Jeg hadde ikke hørt så mye av han før konserten, men én av sangene kjente jeg. “End of the beginning” er en av hans store hit, og den viser godt hvor dyktig han er. Jeg har hørt teksten før, men fikk noen nye tanker rundt den under konserten.

Kort fortalt handler den om en mann på et fly som spør sidemannen hva slags bok han leser. Sidemannen forteller at det er en “best seller”, og begynner å lese til han fra evangeliene. Men mannen har hørt det før:

“Thats not a new book thats a bible,” he said, “and I’ve heard it all before.
I’ve tried religion- its shame and guilt and I dont need it anymore.
It’s superstition, made up tales and just to help the weak to survive.”

Heldigvis har vår Bibel-lesende mann et svar:

“Let me read it again,” I said, “listen closely, cuz this is gonna change your life.

Jeg tror denne teksten er veldig typisk for kristen forkynnelse, i litt negativ forstand. Mange vi prøver å fortelle evangeliet til har hørt mye om kristendommen før, og de har flust av fordommer som står i veien for å komme til tro. De har fått et dårlig forhold til det.
Dessverre gjør mange kristne samme feilen som mannen i teksten; “hvis vi bare leser noen vers fra Bibelen om igjen blir de nok kristne”.

Mange har blitt kristne ved å lese Bibelen, og jeg tror uten tvil at Ånden kan virke og at folk kommer til tro på den måten. Likevel står vi overfor en litt annen situasjon i Norge og vesten nå, hvor mange kjenner til historiene i Bibelen, men likevel har et dårlig forhold til det. Noen har dårlig erfaringer med kristne, andre misliker mye av det Bibelen forteller om, andre tror ikke det finnes en Gud, noen bryr seg bare ikke og mange tror på andre guder.

Jeg tror rett og slett ikke det er nok å lese fra Bibelen for mange. Spesielt i Norge har mange murer av fordommer som sperrer for forkynnelsen. Og ofte tenker jeg at det er forståelig nok. Slik kristendommen ofte blir framstilt, slik mange kristne oppfører seg og tidligere har gjort er det ikke rart mange er kritiske.

Klarer vi ikke bryte murene som folk har rundt seg kommer vi ingen vei med forkynnelse. Derfor er dette noe av det viktigste vi kan gjøre som kristne. Hvis vi ikke er forberedt til å svare for oss som Peter sier vi skal være blir vi stående der med halen mellom beina, svar skyldig.

Kristen tankesmie
Ragnar og jeg skal fra høsten av starte en slags tenkesmie/samtalegruppe omkring noen av temaene som vi ofte tar opp her på bloggen. Vi har fått tillatelse av vår menighet, Oslo misjonskirke, til å bruke lokalene deres, så når sommeren er ferdig starter vi. Mye er fortsatt i tankefasen, men vi tenker oss små foredrag om temaer fra ulike personer, for så ha samtale i grupper om temaene. Vi hadde tenkt oss studenter/unge voksne som målgruppe, men hvis andre ønsker å komme er vi nok åpne for det. Verken Ragnar eller jeg påstår å være eksperter på noe som helst, og det er litt av poenget med dette initiativet også. Alle trenger å lære og gjennom samtale kan vi prøve å vekke interessen for apologetikk og refleksjon rundt vår tro.

Holder du til i Oslo er du hjertlig velkommen til å delta når vi begynner! Hvis noen har tanker rundt dette og forslag til temaer/foredragsholdere tas det i mot med jubel og glede.

Men Elgarøy holder seg ikke unna å gi et lite spark til oss teister, noe jeg synes er helt greit, for ikke å si forståelig. Herremannen var nemlig kristen tidligere, og skrev i tide og utide om tro og vitenskap. Når han da har blitt humanist synes jeg det er helt ærlig og hederlig å dermed skrive om de samme temaene igjen, siden noen av oss fortsatt sitter på den andre siden av gjerdet.

Men siden jeg er ung, dum og uforsvarlig må jeg tillate meg kommentere litt her og der.

Han sier;

Dersom organisk liv bare er mulig om naturkonstantene, for eksempel styrken på tyngdekraften, ligger innenfor et smalt intervall av verdier, ønsker en del teister å tolke dette som et tegn på at disse verdiene er valgt av Gud. En annen forklaring er at vårt univers er ett av en enorm mengde bobler i et multivers, der naturkonstantene varierer fra boble til boble. Bare der naturkonstantene har de rette verdiene vil liv kunne oppstå. Hvilken forklaring er enklest av disse to?

Multivershypotesen blir beskyldt for å være komplisert: for å forklare trekk ved vårt univers innfører den en enorm mengde parallelle univers som det, i hvert fall ved første øyekast, er umulig å observere. Det virker mye enklere å postulere eksistensen av en enkelt gud for å forklare finjusteringen.

Enkelhet er imidlertid ikke nødvendigvis det samme som antall. En gud, forstått som et ikke-materielt personlig vesen, er noe som går ut over den fysiske virkelighet som naturvitenskapelige modeller vanligvis opererer innenfor. Multiverset består derimot av de samme komponentene som vi kjenner fra vårt univers: tid, rom, stråling og materie. Videre har vi faktisk en modell for hvordan universboblene blir laget, og den sier at de alle blir produsert i den samme fysiske prosessen. Det er som en maskin som lager flere kopier av den samme varen, med noen variasjoner mellom kopiene. Tas disse elementene med i betraktningen, er multiverset enklere enn en gud.

Den o store mulitvershypotesen lever fortsatt, til tross for at noen av oss må trekke på smilebåndet hver gang vi hører den. Jeg synes det er nokså forståelig at man vil postulere et tilnærmet uendelig antall univers når man skal forklare fininnstillingen av vårt univers, ser man på saken, så er det ikke særlig mange andre alternativer til teistene sin hypotese. Men jeg finner noen ting problematisk her.

For det første må jeg bare si at jeg, riktignok med min begrensede viten, finner det på grensen til skøyelig at man faktisk postulerer noe slikt i det hele tatt. Det virker for meg som om det faktisk er et kompliment til de som har snakket om design-argument siden Aquinas (for ikke å dra det lenger tilbake). Hvis du ikke forstår hva jeg hinter til, så kan uttrykket multiverse of the gaps kanskje hjelpe deg på vei.

Men mer rett på saken, så må vi ta titt på hva Elgarøy gjør her. Jeg tror han ikke er helt rettferdig med hvor han legger debatten. Hvis man analyserer argumentet hans – at universet er enklere fordi det er innenfor det han kaller den fysiske virkelighet har han allerede gjort en antagelse som på forhånd holder Gud utenfor. Hvis man begynner med å si at bare fysiske f0rklaringer er akseptable mens Gud/personlig agent er utelukket, så er det åpenbart hvor det ender.

Men hvis Elgarøy heller mener at man krever en større rettferdiggjørelse for å postulere Gud foran mulitverset, siden han mener multiverset er enklere, så må han gi oss en måte å måle det på. Hva er det med metafysiske temaer som substans, sinn, person, immaterielle konsepter (sjel, tall, logikkens lover osv.) og tanke som gjør dem uspiselige? Dette er konsepter som jeg vil påstå vi kjenner “fra vårt univers” (som i virkelighet).

Elgarøy sier rett og slett på forhånd at å postulere et metafysisk konsept (altså Gud) er mer komplisert og det å gjøre unødvendige antagelser, prima facie.

Jeg protesterer!

Hvis Elgarøy skal overbevise mørkemenn som meg, så må han nok først vise hvordan man på noe fornuftig måte kan veie dette. Det virker for meg som om han først og fremst bare stadfester at han er nå blitt materialist og har nå fått et annet utgangspunkt for debatten heller enn at han har vist at “barberkniven nådeløst rammer gudshypotesen når den prøver å stikke hodet opp gjennom hullene i naturalismen”

Boken er skrevet som et brev til det kristne USA, og Harris gjør det veldig klart at dette ikke er en bok til liberale kristne, dette er til konservative kristne, tradisjonelle evangelikanske amerikanere.

Hva skal man si? Vel, Richard Dawkins skriver bedre, Hitchens er morsommere, og Dennet smartere. Stakkars Harris bommer like mye som Dawkins og er like uhøflig som Hitchens. Dette fører fort ingensteds.

For eksempel bruker han tid på å diskutere abort og stam-celle forskning. Han gir egentlig ikke noen gode argumenter for sitt standpunkt.  Ta et eksempel:

Let us look at the details. A three-dayold human embryo is a collection of 150 cells called a blastocyst. There are, for the sake of comparison, more than 100,000 cells in the brain of a fly. The human embryos that are destroyed in stem-cell research do not have brains, or even neurons. Consequently, there is no reason to believe they can suffer their destruction in any way at all.

Jeg har prøvd å gjort det til en vane når jeg leser slikt materiale å prøve å lete etter hva premissene og konklusjonen i et argumentet er. Ofte hjelper det meg til å peke på feil i argumentasjonen hvis jeg strukturerer det. Jeg kom fram til noe slikt som:

1. Et embryo har mye færre celler enn en flue

2. Vi dreper fluer som vi vil uten å ofre dem en tanke, selv om de har 100,000 celler

3. Derfor kan vi drepe embryoer som har langt færre celler.

Problemet her er jo lett å se. Man gjør kompleksitet, og ikke minst antall celler basisen for verdien til mennesket. Da havner man fort i spennende konklusjoner. Dette er mitt eget argument som jeg tør påstå er rimelig godt:

1. Et menneske har mye færre celler enn en elefant

2. Vi dreper elefanter for å utnytte kjøttet og huggtennene osv.

3. Derfor kan vi drepe mennesker, som har langt færre celler, for å utvide vår personlige tann-samling

Det bør vel være klart for leseren hvor jeg vil hen…

Det som er skremmende, er at etter at han bruker side etter side på å klage over abortmotstand, sier han, mens han håper på at ingen hører det, at

“while abortion is an ugly reality, and we should all hope for breakthroughs in contraception that reduce the need for it…”

Hva skjedde med dette pratet om å være fornuftig, klartenkende og ikke minst konsistent?

Når det gjelder moral, bruker Harris enormt mye tid på å klage over Bibelen som kilde til moral, og er veldig glad i å lete etter de skumle stedene i det Gamle Testamentet som absolutt ingen kristne har lest og forklart før han åpenbarte for oss hvilken bok vi egentlig følger. Etter å ha herset med kristen etikk, prøver han selv, nokså kortfattet og famlende å stable på bena en egen etikk. Ikke overraskende skal etikken handle om å forminske pine, noe jeg mener er et gode. Han sier at pine er ondt, og så bygger man ut i fra dette.

Selvsagt tar han seg ingen tid til å undre seg over hvorfor pine skal få den ærefulle retten til å være definisjonen på ondskap. Det er noe jeg har stilt mang en person, og til nå har jeg møtt en dundrende stillhet når det gjelder direkte svar på dette spørsmålet. I allefall svar som ikke allerede antar en etikk i svaret sitt. Han kan ikke grunngi etikken sin uten å allerede anta etikk. Han antar at piner ondt, uten at det selv står på noe grunnlag. Det må vel sies å være en nokså stygg ripe i den fine, fornuftige, fritenker-lakken…

På forsiden av boken skriver Richard Dawkins:

I dare you to read this book… it will not leave you unchanged. Read it if it is the last thing you do

Jeg er nokså uforandret. Kan jeg få pengene tilbake?

Når du diskuterte med han, avbrøyt han deg hele tiden, og fortsatte å fortelle deg om hvor dumme dine meninger var. Plutselig slengte han ut et spørsmål til deg i sitt lange foredrag om hvor irrasjonell kristendommen er. Du begynner å svare på spørsmålet, selv om du vet at det allerede ligger tyve andre spørsmål og tema fra tidligere i diskusjonen som du ikke har rukket å svare på. Ti sekunder ut i svaret ditt har han nok en gang blitt overopphetet og han avbryter deg.

Vi har alle truffet på denne personen, i mer eller mindre grad. Men hva gjør man når man blir avbrutt hele tiden?

Jeg har tre planer til deg, du begynner på plan a, og fortsetter hvis ting skjærer seg.

a. Etter å ha oppdaget at det er umulig å svare denne personen, så spør veldig vennlig om du kan få avslutte svaret ditt, og etterpå kan han få snakke. Dette må sies ekstremt vennlig, hvis man i det hele tatt kan merke en irettesettende tone i stemmen din når du sier at “og så kan du få svare etterpå”, så kan det utgjøre enorme forskjeller på hvordan personen forholder seg til deg, og du kan ende opp med å hisse opp nevnte person ende mer. En ekstra ting som kan være nyttig er å slenge på en “er det greit?” til slutt, uten noen bitter tone. For hvis du faktisk får personen til å si ja, øker sjangsene dine for en fin diskusjon betraktelig.

Hva om dette ikke funker?

b. Du har sagt en gang at du gjerne vil svare før han avbryter, men gang på gang avbryter han. Hva gjør du da? Mitt stalltips er rett og slett å skru på strengheten. Det er enkelte personer som er veldig lite vant til å diskutere, og sliter da veldig med å skille sak og person. Hvis du skal håpe på å få noe godt ut av samtalen da, må du ty til strenge midler. Mens man i plan a måtte unngå å irettesette personen fordi man faktisk håpte på å få en fin diskusjon uten å noe knuff, er ikke dette stedet for å være snill. Det er rett og slett slik at den sokratiske samtalen ikke fungerer i alle tilfeller. Dette er en av dem. Mitt tips: “Du klarer ikke å la være å snakke når jeg gjør det. Vennligst lytt til svaret mitt og la meg fullføre. Når jeg er ferdig å snakke, er det din tur. Da skal du få snakke, og jeg skal ikke avbryte. Hvis du fortsetter samtalen slik du har gjort tidligere, slutter den her og nå”.

c. Du forlater samtalen. Du kan f.eks. si at: “hør, du klarer ikke å holde en normal diskusjon. Du kan gjerne si ferdig det du vil si til meg, men så kommer jeg til å gå”.

Så lett er min plan når jeg møter slike personer. Men hvorfor er dette nødvendig? Hvorfor klarer ikke personer å holde kjeft? Vel, ikke alle spørsmål er ærlige spørsmål. Ikke alle spørsmål stilles for å få svar. Mange ganger kan andre stille deg spørsmål bare for å presse på sin mening på deg uten noen form for rasjonell diskusjon. Personer har av og til et behov for å få ut sin frustrasjon og få sagt sin mening.

Det betyr at det kan hende at det finnes en til mulighet. Hvis du faktisk har tid, kan det hende at du må sitte å lytte til hva den andre personen har å si i lang tid. Kanskje er en person fornøyd etter 20 minutter, eller en time, men det finnes faktisk en mulighet for at når den andre personen har fått tømt sitt beger, så lar han deg få snakke. Her er tålmodighet et svært aspekt (!!)

Som kristne som er kallt til å gi et forsvar for den troen vi har, må vi være beredt til å behandle personer som ikke klarer å holde kjeft med respekt, men også med fasthet, slik at vi på best mulig måte kan skape fruktbar samtale, og kanskje et håp om å dele evangeliet.

Nå skal jeg for øvrig holde kjeft. Mitt beger er tømt.

Ta forrige samtale jeg hadde, temaet var om det ondes problem, og den andre personen var ikke lite polemisk i sine tanker anngående kristendommen. Selv om jeg ikke er en erfaren debattant på noen måte, så er det heller ikke den første samtalen jeg har hatt, så temperaturen holdte seg nokså lav. På overflaten uansett.

Jeg har smertelig lært at å la følelser ta overhånd når den man diskuterer med ikke er enig med deg ikke er det lureste man kan gjøre. Selv om man har både raketter og steiner som “polemisk materiale”. Derfor klarer jeg og tenke nokså logisk i samtaler om vanskelige problem, selv om den andre er bastant når han sier “Allmektig! God! Det går ikke Ragnar! Forstår du ikke det?”.

Saken er jo at, jo, jeg har hørt argumentet et par hundre ganger før, og nei, jeg tror fortsatt det ikke er vantett. Nå var det ikke jeg som slet med temperaturen, men altså den andre. Desverre er ikke det i og for seg særlig mye bedre. For hvordan går man fram for å overbevise en person som trenger en avkjøling? Jeg valgte rolig gjennomgang av argumenter, samt en forklaring av teologien bak alt dette.

Agressiv som jeg er, valgte jeg å først gå på argumentene han la fram. Gjennom diskusjonen brukte han en forutsetning som jeg ikke var enig i, og som måtte komme opp til dagens lys. Den andre personen holdte til et relativt positivt menneskesyn når det gjelder skyld, og hva mennesket fortjener. Jeg pekte på at i det kristne menneskesynet er ikke mennesket bare godt, men det trenger faktisk frelse på full nåde, nettopp fordi det ikke fortjener eller klarer å frelse seg selv. Det har sett det gode, men valgt det onde, og kan derfor på ingen måte hevde at Gud ikke er god om han ikke gir mennesket det det ikke fortjener.

Dette står jeg for, og jeg mener det løser noen floker. Desverre, selv om jeg ikke kokte, holdte jeg ikke hodet kaldt her. For i det diskusjonen gikk videre hadde jeg, ved å bare snakke om skyldspørsmålet og rettferdighet, ikke forklart alle sidene ved mennesket i følge kristendommen. Og dermed endte jeg opp med å framlegge et menneskesyn som ikke var særlig spiselig for min samtalepartner, og heller ikke for de som lyttet til. Om apologetikk handler om å bryte ned hindringer for evangeliet, så bygde jeg opp minst én vegg ved å bryte ned en annen.

Det er i grunn utrolig hvordan man ikke klarer å kommunisere alt, selv om man er fokusert som bare søren. Resten av forklaringen min var bare noget godt den også. I ettertid lurer jeg på om jeg ville ha skrevet opp argumentet til personen jeg snakket med, for så å jobbe ut i fra der. Slik for eksempel.

1. Gud er allmektig

2. Gud er god

3. Derfor kan ikke Gud finnes.

Dette var formen som jeg ble presentert. Jeg ville først modifisert argumentet litt, til noe som det her;

1. En god gud ville gjort alt i sin makt for å utslette det onde.

2. En allmektig gud kan gjøre alt han vil.

3. Kristne hevder Gud er både god og allmektig.

4. Det onde finnes.

5. Derfor tar de kristne feil, siden en allmektig,god gud ville hatt makt og vilje til å utslette det onde.

Jeg regner med dette var underforstått i hva personen sa, så jeg skal ikke pirke på det. Men jeg tror ikke argumentet enda er helt ferdig. Det er flere problemer her. For det første er det er problem her med tanke på den som argumenterer sitt verdenssyn. For med (4) ville personen ha møtt en nokså motstandsvillig Ragnar. Hvis personens verdenssyn (i dette tilfellet ateisme/agnostisisme) er rett, mener jeg den logiske konklusjonen er at (4) ikker sann. I såfall må (4) endres til 4. Kristne hevder at det onde finnes.  Dermed blir kritikken en totalt intern kritikk av det kristne verdenssynet, noe som i og for seg er greit.  Altså er argumentet ikke at Gud ikke kan finnes pga av ondskap, men at den kristne læren om Gud og den kristne læren om ondskap ikke er forenelig.

Men selv med denne endringer, kan jeg ikke se at argumentet holder. For det er et skjult premiss her, og det skjulte premisset skal vise seg å være svært vanskelig å bevise. Vi legger til dette premisset:

1. En god gud ville gjort alt i sin makt for å utslette det onde i verden.

2. En allmektig gud kan gjøre alt han vil.

3. En god og allmektig gud kan ikke ha moralsk gode nok grunner til å tillate ondskap i verden.

4. Kristne hevder Gud er både god og allmektig.

5. Kristne hevder at det onde finnes i verden.

6. Derfor tar de kristne feil, siden en allmektig,god gud ville hatt makt og vilje til å utslette det onde, og har ingen grunner til å ikke gjøre det.

Nå først må jeg si meg mer eller mindre fornøyd med argumentet. Problemet er at nå når logikken endelig holder, har vi tilført et premiss som ser veldig vaklende. Hvis et argument skal være gyldig, må hvert enkelt permiss være mer sannsynlig enn det motsatte. Desverre har vi absolutt ingen måte å vise at P(3) > 0.5. Sannsynligheten mener jeg er ca akkurat dette: P(3) = ?.  Altså er det umulig å vite. Siden dette handler om et metafysisk plan som er mye høyere enn vi noen ganger kommer til å komme, har vi ikke noen måte å diskutere det på. I et kristent livssyn tror vi at Gud har åpenbart oss tilstrekkelig informasjon, men ikke nødvendigvis full informasjon. Vi kan derfor ikke hevde at vi har nok informasjon, for ikke å snakke om intelektuell kapasitet til å vurdere om P(3) > 0.5 eller ikke.

Merk deg at dette ikke er snakk om å bruke mysterie som et argument. Dette er ikke et mysterie i den forstand at det er urasjonelt, men heller at vi har ikke noe grunnlag til å avgjøre det. Si for eksempel at vi setter opp et argument som er slik:

1. Ikke-fysiske ting kan ikke være personlige

2. Kristne hevder at Gud er en ikke-fysisk, personlig ting

3. Derfor tar de kristne feil.

Såfremt vi er komfortable med å kalle Gud for “en ting”, så kan kristne være enige i (2), og hvis man da kan vise at P(1) > 0.5, har man et gyldig argument mot den kristne Gud. Desverre kan man ikke vite 1., fordi vi har ikke tilstrekkelig kunnskap (du kan sikkert være uenig, men dette er som sagt et eksempel. Dessuten må du i såfall bruke kommentarfeltet hyppig) til å avgjøre det. Derfor er P(1) = ?. Og da virker det for meg som helt fornuftig å holde meg til det samme standpunktet jeg holder fra før av, altså at Gud eksisterer. Dette er nok en gang ikke å appelere til mysterie og urasjonalitet, men det er rett og slett en annerkjennelse av at argumentet bruker et premiss som ikke kan bevises, og må derfor forkastes intill videre. Jeg mener også at dette eksempelet viser at selv om det kan hende at P(3) i det siste argumentet om ondskap er mer sannsynlig enn det motsatte, så er det fornuftig å ikke endre tro, på grunn av andre, gode argumenter vi har for at det nettopp eksisterer en allmektig, god Gud.

Og da var plutselig denne posten ferdig. (Refererer til advarselen i italic på toppen av denne posten…)

“Å gi nåtidskulturen ‘postmoderne er en ødeleggende misforståelse. Mennesker er ikke relativistiske når det kommer til vitenskap, ingeniørkunst og teknologi. Relativismen slår bare inn i møte med religion og etikk. Men da snakker vi ikke om postmodernisme, en klassisk modernisme, hevder han”

Her må jeg tillate meg til å kommentere litt. Jeg er enig i at vi ikke kan snakke om kulturen som postmoderne hvis vi med det mener at personer ikke er relativistiske i det daglige livet. Men det er jo åpenbart – folk flest er vel skapt i Guds bilde. Altså vil vi neppe kunne leve et liv som er relativistisk, både fordi det hadde endt temmelig grusomt – fysisk sett, og det er umulig filosofisk sett.

Men at relativismen er død som et filosofisk system (eller antifilosofisk system om du vil), betyr ikke nødvendigvis at vi ikke kan snakke om en postmodernistisk kultur. Jeg vil hevde at man aldri har ment at postmodernismen kjennetegnes ved at folk flest oppfører seg relativistisk til vanlig. Jeg tror at postmodernismen har grunnleggende sett et utgangspunkt i epistemologi (det filosofiske feltet som handler om hvordan kan vite noe), eller mangel på det. Det var her postmodernismen tok sats, men at relativismen er skutt død i universitetet, så betyr ikke det at folk ikke er postmoderne.

Jeg tror at om man skal snakke om en postmoderne kultur, så må man snakke om en kultur der hvor usikkerheten er stor rundt områder som eksistens, tro og identitet. Og som Craig sier, så er folk relativistiske i forhold til religion. Han hevder at da er vi bare tilbake til modernismen. Men slik jeg har oppfattet det var ikke modernismen selv relativistisk i forhold til religion, men i det skillet mellom tro og viten, det urasjonelle og det rasjonelle, så åpnet modernismen døren til relativisme.

For 150 år siden sa klassekameratene mine at jeg er uvitende og urasjonell som hevder at Jesus faktisk sto opp fra de døde, i dag sier fortsatt noen det, samtidig så får jeg stadig høre at “…så lenge du selv tror det…”.

Postmodernismen, for ikke å snakke om modernismen er slett ikke ryddig – historien er aldri ryddig. Og å snakke om en postmoderne kultur kan være behjelpelig, men slett ikke altomfattende. Postmodernismen lever i disneyland, men det er modernismen som driver karusellene.

Når man snakker om postmodernismen som et fenomen, så må det altså bety noe, og siden det aldri kan ha betydd at folk flest er relativister i dagliglivet, så tror jeg at det fortsatt har en verdi å snakke om postmodernismen.

En siste ting jeg må nevne om dette punktet, er at Craig tar de nye ateistene som intekt for sitt syn på postmodernismen som død. Men jeg har merket meg i mye større grad at mange av de uttalelsene de nye ateistene har om religion generelt, er egentlig et angrep på postmodernistiske holdninger – holdninger som ateistene ser i kulturen og vil angripe. Derfor kan selv jeg gi et og annet vagt nikk når Dawkins skriver om religion kan diskuteres rasjonelt eller ei.

Altså er det noe å pirke på når det gjelder Craigs uttalelser, men husk på at det er nettopp det det er – pirk.

Craig, og de nevner også Lee Strobel, er veldig positiv når det gjelder å gi grunner for kristendommen. Det er jeg også. Men jeg tror Craig i større grad hadde vært overbevisende om han hadde brukt mer tid på å analysere konkurrerende verdenssyns mulighet til å forklare virkeligheten. Altså å behandle antagelsene til verdenssynene. Det er derfor meg en glede, siden jeg også leser The God Who is There, at Francis Schaeffer blir nevnt. Lard Dahle fra Gimlekollen snakker om hvordan Schaeffer var som apologet, og gir kommentarer til Lee Strobel og Craigs bemerkninger.

Jeg må kommentere at jeg liker svært godt at Vårt Land tar opp slike temaer. Det gir enkelte oss et lyspunkt i løpet av dagen å se at tanker som krever mer enn fire hjerneceller blir formidlet.

I 3. økt holdte Skarusaune foredrag for 2. og 3.-klasse om Da Vinci-koden, egentlig først og fremst om de apokryfe evangeliene og troverdigheten til NT, men det er vel svært sammenfallende. Ellers fikk jeg muligheten til å løpe opp til han etter foredrage å stille et og annet spørsmål anngående Skapet-koden for å klargjøre enkelte ting jeg lurte på. Veldig berikende!

Neste økt hadde jeg filosofi, og da bestemte læreren seg for å diskutere det vi hadde hørt. Spennende å høre meninger til folk i klassen. Plutselig kom dette med filmen Zeitgeist opp, og med litt magisk lærermanipulasjon, fikk vi overtalt læreren til å se filmen med en gang – vi hadde planlagt å gjøre det over jul.

Det var en interessant opplevelse å se filmen med klassen. Man så tydelig at de fleste kristne sank dypt ned i stolene sine i løpet av filmen, men hørte sukkelyder hver gang zeitgeist kjørte på med sine lange lister av likheter mellom x og Jesus.

Så var det enkelte skeptikere som satt med et lurt smil under hele filmen.

For min del var det nok også et lurt smil i det jeg dro fram notatene jeg hadde tatt første gang jeg så filmen.

Diskusjonen i etterkant ble også mildt sagt… interessant.

En sleip disclaimer her i begynnnelsen kan jo være at vi ikke lover mer enn å prøve å fange sannheten med ufullstendige tanker her.

Dette kommer til å bli langt, så jeg må nok dele dette opp i flere deler.

1. Hvorfor kan du kun forholde deg til absolutte- og abstrakte størrelser? Dvs. hvorfor må moral ‘rettferdiggjøres’?
Vi har iboende forskjellige egenskaper: evnen til å kommunisere, lære nye ting etc. Blant disse er denne følelsen vi kaller empati, som får oss til å oppføre oss på en bestemt måte i våre mellommenneskelige relasjoner. Disse egenskapene er antageligvis utvikliet fordi de gagner de individene som har dem iboende. Vi har valgt å organisere våre samfunn rundt bl.a. empati, fordi dette på tilsvarende måte gagner samfunnets medlemmer. Hvorfor må moralen ‘rettferdiggjøres’ på et mer abstrakt plan?

Flott spørsmål. La meg først forklare hvordan jeg stiller meg i forhold til å vurdere livssyn. For meg synes det mest fornuftig å vurdere verdenssyn ut i fra dets konsistens og forklaringsevene. Altså om det som blir hevdet er den beste forklaringen av det vi opplever som virkelig. Om det livssynet også er logisk sammensatt er jo alltid positivt.

Dette er viktig å forstå når jeg nærmer meg dette med moral. Jeg vil si at moral er kanskje noe av det som virker mest virkelig for oss i verden. For omtrent alt vi gjør i samfunnet bygger på at det finnes noe absolutt godt og noe absolutt ondt. Omtrent alle mennesker mener at det er noe oppriktig ondt med at en tyv tar veska til den gamle dama ved bussholdeplassen. Og de tyske nazist-lederene ble dømt etter krigen selv om de hevdet at de bare fulgte ordre – fordi alle var enige om at de burde vite bedre, de burde gjøre opprør, til tross for at samfunnet rundt dem sa at det var greit å gjøre det de gjor. De fleste vet hva det står i begynnelsen av den amerikanske uavhengighetserklæringen;

We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.

Alt dette bygger opp om at det må finnes en standard som gjelder alle mennesker. Og jeg hevder at uten at denne standarden finnes og gjelder for alle, så kan man filosofisk sett ikke bygge opp et samfunn. Tanken om noe virkelig godt og ondt er så viktig at uten den faller grunnlaget for felleskap sammen.

Når spørsmålet om hvorfor vi må rettferdiggjøre dette burde egentlig synes klart. For hvis man ikke har et filosofisk grunnlag for denne moralen, så virker det bare tilfeldig at man skal være god og følge denne følelsen av empati. Selv om empati skulle blitt til ved evolusjon, og det er slik vi har vunnet frem, hvorfor skulle jeg være forpliktet til å følge denne følelsen? Vi mennesker gjør ting stadig vekk som ikke er i hennhold til denne empatien.

Faktisk har vi opprettet lover som skal straffe personer som ikke følger sin følelse om godt og ondt, fordi det er essensielt for felleskapet. Man må rettferdiggjøre moral, fordi hvis man bare gjør moral til en følelse om empati, så kommer dette irriterende spørsmålet opp om hvorfor man bør følge denne bør-følelsen. Og da kan man jo svare at man børe gjøre det fordi det bidrar til at vi som et samfunn overlever videre, det neste spørsmålet som da faller naturlig å stille kan da bli bare svare til å peke på moral. Og vi er effektivt inn i en sirkel.

Det er faktisk du, om du står for det du forklarer i kommentaren som må forklare hvorfor du, som jeg antar, oppfører deg som en rimelig “god” person. Hvorfor gjør du det? Hvis du ikke kan begrunne dette filosofisk, så virker det som om dine valg, ja faktisk, alle dine valg (siden ca. alle valg har moralske konsekvenser) tilfeldige og meningsløse.

Dette behovet for rettferdiggjørelse virker uansett for meg som et veldig viktig tema.

Så hvordan kan man gi en filosofisk rettferdiggjørelse for dette med godt og ondt. Merk her at jeg snakker om rettferdiggjørelse. Jeg begynner i det hele tatt å bli trett av personer som Hitchens som ikke forstår at vi ikke hevder at ateister ikke kan gjøre gode ting. Faktisk så hadde det vært skadende for det kristne livssynet om alle som ikke var kristne ikke kunne gjøre noe godt.

For å altså gi en filosofisk begrunnelse for dette fenomenet som ligger til grunn i alt felleskap og sivilisasjon, så må vi faktisk begynne å snakke om noe abstrakt. For hvis noe skal gjelde for alle mennesker, må det være over menneskene. Hvis man skal si at noe i det hele tatt kan definere mennesker, så må det, når alt kommer til alt, ligge over menneskent selv. Det virker for meg vanskelig å hevde at mennesker er pålagt en moral, altså å rettferdiggjøre denne bør-følelsen, ved å henvise til bare mennesket selv. For det virker som et veldig langt, og filosofisk uholdbart steg å gå fra hva folk flest gjør, til hva folk flest bør gjøre. Faktisk, så ville jeg aldri satt hva folk flest gjør, til og med hva jeg selv gjør, som et mål – resultatet ville blitt rimelig dårlig.

Jeg tror jeg stopper der, så får jeg hive meg over neste avsnitt, og kommentarer som kommer til å komme til dette, senere.

Han er professor i kirkehistorie, og i følge ryktene, skal han kunne en og annen ting om temaet.

Så da blir spørsmålet om han har forandret foredraget sitt noe nevneverdig fra de to forrige gangene jeg har vært på nevnte foredrag med nevnte foredragsholder.

Dette er noe vi som har en over middels interesse for apologetikk må innse. Og jeg tror mange av oss har innsett det. Men grunnen til at vi likevel liker feltet etter å ha innsett at det vi gjør ikke leder direkte til at personer blir frelst, er at det er en fantastisk hjertevarmende følelse når man opplever at murer personer har satt opp mot evangeliet har blitt brutt ned etter å ha hørt hva vi har sagt. Når man ser en direkte effekt av at den Hellige Ånd bruker våre forsøk på å formidle våre ufullstendige tanker, så bidrar det mye til å fortsette i samme spor.

I går skjedde noe slik. Jeg er med å holder hjulene i gang i en nattcafé i menigheten vår. Det foregår på fredagskvelder, hvor vi henger på vårt flotte menighetshus og finner på masse skøy (Du skulle ha hørt meg synge splitter pine på Singstar). Det var stort sett det vi gjorde i noen år. Men da jeg fikk lempet mye av hovedansvaret på meg, så ble jeg og kateketen enige om at hvis vi skulle gidde å fortsette, så måtte dette bli mer enn en klubb. Og det ble det.

Da jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle formidle av vettug informasjon, så slo plutselig apologeten i meg seg på, og med ett ble fredagens ord ikke helt som vanlig. Jeg har i utgangspunktet ikke sett disse fredagskveldene som en stor arena for å snakke så mye om apologetikk, men denne gangen fikk det være.

Jeg snakka om hvorfor det utgjør en forskjell om Gud eksisterer eller ikke, og gikk dermed videre til ulike veier, eller pekepinner om du vil, til Gud. Med fokus på hvilket verdenssyn som kunne forklare virkeligheten best, forklarte jeg ulike tema som begynnelsen av universet, moral, jesu død og oppstandelse osv. Siden aldersgruppen er fra ungdomsskolen til videregående, hadde jeg ingen planer om å presentere argumentene i formen A v B, ikke A, derfor B. Nei, strengt strukturerte argumenter som f.eks. i diskusjonen rundt kalam på Tro og Fornuft for tiden fant ikke sted. Jeg tror faktisk at å presentere argumenter, som i utgangspunktet er så simpelt som kalam, kan frastøte og virke uinteressant hvis man sier 1. 2. derfor 3.

Så jeg presenterte altså ulike saker som det kristne verdenssynet kan forklare på en fornuftig måte, uten å bli for teknisk. For å spore av igjen, så må jeg bemerke at man ikke må forveksle det å være teknisk avansert og det å være konkret. Man trenger ikke å gjøre et argument til følelsesmessig og udefinerbart svada selv om man forenkler temaene. Jeg har stor tro på å være veldig konkret i det som presenteres når man snakker om apologetikk, men det betyr ikke nødvendigvis at man må være teknisk avansert.

Jeg sa det jeg skulle si. Avsluttet og gikk videre. Alle fulgte mer eller mindre med, og jeg klagde ikke. Men så kom noen ord fra en person, som skulle gjøre dagen tjuefemganger bedre. Personen har vært med i varierende grad i ungdomsarbeidet i menigheten det siste året, og jeg har alltid antatt at den ikke var særlig sikker på kristendommen. Dette var ca. hva personen sa.

“Dette var fantastisk. Jeg har alltid visst at det finnes noe ‘mer’, og jeg har snakket med prester osv, men jeg har aldri fått noe så konkret som dette. Nå ble jeg sikker på at Gud finnes.”

Og kommentarer fra andre;

“Dette var egentlig ganske utrolig”.

Made my day, for å si det slik.

Kanskje på tide at en og annen fredag i andre menigheter også settes av til å nevne noen grunner til hvorfor, ikke bare hva?

Tvilende eller ei, ved siden av disse to (blivende?) kjempene, og eventuelle andre sider, kommer det kanskje enda en side. På samme tid som Tro og Fornuft gjorde seg lanseringsklar, hadde faktisk undertegnede begynt å samle tankene, for så å presentere disse tankene for mine venner i Smootown Media AS.

Og hva er så Smootown Media AS? Ta en titt på Smootown.no, og du vil få en slags, liten, forståelse av hva det muligens dreier seg om. Smootwn startet som noen gutter som ville lage hjemmesider for menigheter, så kom et forum og deretter et nettsamfunn. Smootown begynner å bli mer og mer udefinerbart, men det man trenger å vite som er relevant til denne saken er at Smootown.no har blitt etter hvert til en del av en portal som driftes av Smootown i samarbeid med ymse personer og organisasjoner. Hvis du tar en titt på den linjen på toppen på nettsiden, ser du linker til Magasin og Ungdomsarbeid. Magasin er Triggermag, et ungdomsmagasin for unge. Bladet er et samarbeid mellom Acta – Barn og Unge i Normisjon, Vårt land, og Smootown.

Ungdomsarbeid.no er en ressursside for ungdomsarbeidere, med Morten Holmqvist og MF i front og et og et halvt dusin andre organisasjoner og selskap, deriblant Smootown.

Nå er situasjonen slik at jeg (ikke akkurat) tilfeldigvis er designansvarlig i Smootown for øyeblikket, og har dermed veldig god mulighet til å komme med forslag til nye prosjekter. Og jeg synes det var på høy tide å slenge på en side til på denne menylinjen på toppen av portalen. For eksempel kan denne linken komme til å bli hetende Apologia.

Nå begynner den observante leser kanskje å forstå tegningen. Og hvis du tror du har forstått hva siden skal handle om, må jeg først be deg huske på en ting til: sidene i portalen handler i stor grad om ungdom.

Ja, Apologia (hvis det blir navnet) blir en side som handler om den kristne tro og forsvar av denne. Men siden skal ha et tydelig mål om å hjelpe unge til å utforske den kristne tro og konkurrerende livssyn. Det vil si at siden i hovedsak kanskje ikke vil overlesses med bare veldig tunge og avanserte tekster. Håpet er å ha et spekter av ressurser, alt fra grunnleggende introduksjon i ulike temaer rundt apologetikk og livssyn, til noe som de som har kommet lengre kan bryne seg på.

I første omgang vil ressursene være artikler, og etter hvert som vi får et større nettverk er det også håp om lyd og video. Håpet er også å ha en litt mer uformell blogg som kan ta opp og vise til viktige ting som foregår i samtiden.

Vi har allerede begynt å ta kontakt med forskjellige organisasjoner og personer. Vi kommer til å samle artikler fra både norske og engelske personer, men alt vil bli oversatt til norsk. For eksempel har undertegnede nylig fått mail i innboksen med tillatelse til å oversette og publisere en god del artikler av William Lane Craig, og Peter S. Williams.

Når siden er klar til å lanseres, er håpet at vi har en god del materiale klart med en gang. Dette er på grunn av at mens de to nevnte sidene begynte uten noen særlig brukermasse, så lanseres Apologia i en portal med over 8600 registrerte medlemmer. Det er slett ikke like mange aktive, men det er tvilsomt at det finnes mange andre kristne ungdomssider i Norge med like mange besøkende. Apologia vil altså umiddelbart ha lesere, og må derfor ha noe som kan leses.

En ting jeg kan runde av med, er at Smootown Media AS har en tverrkirkelig profil, og Apologia må derfor formes derreter. Det betyr at ulike syn vil komme fram blant ressursene, men håpet er at ressursene kan bringe forståelse og tillitt til det C.S. Lewis ville kalt “bare kristendom”. Vi vil uten tvil ha et kritisk blikk på hva vi publiserer; artiklene må være godt begrunnet, og godt innenfor den o store, litt diffuse, ortodoksien.

Det vil for øvrig bli interessant å sette sammen kategorien om tro og vitenskap, spesielt anngående kreasjonisme og evolusjonisme. Denne bloggen har lesere fra begge leirer, og det vil helt sikkert Apologia også ha. Målet vil derfor nesten helt sikkert bli å skape forståelse for hva argumentene er i debatten, og å presentere de ulike synene på en rettferdig og god måte. Nå vil helt sikkert noen kreasjonister hevde at siden dermed blir ubrukelig siden evolusjon er en mulighet, og enkelte evolusjonister vil sikkert stusse hvorfor vi skal fortsette å holde liv i denne døde hesten. Men det får være, personlig har jeg stor tro på at det er forsiktighet i denne debatten uansett hvor åpenbart det er at det er bevist at evolusjon er sant og på den andre siden at evolusjon er stridig med Bibelen og derfor må forkastes.

Jeg tror jeg vil stoppe der. Det er fortsatt mye jobb igjen før siden vil lanseres, og vi vil vel ikke avsløre for mye vil vi?

I fjor omtalte vi Dawkins/Lennox-debatten om Guds eksistens. Etter min mening var det en god debatt, og Lennox klarte etter min mening å møte Dawkins med en del harde skyts. For noen dager siden ble det arrangert en ny debatt mellom Oxford-gutta, og denne får jeg forhåpentligvis hørt og omtalt om ikke lenge.
Det som overrasker med denne debatten, er at Dawkins startet sitt innlegg med å komme med uttalelsen:

A serious case could be made for a deistic God.

En smule uventet å høre slikt fra Dawkins. Nå må det nevnes at Dawkins fortsatt er ateist fra topp til tå, men man skulle tro at noe må ha skjedd siden forrige debatt.
Midt opp i alt dette kom også nyhetene om reklamekampanjen(som går i overskudd) som blant andre Dawkins står bak. I London har man utstyrt 60 busser med budskapet:

There’s probably no God. Now stop worrying and enjoy your life.

For det første kan jeg nevne at jeg er glad jeg ikke er bussjåfør i London, både fordi gatesystemet er helt kaos, og fordi jeg har lite lyst å kjøre rundt med et slikt budskap på min buss.
For det andre, så hadde det kanskje vært mer passende å endre teksten i henhold til Dawkins siste uttalelse:

There’s probably no Gud(even though you could make a serious case for deistic one).

Svaret på det kosmologiske argument var at vi vet ikke, men det kan i hvert fall ikke være Gud. Det teleologiske ble besvart med å peke på hvor stort universet er, og hvor liten vi er; noe som er totalt, merk, totalt uinteressant når Turek har bidratt med flere indikasjoner på design som Hitchens måtte svare på for å avføye argumentet. Og når det gjelder etikk var Hitchens ikke mindre enn en katastrofe. Det virker ikke som om han klarer å forstå forskjellen på rettferdiggjørelse for etikk og om personer kan være etiske. Turek understreket dette godt da han la fra argumentet; ateister kan være etiske, men de kan ikke rettferdiggjøre etikk.

Skal jeg kritisere Turek er det nettopp dette at han valgte en helt ren klassisk apologetisk metode. Han var heldig iom at Hitchens svarte dårlig, men jeg mener at det ligger svakheter i disse argumentene med tanke på deres effektivitet i kollisjon med andre verdenssyn. Grunnen til at Hitchens ikke vil akseptere Gud som første årsak er ikke på grunn av at han ikke forstår hvor det prøver å argumentere hen, men fordi han heller venter på en årsak som vitenskapen kan gi, enn å endre verdenssyn totalt.

For øvrig kunne Turek jobbet mer på dette med verdenssyn generelt. Det var noen lyspunkter rundt dette i debatten, men jeg tror at han kunne ha argumentert mer effektivt hvis han hadde lagt vekt på dette. For eksempel nevner han at både ateistene og teistene må forklare verden. Dette gikk desverre forbi Hitchens. Men hvis man forstår at alle verdenssyn har en forklaringsbyrde når det gjelder verden; inkludert etikk, følelser, logikk, bevissthet osv, så forstår man også at det ikke går ann for Hitchens å hvile på sitt ateistiske verdenssyn hvis han ikke blir overbevist om teisme med mindre han forklarer disse nevnte tingene. Det var også kanskje derfor det etiske argumentet var så knusende på Hitchens, om han forsto det eller ei. For det etiske argumenter skiller seg fra det kosmologiske og teologiske på den måten at det spør om rettferdiggjørelse, mens de to andre er deduktive bevis som prøver å nå opp til Gud (selv om man kan gjøre det etiske argumentet deduktivt).

Jeg liker Hitchens, men dette var desverre skuffende. Han har gjort det mye bedre i de fleste andre debattene han har vært med i.

Men la nå ikke dette ta fokuset fra innholdet. Jeg har stor tro på at det er dette vi faktisk trenger – fokus på apologetikk og tenking blant kristne ungdommer. Anbefalt!

“Lærer, jeg har sett en kjempebra film på nettet. Seitgeist, eller Zeitgeist eller noe tror jeg den heter. Den tar opp temaer rundt myter og kristendom [vi har jobbet med myter i klassen den siste tiden]. Den viser hvordan kristendom har kopiert fra myter osv.”

Før læreren rekker å kommentere skyter jeg inn at:

“Ja, den må vi se. Faktisk, så må vi absolutt se den!”

Hifil-klassen, historie og filosofi-klassen, kan vise seg å bli morsom.

Denne handler om å stille ærlige spørsmål i apologetikk, og er både lærerik og veldig ydmykende for oss unge debattanter som gjerne vil si at Jesus er svare før spørsmålet er stilt. Er lenge siden jeg har hørt denne, men kom over den nå nettopp i lydbiblioteket mitt. Tenkte den måtte deles.

Fant denne på bethinking.org. Alle rettigheter osv hører helt sannsynligvis til den leiren.

The God Delusion by the atheist writer Richard Dawkins, is remarkable in the first place for having achieved some sort of record by selling over a million copies. But what is much more remarkable than that economic achievement is that the contents – or rather lack of contents – of this book show Dawkins himself to have become what he and his fellow secularists typically believe to be an impossibility: namely, a secularist bigot. (Helpfully, my copy of The Oxford Dictionary defines a bigot as ‘an obstinate or intolerant adherent of a point of view’).

Flew er Ikke særlig rund i kantene altså.

Hva skjer når man plasserer tusenvis av festglade ungdommer som enten tror at kristne brenner homofile på Sankthans-aften eller i beste (les: verste) fall har lest Dawkins? Jo, da har du to ungdommer som siterere dette i forumet:

“I am against religion because it teaches us to be satisfied with not understanding the world”,

og så har du 998 + tusenvis som sier blant annet slike ting:

hvordan vet du at den er skrevet for 2000 år siden helt sikkert da? det kan hende den bare ble skrevet for 1500 eller 1000 år siden..

Det er mye av det som står i Bibelen som stemmer overens med historiske hendelser, fordi man har hatt mulighet til å kryssjekke disse med andre tekster. Men å gå fra det og til å si at Bibelen er en historisk kilde i seg selv, er veldig diskuterbart. Men det er uansett et stort hopp fra å anse den som en delvis historisk kilde til å anse den som en mal for hvordan livet skal leves. Et slikt hopp er ikke jeg villig til å foreta meg. Et slikt såkalt ”leap of faith” er det kun religiøse som stolt forsvarer, noe jeg finner – for å være helt ærlig – ganske motbydelig.

Jeg kan i allefall begynne med noe min lærer i ”Politikk og menneskerettigheter” sa.
Han er utdannet sosiolog. Han sa at Det Gamle Testamentet burde ikke leses av
personer under 18 år, fordi det er rett og slett meget grovt.

Dette her er Ringenes Herre i et annet format. Dette er eventyr.

Hvis vi alle er guds barn, hva er da så spesielt med Jesus?

kristenruss er best, live for Jesus.
hvorfor må jeg drikker på russ tider? jeg er Cool uten å bli full.
jeg har liv uten å bli full, jesus is everything for me.
russ tider er tider til å takk Jesus for alt han er gjørt for oss, han er var med oss siden vi var barn helt til nå på slutte av videregåend. PS and God Bless Ya… Halla back

Dessuten må vi ikke glemme at i bibelen står det ett sted, at hvis 2 menn krangler om eindom, og kona til den ene mannen går og tar den andre mannen på hans penis, har man lov og man SKAL kutte av håndene til damen.

Så pass deg.

Resultatet blir da som følger:

Its a re-write on the shortened “pomo” for postmodernism, interplayed with apologetics to create a hybrid, and yes I just coined the term. Apomogetics doesn’t exist as of yet, but I’m realizing daily that it should, must, and will. Today modern apologists attack the philosophy of postmodernism on the grounds that it dissolves their absolute truths of science and mathematical certainty, but they fail to see the need to translate our defense of Christ into the new social era. Postmodernism is not a philosophy up for debate, it is a new wave of culture that is sweeping the world, and America is one of the last stops left on the tour.

Og da godtok vi plutselig samfunnets filosofi, og håper på at vi kan komme til Kristus ved å begynne på et filosofisk grunnlag som har en kjerne som benekter Han. Et filosofisk grunnlag som i sin perfekte form benekter sannhet, og dermed benekter han som er Sannhet. Og da blir det dermed like meningsløst å snakke om at man kjenner Sannheten, og han heter Jesus, som man prøver seg på her:

Recognizing this, I want to assemble interested Christians to prepare for the new challenge. Not to defend ourselves against postmodernism, as current apologists glibly do, but to prepare our apologetics for the new era in human thought and culture. No longer are people interested in the objective certainty of information, nor the Christian “world-view.” Because objectivity has been clothed in shame, and all “world-views” are seen as co-equal and impossibly self-sanctified. Therefore instead of the apologists who cry “we have Truth!” from the academy’s ivory tower, the thinkers of apomogetics may instead cry “we know Truth, and his name is Jesus” from the local pub. Seeing Jesus as Truth incarnate, instead of a person who exists inside of Truth.

Og dermed avføyer man også beviser i apologetikk, fordi istedet for å utfordre filosofien, så prøver man å spille med. Dårlig idé:

The question then is what does apologetics look like in the postmodern world? How do Christians prepare themselves to provide an answer for the faith within them? What are culture’s questions? Today less and less care whether or not the resurrection checks out by the dates of Paul’s letters, or whether God can be proven by the Kalam cosmological argument. In this emerging world ideas cannot only be true, they must also be meaningful.

Videre:

Apomogetics must begin to make a home in the terra nova of postmodernism, not continue in the pointless trend of trying to deny its currency. The body of Christ can survive the postmodern scalpel, and will perhaps even be the better for it. Maybe postmodernism removes the tumors that came with modern hyper-confidence, and the idolatry of human attainment of absolute truth. Maybe the church will find sand in its enlightenment foundation after it has been deconstructed. Whatever the case, the water is turning to wine, and new skins must be made ready to receive it.

Kristendom overlevde modernisme, fordi modernisme har i hvertfall et slags håp om å finne det som er virkelig sant, og da er i det minste et felles grunnlag der. Kristendom og postmodernisme kolliderer i et stort rabalder. Sannhet, mot ikke-sannhet. Hvis det er en skalpell som kristendommen ikke overlever, er det postmodernisme. Derfor må vi effektivt fjerne skalpellen, ikke la den prøve seg.

Artikkelen.