Ungkristen.com

Nylig kom det en kommentar til mitt innlegg på Turek vs. Hitchens. Denne kommentaren var så omfattende og inneholdte så mange gode spørsmål at jeg like gjerne kan svare på dem her, den som skrev kommentaren kaller seg wose.

En sleip disclaimer her i begynnnelsen kan jo være at vi ikke lover mer enn å prøve å fange sannheten med ufullstendige tanker her.

Dette kommer til å bli langt, så jeg må nok dele dette opp i flere deler.

1. Hvorfor kan du kun forholde deg til absolutte- og abstrakte størrelser? Dvs. hvorfor må moral ‘rettferdiggjøres’?
Vi har iboende forskjellige egenskaper: evnen til å kommunisere, lære nye ting etc. Blant disse er denne følelsen vi kaller empati, som får oss til å oppføre oss på en bestemt måte i våre mellommenneskelige relasjoner. Disse egenskapene er antageligvis utvikliet fordi de gagner de individene som har dem iboende. Vi har valgt å organisere våre samfunn rundt bl.a. empati, fordi dette på tilsvarende måte gagner samfunnets medlemmer. Hvorfor må moralen ‘rettferdiggjøres’ på et mer abstrakt plan?

Flott spørsmål. La meg først forklare hvordan jeg stiller meg i forhold til å vurdere livssyn. For meg synes det mest fornuftig å vurdere verdenssyn ut i fra dets konsistens og forklaringsevene. Altså om det som blir hevdet er den beste forklaringen av det vi opplever som virkelig. Om det livssynet også er logisk sammensatt er jo alltid positivt.

Dette er viktig å forstå når jeg nærmer meg dette med moral. Jeg vil si at moral er kanskje noe av det som virker mest virkelig for oss i verden. For omtrent alt vi gjør i samfunnet bygger på at det finnes noe absolutt godt og noe absolutt ondt. Omtrent alle mennesker mener at det er noe oppriktig ondt med at en tyv tar veska til den gamle dama ved bussholdeplassen. Og de tyske nazist-lederene ble dømt etter krigen selv om de hevdet at de bare fulgte ordre - fordi alle var enige om at de burde vite bedre, de burde gjøre opprør, til tross for at samfunnet rundt dem sa at det var greit å gjøre det de gjor. De fleste vet hva det står i begynnelsen av den amerikanske uavhengighetserklæringen;

We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.

Alt dette bygger opp om at det må finnes en standard som gjelder alle mennesker. Og jeg hevder at uten at denne standarden finnes og gjelder for alle, så kan man filosofisk sett ikke bygge opp et samfunn. Tanken om noe virkelig godt og ondt er så viktig at uten den faller grunnlaget for felleskap sammen.

Når spørsmålet om hvorfor vi må rettferdiggjøre dette burde egentlig synes klart. For hvis man ikke har et filosofisk grunnlag for denne moralen, så virker det bare tilfeldig at man skal være god og følge denne følelsen av empati. Selv om empati skulle blitt til ved evolusjon, og det er slik vi har vunnet frem, hvorfor skulle jeg være forpliktet til å følge denne følelsen? Vi mennesker gjør ting stadig vekk som ikke er i hennhold til denne empatien.

Faktisk har vi opprettet lover som skal straffe personer som ikke følger sin følelse om godt og ondt, fordi det er essensielt for felleskapet. Man må rettferdiggjøre moral, fordi hvis man bare gjør moral til en følelse om empati, så kommer dette irriterende spørsmålet opp om hvorfor man bør følge denne bør-følelsen. Og da kan man jo svare at man børe gjøre det fordi det bidrar til at vi som et samfunn overlever videre, det neste spørsmålet som da faller naturlig å stille kan da bli bare svare til å peke på moral. Og vi er effektivt inn i en sirkel.

Det er faktisk du, om du står for det du forklarer i kommentaren som må forklare hvorfor du, som jeg antar, oppfører deg som en rimelig “god” person. Hvorfor gjør du det? Hvis du ikke kan begrunne dette filosofisk, så virker det som om dine valg, ja faktisk, alle dine valg (siden ca. alle valg har moralske konsekvenser) tilfeldige og meningsløse.

Dette behovet for rettferdiggjørelse virker uansett for meg som et veldig viktig tema.

Så hvordan kan man gi en filosofisk rettferdiggjørelse for dette med godt og ondt. Merk her at jeg snakker om rettferdiggjørelse. Jeg begynner i det hele tatt å bli trett av personer som Hitchens som ikke forstår at vi ikke hevder at ateister ikke kan gjøre gode ting. Faktisk så hadde det vært skadende for det kristne livssynet om alle som ikke var kristne ikke kunne gjøre noe godt.

For å altså gi en filosofisk begrunnelse for dette fenomenet som ligger til grunn i alt felleskap og sivilisasjon, så må vi faktisk begynne å snakke om noe abstrakt. For hvis noe skal gjelde for alle mennesker, må det være over menneskene. Hvis man skal si at noe i det hele tatt kan definere mennesker, så må det, når alt kommer til alt, ligge over menneskent selv. Det virker for meg vanskelig å hevde at mennesker er pålagt en moral, altså å rettferdiggjøre denne bør-følelsen, ved å henvise til bare mennesket selv. For det virker som et veldig langt, og filosofisk uholdbart steg å gå fra hva folk flest gjør, til hva folk flest bør gjøre. Faktisk, så ville jeg aldri satt hva folk flest gjør, til og med hva jeg selv gjør, som et mål - resultatet ville blitt rimelig dårlig.

Jeg tror jeg stopper der, så får jeg hive meg over neste avsnitt, og kommentarer som kommer til å komme til dette, senere.

blir frelst av ren intellektuell overbevisning. Det virker ganske klart at man blir frelst av omvendelse å tro, ved at Kristus forandrer et hjerte av sten ved den Hellige Ånd. Men det virker også kanske klart at det er få som ikke tror intellektuelt på Jesu frelse som blir frelst. I hvertfall ikke de som har mulighet til det. Men altså, frelse handler først og fremst det som skjer i hjertet til en stakkars synder.

Dette er noe vi som har en over middels interesse for apologetikk må innse. Og jeg tror mange av oss har innsett det. Men grunnen til at vi likevel liker feltet etter å ha innsett at det vi gjør ikke leder direkte til at personer blir frelst, er at det er en fantastisk hjertevarmende følelse når man opplever at murer personer har satt opp mot evangeliet har blitt brutt ned etter å ha hørt hva vi har sagt. Når man ser en direkte effekt av at den Hellige Ånd bruker våre forsøk på å formidle våre ufullstendige tanker, så bidrar det mye til å fortsette i samme spor.

I går skjedde noe slik. Jeg er med å holder hjulene i gang i en nattcafé i menigheten vår. Det foregår på fredagskvelder, hvor vi henger på vårt flotte menighetshus og finner på masse skøy (Du skulle ha hørt meg synge splitter pine på Singstar). Det var stort sett det vi gjorde i noen år. Men da jeg fikk lempet mye av hovedansvaret på meg, så ble jeg og kateketen enige om at hvis vi skulle gidde å fortsette, så måtte dette bli mer enn en klubb. Og det ble det.

Da jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle formidle av vettug informasjon, så slo plutselig apologeten i meg seg på, og med ett ble fredagens ord ikke helt som vanlig. Jeg har i utgangspunktet ikke sett disse fredagskveldene som en stor arena for å snakke så mye om apologetikk, men denne gangen fikk det være.

Jeg snakka om hvorfor det utgjør en forskjell om Gud eksisterer eller ikke, og gikk dermed videre til ulike veier, eller pekepinner om du vil, til Gud. Med fokus på hvilket verdenssyn som kunne forklare virkeligheten best, forklarte jeg ulike tema som begynnelsen av universet, moral, jesu død og oppstandelse osv. Siden aldersgruppen er fra ungdomsskolen til videregående, hadde jeg ingen planer om å presentere argumentene i formen A v B, ikke A, derfor B. Nei, strengt strukturerte argumenter som f.eks. i diskusjonen rundt kalam på Tro og Fornuft for tiden fant ikke sted. Jeg tror faktisk at å presentere argumenter, som i utgangspunktet er så simpelt som kalam, kan frastøte og virke uinteressant hvis man sier 1. 2. derfor 3.

Så jeg presenterte altså ulike saker som det kristne verdenssynet kan forklare på en fornuftig måte, uten å bli for teknisk. For å spore av igjen, så må jeg bemerke at man ikke må forveksle det å være teknisk avansert og det å være konkret. Man trenger ikke å gjøre et argument til følelsesmessig og udefinerbart svada selv om man forenkler temaene. Jeg har stor tro på å være veldig konkret i det som presenteres når man snakker om apologetikk, men det betyr ikke nødvendigvis at man må være teknisk avansert.

Jeg sa det jeg skulle si. Avsluttet og gikk videre. Alle fulgte mer eller mindre med, og jeg klagde ikke. Men så kom noen ord fra en person, som skulle gjøre dagen tjuefemganger bedre. Personen har vært med i varierende grad i ungdomsarbeidet i menigheten det siste året, og jeg har alltid antatt at den ikke var særlig sikker på kristendommen. Dette var ca. hva personen sa.

“Dette var fantastisk. Jeg har alltid visst at det finnes noe ‘mer’, og jeg har snakket med prester osv, men jeg har aldri fått noe så konkret som dette. Nå ble jeg sikker på at Gud finnes.”

Og kommentarer fra andre;

“Dette var egentlig ganske utrolig”.

Made my day, for å si det slik.

Kanskje på tide at en og annen fredag i andre menigheter også settes av til å nevne noen grunner til hvorfor, ikke bare hva?

Hvis du har tid, så bruk gjerne den tiden til å lytte til denne forelesingen her. Den er av Ellis Potter, en av studentene til Francis Shaeffer for lenge siden. Han var tidligere zen buddhist munk, men ble kristen via l’abri.

Denne handler om å stille ærlige spørsmål i apologetikk, og er både lærerik og veldig ydmykende for oss unge debattanter som gjerne vil si at Jesus er svare før spørsmålet er stilt. Er lenge siden jeg har hørt denne, men kom over den nå nettopp i lydbiblioteket mitt. Tenkte den måtte deles.

Fant denne på bethinking.org. Alle rettigheter osv hører helt sannsynligvis til den leiren.