet til straffeforfølgelse av religionskritikk som kan ligge i regjeringens varslede forslag.

Regjeringens begrunnelse er at «Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige».

Vi kan ikke akseptere at det skal være et offentlig anliggende å beskytte subjektive, religiøse følelser eller legitimere subjektive, religiøse følelser som gyldig argument i samfunnsdebatten. En slik politikk kan lett åpne for subjektiv vilkårlighet i en eventuell straffeforfølgelse av religionskritiske ytringer.

Det foreligger så langt ikke noen konkretisering av hva som regnes for «kvalifiserte angrep» på religioner og livssyn. Vi er derfor bekymret for at det varslede forslaget vil forhindre reell og nødvendig religionskritikk.

Det varslede forslaget innebærer også en styrking av religiøse dogmer på bekostning av annerledestroendes/ ikke-troendes ytringsfrihet. Med andre ord risikerer vi at hva noen føler er hellig, vil måtte holdes hellig av alle. Dette kan i seg selv representere en uakseptabel innskrenking av fritenkeres og ikke-troendes ytringsfrihet, og i verste fall innebære en diskriminering av ikke-troende.

Menneskerettighetene skal både beskytte en videst mulig ytringsfrihet og religionsfrihet for alle. Denne balansen må vi som samfunn kunne klare uten å skulle straffeforfølge at noen opplever sine religiøse følelser som krenket.

Vi ber derfor regjeringen om å skrinlegge det varslede forslaget om å utvide straffelovens § 185 om hatefulle ytringer til også å omfatte «kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn».

Et magasin i Canada ble annklaget av en muslim etter at de publiserte en Mohammed-karrikatur. Ezra Levant, redaktøren av magasinet fikk lov til å spille inn intervjuet han måtte igjennom hos The Human Rights Comission. Han sparer slett ikke på kruttet her for å forsvare ytringsfriheten. Enig eller ei, dette er uansett noe å tenke på:

Fordi grunnleggende samlivsmessige rammer, roller og forventninger nå blir oppløst, får alle norske barn og ungdommer en ny og krevende utfordring: «Skal jeg gifte meg med en mann eller med en dame?» Begge muligheter vil i skole, media og ungdomskulturen bli presentert som åpne for alle. Norske barn vil lære at to mammaer eller to pappaer er like naturlig og normalt som mor og far.

Man behøver ikke være profet for å skjønne at denne ideologien kan føre til forvirring og usikkerhet i mange barns utvikling av identitet, seksualitet og selvbilde. Mange foreldre vil ønske å reservere seg mot at barna deres blir undervist i denne type samlivsideologi.

Benestad setter etter min mening ofte ting på spissen, men han kommer da også med gode poenger. Det jeg lurer mest på, er hvordan lærerne i den norske skolen skal klare å undervise om dette på en god måte. Og hvordan vil egentlig en seksåring reagere på slikt? Dessverre er det en erfaring vi må gjøre.

“Å gi nåtidskulturen ‘postmoderne er en ødeleggende misforståelse. Mennesker er ikke relativistiske når det kommer til vitenskap, ingeniørkunst og teknologi. Relativismen slår bare inn i møte med religion og etikk. Men da snakker vi ikke om postmodernisme, en klassisk modernisme, hevder han”

Her må jeg tillate meg til å kommentere litt. Jeg er enig i at vi ikke kan snakke om kulturen som postmoderne hvis vi med det mener at personer ikke er relativistiske i det daglige livet. Men det er jo åpenbart – folk flest er vel skapt i Guds bilde. Altså vil vi neppe kunne leve et liv som er relativistisk, både fordi det hadde endt temmelig grusomt – fysisk sett, og det er umulig filosofisk sett.

Men at relativismen er død som et filosofisk system (eller antifilosofisk system om du vil), betyr ikke nødvendigvis at vi ikke kan snakke om en postmodernistisk kultur. Jeg vil hevde at man aldri har ment at postmodernismen kjennetegnes ved at folk flest oppfører seg relativistisk til vanlig. Jeg tror at postmodernismen har grunnleggende sett et utgangspunkt i epistemologi (det filosofiske feltet som handler om hvordan kan vite noe), eller mangel på det. Det var her postmodernismen tok sats, men at relativismen er skutt død i universitetet, så betyr ikke det at folk ikke er postmoderne.

Jeg tror at om man skal snakke om en postmoderne kultur, så må man snakke om en kultur der hvor usikkerheten er stor rundt områder som eksistens, tro og identitet. Og som Craig sier, så er folk relativistiske i forhold til religion. Han hevder at da er vi bare tilbake til modernismen. Men slik jeg har oppfattet det var ikke modernismen selv relativistisk i forhold til religion, men i det skillet mellom tro og viten, det urasjonelle og det rasjonelle, så åpnet modernismen døren til relativisme.

For 150 år siden sa klassekameratene mine at jeg er uvitende og urasjonell som hevder at Jesus faktisk sto opp fra de døde, i dag sier fortsatt noen det, samtidig så får jeg stadig høre at “…så lenge du selv tror det…”.

Postmodernismen, for ikke å snakke om modernismen er slett ikke ryddig – historien er aldri ryddig. Og å snakke om en postmoderne kultur kan være behjelpelig, men slett ikke altomfattende. Postmodernismen lever i disneyland, men det er modernismen som driver karusellene.

Når man snakker om postmodernismen som et fenomen, så må det altså bety noe, og siden det aldri kan ha betydd at folk flest er relativister i dagliglivet, så tror jeg at det fortsatt har en verdi å snakke om postmodernismen.

En siste ting jeg må nevne om dette punktet, er at Craig tar de nye ateistene som intekt for sitt syn på postmodernismen som død. Men jeg har merket meg i mye større grad at mange av de uttalelsene de nye ateistene har om religion generelt, er egentlig et angrep på postmodernistiske holdninger – holdninger som ateistene ser i kulturen og vil angripe. Derfor kan selv jeg gi et og annet vagt nikk når Dawkins skriver om religion kan diskuteres rasjonelt eller ei.

Altså er det noe å pirke på når det gjelder Craigs uttalelser, men husk på at det er nettopp det det er – pirk.

Craig, og de nevner også Lee Strobel, er veldig positiv når det gjelder å gi grunner for kristendommen. Det er jeg også. Men jeg tror Craig i større grad hadde vært overbevisende om han hadde brukt mer tid på å analysere konkurrerende verdenssyns mulighet til å forklare virkeligheten. Altså å behandle antagelsene til verdenssynene. Det er derfor meg en glede, siden jeg også leser The God Who is There, at Francis Schaeffer blir nevnt. Lard Dahle fra Gimlekollen snakker om hvordan Schaeffer var som apologet, og gir kommentarer til Lee Strobel og Craigs bemerkninger.

Jeg må kommentere at jeg liker svært godt at Vårt Land tar opp slike temaer. Det gir enkelte oss et lyspunkt i løpet av dagen å se at tanker som krever mer enn fire hjerneceller blir formidlet.

Enjoy:

Da skrivemaskinene kom i bruk på 1800-tallet ble det mye enklere å skrive lange tekster på kort tid. Men flere bemerket også at språket endret seg. Resonnementene ble mer kortfattet og språket ble generelt mindre fargerikt. Kommunikasjonsformen påvirket språket og innholdet.

Vi lever i en postmoderne kultur. Bort er modernismens syn på tid som en historie, det er nå det gjelder. Nye kommunikasjonsformer har brutt ned forskjeller i både tid og sted. Det betyr også at mange folk har havnet i en identitetskrise. Før kunne man si at man var en skomakersønn som levde på 1700-tallet. Nå har man i mye mindre grad en følelse av hvem man er, og hva man skal bli. Det er i denne kulturen hvor tid og sted ikke er viktig, og hvor vi ikke vet hvem vi er, at måtene vi kommuniserer på i dag kommer til redningen. Den hurtige og kortfattede formen for kommunikasjon er også i seg selv en av faktorene til denne krisen.

Før var det nærmiljøet som definerte hvem man var, det er det forsåvidt også i dag, men i dag er hele verden nærmiljøet, og mer spesifikt er det hele verden akkurat nå. Og derfor er det av enorm viktighet å vite hvilket TV-program vennen din ser på akkurat nå, for det forteller deg noe om deg selv.

Det er det hverdagslige som er viktig. Det er hva de i klassen, eller på jobben, synes om de nye Bergansjakkene som er viktig. Det trivielle, det lille, de små detaljene er livsforandrende. Det betyr at det faktum at alle vennene mine vet at jeg var ute og kjørte på telemark i går er mye viktigere enn hva jeg synes om Karl Marx sitt syn på staten eller om jeg mener det ontologiske argument for Gud er et dårlig argument. Det trivielle definerer livet, og det dype og filosofiske blir trivielt.

Så om jeg sitter på rommet mitt og leser lange bøker om politiske eller filosofiske temaer, “har jeg ikke et liv”, men om jeg har oppdatert statusen på Facebook tre ganger den siste dagen er jeg sikker på hvem jeg er. Og derfor vil jeg naturlig nok bli mye flinkere på å samle og dele så mye informasjon som mulig enn å følge lange resonnementer.

Denne generasjonen er eksperter på å lese hundre overskrifter hver dag, men når en politiker sier at skattelette er det beste, klarer vi ikke å forstå at det er en påstand; ikke et argument.

Det er altså lett å bli offer for billig retorikk. På samme tid har vi også forstått at vi må være skeptisk til at som blir sagt. Og dermed kan man lese to paragrafer som inneholder to premisser som etter logikkens lover fører til konklusjonen og ende opp med å avføye argumentet fordi det bare er en person sin mening.

Kommunikasjonsformene har, velplassert i den postmoderne kulturen, ført til at vi er raske lesere og lyttere, men vi har ingen mulighet til å vurdere om det som blir hevdet er sant eller ikke. Vi kan derfor velge mellom å ende opp med et standpunkt uten å vite hvorfor vi mener det, eller så kan vi være skeptiske til alt, utenom vår egen skeptisime – så klart.

Denne måten vi behandler informasjon på fører også til at vi skriver på samme måte. Ordtaket som sier at du blir hva du spiser virker som svært beskrivende. Altså er vi gode, og det kan være positivt, på å formidle kort hva vi har gjort, eller hva vi mener. Men vi kan ikke si hvorfor vi mener noe.

Nylig skrev jeg et veldig kort innlogg på internett som en liten kommentar til at vg.no la ut en hovedsak om at de som var på julegalla i Valhall ikke fikk nok tilgang på alkohol. Innlegget var ikke ment som en lang kommentar, men bare for å peke på et eksempel på hvordan media lager tragedier ut av små hendelser, og hvor lett det er lage tragedie av nettopp en slik sak. Det var personer som ikke fikk det de betalte for, men saken smakte i stor grad av agurk.

Kommentarene var veldig avslørende, både om selve temaet, og om hvordan personer svarer når de er uenige. På en time kommentere over 20 personer på innlegget mitt. Med noen få hederlige unntak var de fleste kommentarene personangrep, syting eller bare blindt utrop av hva man mener om saken – uten noen argumenter. Det er altså tydelig at når man ikke er i stand til å skrive mye dypere enn om sine nye joggesko, så må man bruke andre elementer når en skal fremme saken sin – i dette tilfellet var det meg som forfatter som fikk gjennomgå.

Det virker bakstreversk å klage over at kommunikasjon endrer seg – språk og kommunikasjon er alltid i endring. Men jeg tror at måten vi kommuniserer på i dag desverre oppmuntrer rask behandling av informasjon fremfor grundig tankegang. SMSen fra mamma er informerende og kort, men vi må være klar over at den har en direkte effekt på hvordan vi skriver på skolen, eller hvor god vi er til å argumentere for de standpunktene vi har. Jeg snakker ikke om å slutte å bruke disse formene for kommunikasjon, men om å være bevisst på hvordan de påvirker, og kanskje sette seg ned for å lese noe i ny og ne som er lengre enn 140 bokstaver.

Det er altså hvordan man behandler og formidler standpunkter og argumenter som er den største endringen som kommer fra de nye kommunikasjonsformene. Derfor kan politikere slippe unna med billig retorikk, filmer overbevise med bare følelser og venner kan endre klesvanene dine bare ved å nevne at de har kjøpt nye klær i dag.

De nye mediene hjelper oss til mye, men de har formet tankegangen vår. Vi setter for ofte patos foran logos og effektivitet foran grundighet, noe som historisk sett har hatt en tendens til å bety knyttneve over samtale..

Raseri kan visst oppstå på begge sider.

Bloggposter kommer. F.eks. om ondskap.

Saksing fra intervjuet med kommentarer følger:

WARREN: Now, let’s deal with abortion; 40 million abortions since Roe v. Wade. As a pastor, I have to deal with this all of the time, all of the pain and all of the conflicts. I know this is a very complex issue. Forty million abortions, at what point does a baby get human rights, in your view?
OBAMA: Well, you know, I think that whether you’re looking at it from a theological perspective or a scientific perspective, answering that question with specificity, you know, is above my pay grade.

Det første man merker seg er at det er litt underlig at en presidentkandidat hevder at noe er “above my pay grade”. Han bruker millioner av dollar for å bli president, og her hevder han at et så viktig tema er over hans lønnsklasse. Du får unnskylde meg om jeg ikke finner meg i dette. Jeg ser på dette som lite annet enn retorikk for å skape en atmosfære og følelse av at dette er et så stort og vanskelig, og dermed subjektivt, tema.

OBAMA: But let me just speak more generally about the issue of abortion, because this is something obviously the country wrestles with. One thing that I’m absolutely convinced of is that there is a moral and ethical element to this issue. And so I think anybody who tries to deny the moral difficulties and gravity of the abortion issue, I think, is not paying attention. So that would be point number one.

Vel, dette moralske og etiske elementet har jeg problemer med å se hvis man mener at fosteret ikke har noen moralsk verdi. Jeg kan erkjenne de moralske problemene og sorgene i mitt syn på abort, noe Obama vil ha større problemer med.

But point number two, I am pro-choice. I believe in Roe v. Wade, and I come to that conclusion not because I’m pro-abortion, but because, ultimately, I don’t think women make these decisions casually. I think they — they wrestle with these things in profound ways, in consultation with their pastors or their spouses or their doctors or their family members. And so, for me, the goal right now should be — and this is where I think we can find common ground. And by the way, I’ve now inserted this into the Democratic party platform, is how do we reduce the number of abortions? The fact is that although we have had a president who is opposed to abortion over the last eight years, abortions have not gone down and that is something we have to address.

Dette er søppel.

Det er ikke vanskelig å bruke store og provoserende ord når man blogger, men man kan ikke snakke om dette som noe annet enn søppel. Dette sitatet bidrar, intellektuelt sett, med ingenting. Det er ingenting å hente her.

Man må være forsiktig her, og høre hva presidentkandidaten faktisk sier. Han sier at han støtter Roe v. Wade (rettsbesluttning som åpnet for abort), ikke fordi han er for abort, men fordi han mener at kvinner ikke tar denne beslutningen lett. Ser du det meningsløse i dette? Ikke? La meg gjøre det enklere, la meg parere med denne: Jeg støtter slaveri av afro-amerikanere, ikke fordi jeg er for slaveri, men fordi jeg ikke tror at slave-eierne tar lett på avgjørelsen om å skaffe seg slaver.

Man bruker altså et faktum om at en person ikke tar lett på en handling, og bruker det som et argument om at handlingen, som potensielt kan være forferdelig og rett igjennom umoralsk, skal være lovlig. At kvinnene tar kontakt med prester, doktorer osv, har absolutt ingenting å si for om man skal støtte abort eller ikke. Det er helt på siden av hva som faktisk er viktig her. Det som er viktig er om den ufødte er et menneske med verdi eller ikke. Man godtar ikke drap på vanlige mennesker fordi man ser at morderen har tenkt igjennom saken. Et eksempel som provoserer, men er svært passende for å få fram poenget mitt, uten øvrige hint om at kvinner som tar abort er vandrene mordere.

Og så har vi dette vrøvlet om å redusere aborter. Dette er vrøvl som jeg, pragmatisk sett, setter pris på. Filosofisk sett er dette nettopp vrøvl. For hvis man mener abort skal være lovlig, må man også mene at abort er en betydlig umoralsk handling, og da har man heller ingen grunn til å senke tallene. Nå må jeg igjen påpeke at jeg er glad for at Obama vil redusere aborter, selv om det er ut i fra hans syn lite meningsfylt å hevde noe slikt.

Når det gjelder siste setning, om hans klage på Bush, så blir dette hykleri av verste sort. Er slett ingen stor fan av Bush, men Bush har vært mot abort, og hvorfor har ikke tallene gått ned? Jo, fordi demokrater som Obama har vært klar rundt hvert eneste hjørne for å hindre han i nettopp dette. Derfor dette sleivsparket rett og slett pinlig, for ikke å si provoserende.

WARREN: Have you ever voted to limit or reduce abortions?

OBAMA: I am in favor, for example, of limits on late-term abortions, if there is an exception for the mother’s health. From the perspective of those who are pro-life, I think they would consider that inadequate, and I respect their views. One of the things that I’ve always said is that on this particular issue, if you believe that life begins at conception, then — and you are consistent in that belief, then I can’t argue with you on that, because that is a core issue of faith for you.

Kort sagt, nei, han har ikke stemt for å redusere abort. Hans kommentar tar seg heller ikke godt ut sett i lyset av at han stemte mot Born Alive Infants Protection Act som ble laget for å beskytte alle fødte barn. Grunnen til dette var spørsmålet om leger skulle ha rett til å drepe barn som ble født i tilfeller hvor man ikke klarte å gjennomføre en abort. Det vil si at Obama stemte mot å hindre leger fra å drepe levende barn som ikke var ønsket.

De siste kommentarene hjelper lite. Selv om man er konsekvent i meningene sine, betyr det ikke at man ikke kan diskutere de. For øvrig virker ikke Obama særlig konsekvent. Slike kommentarer gjør Obama lite fristende for oss som er middels lei P-Modernisme.

Kan vel la han avslutte, selv om denne paragrafen er stort sett bare et desperat forsøk på å hente noen stemmer fra høyresiden:

What I can do is say, are there ways that we can work together to reduce the number of unwanted pregnancies, so that we actually are reducing the sense that women are seeking out abortions. And as an example of that, one of the things that I’ve talked about is how do we provide the resources that allow women to make the choice to keep a child. You know, have we given them the health care that they need? Have we given them the support services that they need? Have we given them the options of adoption that are necessary? That can make a genuine difference.

Siterer noen deler av kronikken:

Unges erfaringer er at innholdet i relasjonen er viktigere enn at samlivet må være offisielt godkjent av stat eller kirke (som er en ordning først fra middelalderen).

Siden jeg begynner å kjenne leserskaren vår godt, antar jeg at det finnes en dekoder med interesse for middelalderskrøner her som kan bekrefte/avkrefte påstanden Nielsen kommer med.

Som gateprest for ungdom erfarer jeg at unge har reflekterte meninger om relasjoner og er ivrige bidragsytere i samtaler om viktigheten av gjensidighet, respekt, ærlighet og ansvar. Unge vil gjerne samtale om relasjoner, men forventer samtidig å bli lyttet til, anerkjent og respektert for sine valg. Er ikke disse erfaringene like viktige som menneskers erfaringer for 2000 år siden?

Nå begynner det å bli interessant her. Siste setning finner jeg mest utfordrende, i forhold til bibeltolkning. Nielsen fortsetter etter sitatet med videre polemikk mot kirkens håndtering av unge og deres forhold til seksualitet.

Det som forvirrer meg litt er Nielsens konklusjon, og hvorvidt han mener at en liberal holdning til seksualitetsspørsmålet er bra, eller om han bare prøver å presisere at Kirken må annerkjenne at ungdommer og samfunnet har endret seg siden Jesu tid.
Kommentarene til Nielsens kronikk er forståvidt også verdt å lese:

Er det virkelig ikke behov for en etikk som “holder igjen” seksualiseringen av relasjoner til stadig yngre ungdommer? Er det virkelig ingen relevans i et budskap som knytter samlivets gleder til en varig relasjon?

Uansett et viktig tema å ta opp og diskutere, spesielt i forbindelse med kirkens fokus på aldersgruppen 18-30. Et spørsmål er vel om hvorvidt denne kronikken liksågodt burde vært postet i Vårt Land, i stedet for Aftenposten. Men det er kanskje greit å la allmennheten ta del i kirkens indre debatter.

Men selv om abort var et av George W. Bushs kampsaker før valget, så har det ikke blitt gjort noe med saken i løpet av hans åtte år(skummelt lenge) i Washington. Dette går litt inn på gårsdagens henvisning til Davidsens kommentar rundt temaet. Hva er alternativet hvis kvinner ikke skal “ha retten til abort”?
Og det er nok litt av grunnen til at Bush ikke har fått gjort noe med saken enda.

Vi får se hva Obama finner på i oppløpet. Hans nye visepresident-kandidat, Joseph Biden er en kjent talsmann for fri abort, og dette vil nok McCain bruke for alt det er verdt.
Jeg gleder meg uansett til å følge debatten og presidentkampen videre.

Vi kunne hatt godt av en abort-debatt her på bloggen. Jeg skal prøve å dytte i gang et par andre emner som kan fenge litt, så satser jeg på at Ragnar tar initiativ til abort-debatten, siden han er litt mer belest på emnet. Det er bare å komme med forslag til ting vi skal skrive om, eller som noen ønsker å ta opp.
Har allerede fått en mail jeg skal prøve å svare på etter beste evne, så får se.

Min tankerekke da jeg leste Chestertons argumenter gikk omtrent slik:

1. Haha, morsomt sagt

2. Tuller du? Er dette virkelig argumentet hans?

3. Jo..ja.. det er jo forsåvidt litt logikk i det..

4. Utrolig! For et argument! Det har jeg aldri hørt sagt på den måten!

Og så klart til slutt:

5. Hvorfor har jeg ikke lest han før?

Så var det sitatet da:

“The old restriction meant that only the orthodox were allowed to discuss religion. Modern liberty means that nobody is allowed to discuss it.” fra Heretics

I dag er det John Hagee som får gjennomgå. Selv om jeg har lite til overs for Hagee, så må jeg si at Dagbladet når nye høyder i å være “objektive” men samtidig trekke de røde strømpene sine så lang oppe på leggen som mulig.

Gikk jeg for langt nå?

Man kan jo spørre seg hvorfor Westboro Baptish Church og John Hagee skal føre til så stor irritasjon mot verdens millioner av kristne, men det er vel ikke bare i kristne kretser urasjonell tankegang foregår…

Aftenposten(.no) er blant favorittene innenfor avisene. Litt av grunnen for dette er bredden i stoffet, samt kronikkene, som etter min mening gir en god oversikt over aktuelle verdidebatter.

Mohammad Usman Rana har blitt et navn mange kjenner til. Hans første kronikk, som vant Aftenpostens kronikk-konkurranse, handlet om den sekulære ekstremismen i Norge. Kronikken skapte store debatter rundt om i landet, og kronikk nummer to(rett meg hvis han har hatt flere, og jeg tenker ikke på svarene han har gitt i etterkant av første kronikk) bygger videre på forrige emne, men tar debatten i en ny retning. Denne gangen er det ytringsfriheten som skal opp til høring.

Jeg tror ikke jeg skal gå inn på Usman Ranas innlegg nærmere her nå, men jeg kan godt si at han har et poeng i at ytringsfriheten ikke skal trumfes over alt, og ikke kan diskuteres. Ytringsfriheten står sterkt i Norge, og vi skal respektere den, men dens grunnlag kan godt diskuteres nærmere. Muhammad-karikaturene er temmelig relevant når vi er inne på dette, noe Rana også nevner.

Det som slår meg ved å lese Ranas kronikker, er hvorfor det ikke er en kristen som skriver dette. Hvor ble det av de kristne stemmene i denne debatten? Vi kristne er gjemt borte i dette, selv om det har vært noen kristne stemmer innom.

Alt dette sier noe om det religiøse landskapet i Norge, og det burde gi oss kristne en oppvekker.

Skjærgårds er en avslappende festival å være på, og ikke minst et trygt sted å være. Festivalens alkoholforbud er etter min mening med på å sørge for dette.

Lørdag kveld la merke til Motorførernes Avholdsforbunds stand på området med mulighet til å prøve “fyllebriller”, hvor man fikk følelsen av hvordan det er å være full, samt at man fikk prøve å gå langs en rett linje.

Den utrolige store kontrasten mellom andre festivaler, hvor fulle folk er et vanlig syn, til Skjærgårds hvor folk ler høyt når en festivaldeltaker sjangler langs linja med “fyllebriller” festet på, det gir et merkverdig syn på samfunnet.

Kanskje til ettertanke?

Hele 57% av de kristenkonservative evangelikanske mener at det er mange religioner som kan føre til evig liv, religioner som sier helt motsatte ting av det den troen de selv bekjenner. Hvis man kan være optimistisk, så kan man jo peke på at det ikke er helt like ille som 70% av alle andre religiøse i undersøkelsen som har samme tankegangen.

“The survey shows religion in America is, indeed, 3,000 miles wide and only three inches deep,” said D. Michael Lindsay, a Rice University sociologist of religion.

Kunne ikke sagt det bedre selv.

Men religiøse er de ja. Hele 92% tror på en gud, noe som virker veldig fjernt for oss her i landet. 74% sier at de tror på et liv etter døden, og 63% sier at de tror at deres hellige skrifter er Guds ord.

Noe som ikke er særlig overraskende med tanke på nevnte resultater er at 1/4 katolikker, protestanter og ortodokse har tvil på troen deres. Hvis man tror at troen sin er bare nettopp det, ens egen tro, så er det ikke rart at man begynner å tvile på om det man tror på er sant.

For øvrig så tror jeg ateistene ikke har helt fulgt med da de svarte på undersøkelsen, siden 21% av de som huket av for at de var ateister sa også at det trodde på en slags gud eller ånd. 8% av de gudsforlatte var til og med helt sikker på at noe i den duren fantes. Interessant defenisjon av ateisme.

Nearly across the board, the majority of religious Americans believe many religions can lead to eternal life: mainline Protestants (83 percent), members of historic black Protestant churches (59 percent), Roman Catholics (79 percent), Jews (82 percent) and Muslims (56 percent).

Jeg undres på om Luther var usikker på om kristendommen førte til evig liv. Enda mer usikker er jeg på om Muhammed mente dette om Islam.

Dette er jeg enig i:

Roger Oldham, a vice president with the executive committee of the Southern Baptist Convention, bristled at using the word “tolerance” in the analysis.

“If by tolerance we mean we’re willing to engage or embrace a multitude of ways to salvation, that’s no longer evangelical belief,” he said. “The word ‘evangelical’ has been stretched so broadly, it’s almost an elastic term.”

Det er slike undersøkelser som gjør at post-modernisme blir en klisjé.

Ikke overraskende har dette falt for døve ører. Jeg har selv i samtaler med andre om dette hørt kommentarer som “Nå overdriver du Ragnar!” og “Dette er jo tull. Polygami er en hel annen kategori”.

Think again.

Vi burde kanskje begynne å lage materiale og drive kamper mot neste ekteskapslov, altså den som kommer om et par år, etter at visse lobbyorganisasjoner har fått tid til å føre nye kampanjer

Det triste er at barnet ikke blir sett på som ett barn. Det har ingen rettigheter, ingen valg, ingen selvbestemmenhet.
I innstillingen Mer enn gener(1989), som ble utgitt i forbindelse med kirkemøtet samme år, så hevdes det at vi ikke kan si at et befruktet egg er et menneske i ordets forstand. Det er et “gryende menneskeliv”, og noe mer enn en celleklump.
Den sier også at et foster som er to uker gammel ikke nødvendigvis er en person, men samtidig er det ikke bare en del av morens kropp. Det har krav på beskyttelse, og det har verdi! Og nettopp dette får det fra den muligheten det har til å bli et menneske.
Uansett om man er enig i dette, eller tenker at fosteret er en person, så er man enig om at fosteret har krav på beskyttelse. Det har rett til videre liv.

Vårt Land skriver i sin nettleder at vi snakker om at vi har for lite arbeidskraft her i landet, og at vi er redd for at vi ikke har noen til å stelle de eldre om noen år. 420.000 mennesker hadde hjulpet. Vi har plass og råd til dem.
Men det er viktigere at kvinnene får bestemme over sin kropp og sitt liv.

Dagsavisen tar opp alternativet som var før, ved at kvinnene selv tok abort med strikkepinner.
Det er helt klart at vi ikke ønsker slike tilstander, og at tiden før abortloven var preget av mange dødsfall som følger av slike inngrep.

Det vi kan gjøre derimot, er å legge bedre til rette for at kvinnene ønsker å ta imot barnet. Bedre økonomisk støtte til mødre, bedre seksualveiledning i skolen og obligatorisk rådgivning for de som ønsker å ta abort.
Slike forslag er allerede kommet. Men dessverre er det få som vil høre.

Kilde: Heiene/Thorbjørnsen. Fellesskap og ansvar – Innføring i kristen etikk. 2001. Universitetsforlaget