Archive for the ‘Annet’ Category
onsdag, april 1st, 2009
DETTE VAR EN APRILSPØK
Denne posten kommer nok til å sjokkere mange, men jeg kan desverre ikke ta hensyn til det.
Jeg ble født inn i et kristent hjem, og har stort sett vært rimelig sikker på kristendommen hele oppveksten. Men da jeg kom på ungdomsskolen begynte jeg å tenke, og oppdaget fort at jeg ikke kunne basere troen min på foreldrene mine. For min del endte det i mye tvil og lange netter, men etter hvert begynte jeg å rote i pappas hylle, hvor jeg fant bøker av forfattere av C.S. Lewis osv. Særlig Lewis hadde en enorm påvirkning på meg, jeg oppdaget at det fantes rasjonelle grunner til å tro på kristendommen.
Dette førte til en ustoppelig lyst for bøker innen alt av teologi, filosofi og særlig med fokus apologetikken. Dette har jeg holdt gående i en del år nå, og resultatet er rundt hundre bøker i bokhylla som jeg har pløyd igjennom, av både kristne og ikke-kristne. Jeg fant ut at jeg ikke var den første i verden som tvilte spørmål, og at kristne tenkere har svart på stort sett alle spørsmål jeg har muligheten til å stille.
Jeg ble særlig imponert over argumenter som det kalam-kosmologiske argument osv. Det har hele tiden virket for meg som om det er nokså vanntett. I tillegg har jeg også lest mye om det ondes problem, og jeg har aldri trodd at det finnes et enkelt svar på det, men det er noe alle må svare på.
Men, for å komme til poenget, så levde jeg i et apologetisk paradis. Ikke mer nå.
For særlig de siste månedene har jeg brukt mye tid på å granske igjennom og systematisere hva jeg har lært de siste årene. Jeg har funnet to kategorier argumenter. Det første er i den typen kosmologiske argument, telologiske argument osv, den andre kategorien handler om argumenter for kristendommen. Altså ikke bare om en deistisk årsak el., men faktisk at kristendommen som religionen er sann.
Granskingen har ført meg til, etter mye tanke til å innse at argumentene i kategori to ikke holder. Jeg kan forstå at det trengs en årsak, og at universet er fininnstillt for liv osv, men ikke det at man skal tro på at Jesus sto opp fra de døde ut i fra manuskripter man studerer. Et godt prinsipp erat ekstraordinære hendelser krever ekstraordinære bevis, bevis som jeg mener kristendommens tenkere ikke har klart å hoste opp.
Jeg har desverre ikke tid til å oppsummere alle grunnene mine, men jeg kan forklare hva jeg tror nå. Jeg tror det må være en første årsak, og at denne er personlig i den forstand at den er tenkende. Jeg tror også at, for at tilværelsen skal ha noen form for mening, mennesket har et mål i livet, og det er å være godt og opphøye mennesket som den enestående skapningen det er.
At mennesket er ukrenkelig er mitt aksiom, og ut i fra det kan jeg forklare hele virkeligheten, etikken, og jeg tror også det er mulig da å forklare epistemologien ut i fra det. I alle fall har jeg innsett at Bibelen ikke er særlig sikker til å få oss ut av noen epistemologisk krise, ei heller er den et godt grunnlag for etikk.
Hvis vi setter mennesket i sentrum, kan vi faktisk utrette noe. Og det er det som gjelder; over alt finner vi mennesker som søker mening, og jeg tror vi bare virkelig kan finne en mening som både virker ekte, og som har føttene godt plantet i jorda, i å sette mennesket som den øverste av alle dyrearter.
Jeg har snakket en del med Kjetil om det her, og jeg har fortsatt respekt for at han fortsatt er kristen, selv om jeg tror han ikke klarer å vise at kristendommen er rasjonell å holde. Ungkristen kommer sikkert til å bestå, men med bare Kjetil som blogger – jeg kommer til å henge i kommentarfeltet.
En del vil vel få et lite sjokk av dette, og jeg må beklage at jeg ikke har uttrykt min tvil så mye tidligere her. Jeg kan love at jeg selv har brukt mye tid på dette, selv om det ikke har vært så synlig på bloggen. Det gikk ofte i perioder, og stort sett da jeg skrev kommentarer på andre blogger og egne innlegg, levde jeg litt i min kristne verden, mens da jeg la meg på soffaen og leste bøker kom tvilen.
Til slutt kan jeg nevne at jeg fylte ut og sendte to skjema i går, det her og det her. Det er kanskje noe du også bør vurdere?
PS! Jeg må bare få si at jeg bærer ikke bitterhet og sinne ovenfor kristne. En stor del av mine venner er kristne, og de er gode folk. Jeg tror heller ikke kristne trenger å være dumme mennesker, men jeg tror en blanding av kulturelle årsaker og lite fokus på om argumentene er holdbare fører til at få tør eller innser at de bør ta steget.
Takk for meg. Det har vært en fin tid her på bloggen, den er desverre over.
OPPDATERING:
I fare for å havne i diverse pinlige situasjoner senere, skal det være klart at dette innlegget må i stor grad leses i lys av datoen det er skrevet. Nemlig 1. april. For øvrig kan jeg nevne at jeg trenger mer enn en hånd for å telle alle som ble lurt (og forferdet) av min gode spøk.
onsdag, februar 18th, 2009
“I believe what really happens in history is this: the old man is always wrong; and the young people are always wrong about what is wrong with him. The practical form it takes is this: that, while the old man may stand by some stupid custom, the young man always attacks it with some theory that turns out to be equally stupid.” - Chesterton ILN 6-3-22
“Blessed are the young for they shall inherit the national debt” – Herbert Hoover
“Old age is fifteen years older than I am.” – Oliver Wendell Holmes Jr
“A birthday is just the first day of another 365-day journey around the sun. Enjoy the trip.” – Ukjent
How incessant and great are the ills with which a prolonged old age is replete. – C. S. Lewis
søndag, februar 15th, 2009
Den siste tiden har jeg reflektert mye over hvordan man kan formidle budskap en så enkel måte som mulig uten å ende opp med å formidle halvsannheter. Jeg er jo ikke den første som har grunnet over dette, men likevel føler jeg et behov for å tenke over det.
Denne bloggen er kanskje ikke den typiske bloggen som er så lett for alle å henge med på. Vi diskuterer saker som kanskje ikke alle har noen kjennskap til, og, vi må innrømme det; temaene kan bli litt snevre av og til.
Grunnen til dette er at denne bloggen er nesten like mye for oss som skriver den som for deg som leser. Dette medfører at det er mye prøving og feiling, og av og til går jeg i alle fall på veggen. Driter meg, om du vil. I forsøk på å ikke formidle usannheter, ender jeg ofte opp i uttalelser som det er helt forståelig at andre synes er vanskelig å svelge.
Dog står jeg for, i den forstand at jeg er ansvarlig for, alt som jeg skriver på bloggen her. Men poenget er at bloggen er for meg en lekeplass hvor jeg kan ytre meninger og brenne meg på fingeren av og til.
Men dette er ikke plassen som jeg først og fremst tenker på som min plass for evangelisering og konvertering. Jeg ser mange blogger og sider hvor kristne skriver som virker som om det er den eneste plassen de har å kjempe intelektuelt med ikke-kristne på. Og jeg forstår det nok. Det er jo mye mer avslappende og riste av seg halvkorrekte uttalelser på en blogg i et øyeblikk hvor man føler et behov for å få ut aggresjon og hvor den eneste reaksjonen er stort sett fra personer du ikke møter i hverdagen.
Som sagt liker jeg dette mindre og mindre. Jeg har blitt mer og mer glad i personlig kontakt. Det er noe med personlig kontakt som er mye mer tilfredsstillende og givende enn å skrive på en blogg. I tillegg oppdager man, hvis man er som meg selv, grunnen til at man bruker mye tid på å lese filosofi og teologi på en helt annen måte enn om man sitter på en blogg å skriver. Jeg merker meg at tendensen er at man ender opp i tunge tekstbok-diskusjoner om ting som i og for seg er viktige, men som er håpløse med tanke på å formidle et budskap og omvende hjerter.
Jeg elsker og lese og diskutere f.eks. det kosmologiske argument eller epistemologi med personer som også elsker det. Jeg er den personen. Men jeg ser det virkelige utbyttet av det når jeg sitter i soffaen på skolen og snakker om Gud og verden med vennene mine. Men når jeg sitter der, så er det ikke plassen for den tunge diskusjonen jeg hadde tidligere med andre av samme interesse. Soffaen er da plassen for å formidle evangeliet, og apologetiske tema på en forståelig måte.
Å ha lest mye teologi og filosofi gjør at svarene mine stort sett er gjennomtenkte og fornuftige. Det gjør også at jeg kan bli spurt om i utgangspunktet krevende ting uten å måtte si at jeg ikke har peiling, eller gi et halvferdig svar bare for å ikke tape ansikt. Dette gir meg motivasjon og trygghet i samtale med andre, samtidig som jeg også får tid til å tenke litt mer på andre ting i samtalen også – for eksempel på hvordan jeg skal formidle dette.
Så jeg liker å diskutere snevre tema her på bloggen, og får et utbyttet av det – først og fremst personlig. Dette utbyttet får jeg først og fremst i samtaler ansikt til ansikt. Men det hjelper meg ikke til å formidle på en god måte, noe som er tema for dette innlegget.
Før jeg sier noen ting om hva jeg tror er gode ting å tenke på når jeg snakker med andre, vil jeg først si hva jeg har kommet fram til som målet mitt med tanke på hvordan jeg formidler det kristne budskapet og verdenssynet i samtaler:
Jeg vil formidle på en slik måte at alt jeg sier er fornuftig, enkelt, konsistent, ikke unødvendig vanskelig og ikke minst sant. På samme tid skal alt det jeg sier være på samme nivå som lytteren min er.
Målet er jo kanskje ikke så overraskende, men gurimalla så vanskelig det er å nå. For å gjøre det enda klarere hvordan jeg ser for meg en perfekt samtale skal være, så er det en samtale der hvor jeg formidler det kristne budskapet fornuftig og forståelig for den jeg snakker med, og mens jeg gjør dette står det en teolog med tre doktorgrader og nikker til alt som blir sagt. Når jeg er ferdig sier den o store teologen at han ikke ville ha endret på noe, selv om han kan utdype masse om det er ønskelig.
Jeg når jo så klart aldri dit, men håper poenget mitt er forstått. Det siste eksempelet understreker indirekte noe jeg tror er problemet når slike som meg formidler. Jeg har i alle fall tendensen til at når jeg skal forklare noen et konsept, tenker jeg på alt jeg kan om det, og begynner å forenkle det. Jeg begynner å innse at dette er en dårlig metode, fordi jeg begynner i feil ende.
Det virker kanskje åpenbart for noen, men det var det ikke for meg med en gang, at formidling bør være innførende, ikke forenklende. Altså bør det jeg sier være en innføring i de viktigste konseptene anngående en sak, ikke en forenkling av hele systemet.
En kjenning sa til meg en gang at han mente at man burde kunne forklare alt man kunne om et emne bare ved å snakke i tillegg til å bruke et ark og en blyant. Jeg forstår poenget, men jeg er bare halvveis enig, selv om han helt sikkert ikke mente det særlig dogmatisk. Jeg tror ikke alt bare kan forklares med ark og blyant og en samtale, men jeg tror man kan starte med ark og blyant og samtale.
Jeg vender tilbake til det jeg sa; tankesettet vårt kan ikke være forenkling, men innføring. Innføring kan formidle sannhet, forenkling ender ofte opp i halvsannhet. Dette er beklageligvis det eneste trikset jeg har kommet fram til. Kanskje kan denne lekeplassen få meg til å hose opp flere, men på den andre siden har jeg ikke hatt særlig stort behov for mange triks når jeg formidler.
Som alle innlegg jeg skriver på denne bloggen, har dette også en elendig avsluttning. Det var nok dette jeg hadde å si, er det noen tips dere tre faste lesere av denne bloggen har? Lyst til å dele?
Kommentarfeltet står klart.
fredag, januar 9th, 2009
Slett ikke!
Men bloggende? Nja… ikke særlig siden før jul.
Jeg må bare legge kortene på bordet og innrømme at jeg har vært fryktelig dårlig til å skrive på bloggen i jula, siden jeg har vært opptatt med å oppretthold det konstante inntaket av mat med en fornøyelig veksling mellom fet mat og søt mat. Så ble det plutselig nyttår, og da kom forsettene og diettene, desverre var ikke et av forsettene at ungkristen alltid skal være oppdatert. Og hva skal jeg si? Er det passende med en unnskyldning? Neppe.
Faktisk er jeg svært fornøyd med at jeg har klart å holde samvittigheten stilnet ovenfor bloggen, noe som har gitt tid til andre ting (se ovenfor. Du vet, mat osv).
Men det har da blitt tid til noe annet også. F.eks. har jeg fått startet på Beyond Good and Evil av vår alles kjære Nietzsche, Augustin har også blitt lest til tider. Og vi må ikke glemme at jeg har feiet over The God Who is There av Francis Schaeffer. Lesning som er svært stimluerende. For øyeblikket er det Reasonable Faith, boken som er William Lane Craigs magnus opus (i hvert fall hans signaturbok).
Når vi snakker om fornuftig tro, så må jeg nevne at skoledagen i dag, som i utgangspunktet så ut til å bli en eksplosjon av kjedsomhet og likegyldighet, slett ikke ble så ille. Vi hadde religion i første økt, hvor vi begynte å lese skapelsesberettningene i 1. mosebok, og så fikk vi høre kort om ulike tolkninger av denne, blant annet om noen som kaller seg kreasjonisister eller noe i den duren (ikke vet jeg… eller, jo, egentlig). Læreren fortsatte så med å dele ut
denne artikkelen fra forskning.no, noe som slett ikke var en dum idé. Dagen min var allerede reddet der – men vent, det er mer!
For så presterte læreren vår å varme opp prosjektoren slik at vi kunne se et intervju av selveste Dawkins! Til slutt fullførte læreren gullrekka med å (gjett!)…. starte en diskusjon!
Jeg var jo så klart veldig klar (kl. 09.10) til å sette alle fem hjernecellene i sving for å effektivt fekte unna alle angrep på den kristne tro (med en hand bundet bak ryggen), men oppdaget fort at diskusjonen fjernet først og fremst sløret bort fra lærerens tro. Og hvem skjulte seg i lærerens kristne trosliv? (Gjetter du riktig her, skal du få en sjokolade) Jo, selveste Søren Kierkegaard! Det viste seg fort at læreren min hadde laget seg et system for å forsvare troen sin som er uransakelig, men ikke særlig originalt (for ikke å si smart). Hun dytter troen sin oppe på loftet, slik at hun ikke har noen grunner til å tro på kristendommen utenom noen personlige erfaringer. Vi fikk vite at hadde hun vokst opp i et annet land kunne hun like gjerne ha vært muslim.
Det triste er jo at det systemet kan godt fungere for læreren min alene, men hun står ikke på særlig stø grunn når hun skal prøve å følge misjonsbefalingen, for ikke å snakke om 1. peter 3,15.
Mer kan bli sagt, f.eks. kan man skrive mye om synet læreren min tydeligvis hadde om at det kan godt hende at alle religioner tror på den samme guden. Dessuten virker det som om de aller, aller, aller,aller, aller fleste kommer til himmelen, fordi folk ha visstnok mer tro en de er klar over. Utenom muligens Hitler og Stalin. Og kanskje Mao, på en dårlig dag.
Jeg må nok runde av her. Men kan jo ta med at i fritimen etter religion ble jeg og tre ateister/agnostikere sittende og diskutere. Eller, dvs. de stilte spørsmål og jeg svarte etter beste evne. Hva pratet vi om? Ikke så mye.
Bare om himmel, helvete, frelse, predestinasjon, fri vilje, moral, mening, epistemologi, det ondes problem, gudsargument, blind tro, humanisme, bønn, om nyfødte barn som dør kommer til himmelen, menneskets natur og syndefallet.
Og litt til.
lørdag, desember 13th, 2008
Forskere i Japan (her og her) har tydeligvis klart å tolke endringer i hjerneaktivitet for å finne ut hva personer ser/tenker på. Så spennende tenker de fleste. Og det gjør de i grunn med rette. Men, la oss nå skru ned tempoet noen hakk og kanskje øke hjerneaktiviteten litt. Hvordan foregikk disse forsøkene? Jo,
Subjects were shown 400 random 10 x 10 pixel black-and-white images for a period of 12 seconds each. While the fMRI machine monitored the changes in brain activity, a computer crunched the data and learned to associate the various changes in brain activity with the different image designs.
Altså klarer forskere å skape en noenlunde nøyaktig nok oversikt over hvordan hjernen reagerer på at man får vist forskjellige bilder med pixler på. Når maskinen hadde jobbet lenge nok med personen,
Then, when the test subjects were shown a completely new set of images, such as the letters N-E-U-R-O-N, the system was able to reconstruct and display what the test subjects were viewing based solely on their brain activity.
Flott! Og dette mener jeg oppriktig; flott! Det kan sikkert brukes til noe fint, så vel som dårlig.
Men hva betyr alt dette? Kan vi nå tyde tanker? Vel, nei.
Advarsel: manisk og tankeløs (pun intended) skribling følger.
Det som skjer her er forskere som tolker hjernens respons til det man ser osv, men forskerne har ikke åpnet hjernen, analysert lenge nok og funnet en N for neuron. Fordi det er her jeg ikke kan se at et materialistisk syn på virkeligheten strekker til. Når hjernen tenker på bokstaven N, så er det åpenbart at vi reagerer på det, og at denne reaksjonen kan oppfattes materialistisk. Det som ikke er veldig åpenbart er hvor denne tanken er. For hvis en materialistisk tolkning skal fungere, så må den i prinsippet kunne fortelle oss hvor tanken er. Og da forstår jeg at tanken kan i teorien være et samspill av signaler i hjernen, men hvis det er slik, så må vi kunne si å ha direkte tilgang til tanken, i alle fall om vi tolker den om til et bilde, slik som det har blitt forsøkt her. Men det må bety at da må det finnes noe som “tolker” om disse signalene i hjernen til vårt bilde av bokstaven N. Men hvem/hva er det i såfall som leser av denne fortolkningen?
Jeg mener at spranget fra elektriske signaler i hjernen over til at vi har direkte tilgang til tanker er intet mer enn et sprang i blind tro. Det er åpenbart at det finnes noen, i mitt tilfelle meg, som har et bildet av N. Du kan snakke om signalene, men til du forklarer spranget fra elektronforflyttning til N, eller tanken om at det skal bli godt å dra til spania om to måneder er mulig, gitt så mye kompleksitet og avanserte systemer i hjernen som du bare kan ønske deg, så blir jeg ikke særlig overbevist.
La oss ta et eksempel. La oss si at vi ved et tidspunkt klarer å få oversikt over hvordan hjernen vår fungerer helt ned på atom-nivået. Altså har vi nok kunnskap om hjernen til at vi vet akkurat hvordan hjernecellene må være i forhold til hverandre, og hvem de må kontakt med for å få en fungerende hjerne. Så bruker vi denne oppdagelsen til omdanne hele landet Kina til en liten hjerne. Vi tenker oss at 1 milliard hjerneceller får være nok, så vi gir alle kineserne en mobiltelefon hver. Vi gir dem alle instruksjoner om hvem de skal ringe for å sende beskjeder videre i hvilke situasjoner. Så plasserer vi en stakkars mann på grensen av Kina, vi kaller han nervecellen. Han rapporterer til hjernen ved påkjenning.
Vi puster dypt inn, og gir denne mannen et realt spark mellom bena. Er du gutt vet du at dette er en virkelig følelse – særlig om du har vært keeper slik som jeg. Vår kjære nervecelle får endelig kommet seg ut av fosterstilling slik at han kan ringe noen hjerneceller om at han har opplevd smerte. Disse ringer så videre ut i fra den instruksen de har fått. Vi kan godt tenke oss at vi har satt opp hjernecellene i uhyre avanserte formasjoner og sammenbindinger med et matematisk nivå høyt over det vi kjenner til i dag. Vel, etter ca. 3 millioner telefonsamtaler rundt om i kina er beskjeden behandlet, og en liten jente som står på den kinesiske muren har fått oppgaven om å gi verbal respons. Denne jenta roper “AU!”. Nå har vi, veldig teoretisk sett, vært igjennom den prosessen alle mennesker er igjennom når ballen har kommet susende mot underlivet. Vi har registrering av påkjenning – en av delene av kroppen har blitt skadet, så har vi behandling av informasjon og så verbal reaksjon. Da gjenstår bare et lite, men særdeles viktig spørsmål – hvor ble det av smerten?
For som jeg allerede har nevnt, så vet de fleste gutter hvor vondt dette er. Denne smerten er faktisk mer virkelig enn det meste vi opplever. Men hvor i Kina er denne smerten? Ja, vi har personer som ringer rundt, og når de følger instruksene ender de opp med et resultat. Men hvor ble det av selve følelsen?
Og da ender vi opp med nok et spørsmål. Utgjør det, gitt en materialistisk tolkning av hjernen, noen forskjell på en veldig kompleks oppbygning av hjerneceller med spesifikke instrukser og bevissthet. For min del så virker det som om vi ender opp med filosofiske zombier. Zombier som kan produsere helt korrekte resultat. Hvis jeg og en slik zombie får ballen mellom bena, så sendes det hos den ene bare elektriske signaler som ender opp i et rop, mens hos meg så er det også elektriske signaler involvert, men jeg har også vondt! Og jeg trenger trøst!
Jeg ser ikke bort fra at en filosofisk zombie kan eksistere, men jeg må benekte på det sterkeste at jeg er det. For hvis jeg bare er en filosofisk zombie så har jeg benektet det virkeligste i verden for meg. Og vi har sett eksempler på personer (som vi har snakket om tidligere her på bloggen også) som gjør dette. For å være konsistent i verdenssynet, så benketer de det mest virkelige man vet om, slik at man kan forklare virkelighetene (absurd nok). Og da ender man fort opp med å ikke forklare noe som helst.
Kritikk av mitt syn godtas (nesten) bare om du først viser meg hvor denne kritiske tanken er hen i rom og tid i hjernen din 
søndag, desember 7th, 2008
Jeg er spotify-avhengig. Betaler 99 kroner i måneden for å høre på så mye musikk jeg vil. De har stort sett alt der… Det finnes også en gratisversjon hvor det er en og annen reklame, men ellers den samme tjenesten. Jeg får en invitasjon til å dele ut hver dag i desember til gratistjenesten. Her er en:
iia3xH9bMM9L3PGz Brukt!
Den kan bare brukes en gang, så dette er førstemann til mølla!
Oppdatert:
Her er en ny en -
2bkuLCwq7Fmn4Paz
MYgWfa2VW7J3FAmz
torsdag, desember 4th, 2008
Siden Bjørn Are insisterer, så må vi vel følge opp her. Ragnar er nok opptatt med allverdens, så jeg tar første etappe.
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.
1: Jeg har vunnet to jo-jo turneringer for mange år siden, og ser fortsatt på meg selv om lokalmester inne jo-jo sporten, selv om jeg i dag ikke behersker det spesielt godt.
2: På det meste kunne jeg omtrent 110 firesifrede PLU-koder på ulike varer i Coop Mega.
3: Jeg har vært i Sverige, Danmark, Finland, England, Spania, Portugal, Nederland, Frankrike, Georgia, Aserbajdsjan, Tyrkia, Tsjekkia, Polen, Bosnia-Herzegovina, Egypt, Kenya og USA(x2).
4: Jeg skal gifte meg i sommer.
5: Jeg driver en fotoblogg.
6: Jeg er med i redaksjonen for ungdomsarbeid.no!
Jeg tar med friheten av å tagge noen av våre kommentatorer: John David, Liam og ikke minst Cecilie. Så får Ragnar bidra med to til
torsdag, november 20th, 2008
Nå vet jeg ikke hvor mye våre lesere følger med i bokverdenen, men Norges bokbilde preges for tiden av en gammel mann fra Snåsa(link til kart). Denne mannen skal ha varme hender, noe også min mor påstod om meg da jeg var liten. Forskjellen mellom meg og snåsamannen er at hans hender visstnok skal helbrede.
Nordmenns fasinasjon av det overnaturlige er særdeles interessant, og det store salget av denne boken svekker ikke akkurat påstanden om at Norge er sterkt preget av New Age-tanker. Denne nyåndeligheten har vært utbredt i mange år, noe Alternativmessen, annonsesidene i Dagbladet, og ikke minst norske ukeblader har bekreftet gang på gang.
Det første jeg lurte på da jeg hørte om denne mannen var hans tanke om Gud og hvem som faktisk helbreder. Heldigvis har VG tatt intiativet spurt om dette:
(…)den er medfødt. Og det er snakk om en åndskraft, sier han.
- Kommer denne kraften fra Gud?
- Alle mennesker har en åndskraft. Hver og en må bedømme hvor den kommer fra. De fleste vil nok si at den kommer fra Gud, sier Snåsamannen.
Dette hørtes veldig ut som noe vår kjære Märtha Louise kunne ha sagt. Åndskraften er subjektiv, og du får selv bestemme hvor den kommer fra. Her er det ingen regler. Ingenting er fastlagt, og ønsker du å inkludere Jesus inn i din åndskraft(men ikke dogmene fra kristendommen, selvsagt), så er du hjertlig velkommen.
Det er likevel interessant å høre at 50 000 mennesker har blitt helbredet av hans varme hender.
Slike tall kan få mang en skeptiker til å begynne å lure. Og når mannen i tillegg ikke tar imot betaling, da må man vel si at han går mot strømmen sett i sammenheng med resten av healer-markedet.
At han vil kunne utvide interessegruppen for det overnaturlige er det liten tvil om, men at han overbeviser vitenskapsmenn, leger og dekodere, det tror jeg ikke skjer med det første.
torsdag, november 20th, 2008
The Onion har mye morsomt, og noen ganger treffer de bedre enn andre. Andre ganger treffer de litt, men så gjør de et godt poeng ut av hva som finnes av meninger rundt om.
Fant en artikkel på Digg, med navnet “I’m Not One Of Those ‘Love Thy Neightbor’ Christians“, og det er bare å gå igang med å lese. Jeg synes den treffer på begge parters meninger i enkelte ting.
And although we believe that the moral precepts in the Book of Leviticus are the infallible word of God, it doesn’t mean we’re all obsessed with extremist notions like “righteousness” and “justice.”
Så er det bare å prøve å skjønne ironien, og ikke glemme at The Onion sjelden skriver noe seriøst.
tirsdag, november 11th, 2008
Hva skal jeg ha på russekortet mitt? Til nå har jeg sett på disse Chesterquotene:
I owe my success to having listened respectfully to the very best advice, and then going away and doing the exact opposite.
Poets have been mysteriously silent on the subject of cheese.
Without education, we are in a horrible and deadly danger of taking educated people seriously.
A sober man may become a drunkard through being a coward. A brave man may become a coward through being a drunkard.
Angels can fly because they take themselves lightly.
If a thing is worth doing, it is worth doing badly.
If you convey to a woman that something ought to be done, there is always a dreadful danger that she will suddenly do it.
He may be mad, but there’s method in his madness. There nearly always is method in madness. It’s what drives men mad, being methodical.
Education is the period during which you are being instructed by somebody you do not know, about something you do not want to know.
Hvilket skal jeg velge? Har noen et annet sitat? Til nøds går også andre enn chesterton også ann. Eller skal jeg bare skrive noe annet? I såfall, hva da?
For å blidgjøre mine lesere som ikke er veldig stor fan av meg; jepp, russenavnet mitt blir med ganske stor sannsynlighet Vrangnar.
tirsdag, november 11th, 2008
“Properly speaking, of course, there is no such thing as a return to nature, because there is no such thing as a departure from it. The phrase reminds one of the slightly intoxicated gentleman who gets up in his own dining room and declares firmly that he must be getting home.” – Chesterton Review, August, 1993
torsdag, november 6th, 2008
Fikk vite på skolen at på mandag i 3. økt skal vi ikke ha Norsk, men hele trinnet skal i auditoriet på et foredrag. Foredragsholderen skal visst snakke om Da Vinci-koden, Judasevangeliet og hva vi vet om Jesus.
Han er professor i kirkehistorie, og i følge ryktene, skal han kunne en og annen ting om temaet.
Så da blir spørsmålet om han har forandret foredraget sitt noe nevneverdig fra de to forrige gangene jeg har vært på nevnte foredrag med nevnte foredragsholder.
5 Comments
Category Annet, Apologetikk | Tags: Tags: Da Vinci-koden, foredrag, Judasevangeliet, Oskar Skarsaune,
Social Networks: Facebook, Twitter, Google Bookmarks, del.icio.us, StumbleUpon, Digg, Reddit, Posterous.
tirsdag, oktober 28th, 2008
Ettersom jeg må bruke litt tid på å bli vant til wacomen, så har noen tegninger blitt til i prosessen:
Tidlig blogging:
Det antropiske prinsipp:
Platon…
søndag, oktober 12th, 2008
På en sen lørdagskveld tillater jeg meg å drømme.
Det er ingen tvil om at vi bak ungkristen, brødrene Bergem, har en over middels høy interesse for apologetikk og fornuftig tro. Selv om vi ikke alltid klarer å være fornuftige, prøver vi i hvert fall.
Og hva med andre kristne ungdommer?
Alle som har en interesse for et spesielt felt, føler at det er et enormt problem at ikke flere andre har samme interesse. Derfor kan det være lett for oss som synes dette er spennende å sukke over kristne i Norge som til tider oppfører seg høyst urasjonelt.
Med det i tankene drister jeg meg likevel til å kommentere på spørsmålet.
Å tenke er viktig. Det virker kanskje banalt å si, det er jo opplagt. Samtidig virker det like banalt å snakke om at det finnes personer som ikke tenker mye, og da mener jeg reflektere over tro og tanker, om det gjelder religion, politikk eller hva det skulle være. Og grunnen til at det virker like banalt å snakke om det, er at alle har sett og hørt folk som har gjort og sagt så tåpelige ting at konklusjonen må være at de ikke tenker i gjennom hva de gjør/sier/mener.
Men det ironiske er at jeg treffer aldri på disse som ikke tenker, og la oss nå holde oss til tro, og særlig kristen tro. Alle kristne jevnaldere jeg har snakket med om dette temaet er enige i at det finnes mange andre kristne som ikke tenker over troen sin. Merk; andre kristne. Derfor får man slike pinlige situasjoner som at personer er veldig enige i at kristne tenker for lite på fredag, mens de på mandag begrunner helgens fyllekjør med Jesu vinmirakel. Ironien er slående, men ikke særlig morsom.
Ingen vil altså innrømme at de tenker over troen sin, men alle er enige i at det helt sikkert finnes personer som tenker for lite. Konklusjonen min er derfor dristig, men ikke ubegrunnet; alle tenker for lite over troen sin. Vi kan ikke kreve at alle skal tenke nok over troen sin; vi har rett og slett ikke tid eller krefter til det. Men med ett må man også bekrefte nok et åpenbart faktum; noen tenker mer enn andre, og noen tenker utålelig lite.
Hvor har vi kommet med dette da? Jo, vi vet at alle tenker for lite, noen tenker alt for lite, og noen tenker mer. Men hvis alle tenker for lite, da bør man jo i prinsippet få alle til å prøve å tenke mer, kanskje spesielt de som tenker minst.
La oss dra dette ned på jorden igjen for å gjøre dette konkret. Som kristne har vi alle et kall til å gi et svar for den troen vi har (1. Peter 3:15). Dette er det fundamentet for kristen apologetikk, og dette verset sier indirekte at alle kristne er apologeter. Hvis alle kristne er til en viss grad apologeter, altså personer som gir et svar for troen vår, må vi også tenke.
Dermed er kallet om å gi klassekameraten i religionstimen et fornuftig svar på hvorfor du tror på Treenigheten like virkelig som kallet om å senere fortelle den samme kameraten evangeliet.
For å oppsummere til nå, så mener jeg at alle tenker for lite, jeg har forklart hvorfor å gi fornuftige svar om troen sin er essensielt for kristne. Nå er det jo enda et åpenbart faktum som gjennstår. Det er det at når man reflekterer over egne standpunkter og egen tro, er det logisk nok større sjangse for å komme nærmere sannhet, og også luke ut inkonsistens i sitt eget syn. Når man har tenkt over egen tro, klarer man også mye bedre å utføre oppgaven vi kristne har, som jeg har nevnt. Å tenke over andre verdenssyn og tanker hjelper også til når man skal forklare troen sin.
Så nå viser det seg at å tenke over egne og andres standpunkter er en grunnleggende ting for kristne. Men jeg må spørre meg om man skal sutre over at mange (les: alle) har mer eller mindre ulogiske elementer i verdenssynet seg, siden det virker som dette er å legge listen for høyt. For meg virker det som om det er lenge til det å luke ut dårlige elementer i sitt verdenssyn er å forhaste seg når det gjelder kristne flest jeg har snakket med. Før man kan bedrive denne aktiviteten virker det som om mange først må bli klar over hva deres eget verdenssyn faktisk er!
Vi kan ikke ta for gitt at alle vet hva treenigheten faktisk er, at alle vet at Jesus er Gud, at alle vet at frelse ikke ligger på våre gjerninger osv. Ved ettertanke burde kanskje forrige setning begynt med at “Vi kan ikke ta for gitt at de fleste…“. For hvis du stiller deg utenfor dørene til et ungdomsmøte i en kirke, og spør alle, en etter en etter møte om å definere treenigheten, er ikke sannsynligheten liten for at de fleste svarene, hvis de kan svare, er svar som historisk sett har blitt sett på som kjetterske, altså ikke kristne.
Hvis man ikke vet slike grunnleggende sannheter, kan man nesten like godt argumentere for at man er en uortodoks muslim i feil gudshus, som en veldig uortodoks kristen i rett. Det er essensiele sannheter som setter rammene og grensene for det kristne verdenssynet.
Nå begynner tiden å løpe fra meg, men jeg håper du har forstått for jeg vil hen. Jeg ser et stort behov for økt fokus på refleksjon over eget og andres verdenssyn i kristen-norge.
Nå har jeg skrevet mye for å gi grunner for at jeg tror at det eksisterer et behov. Og da er det klart for å drømme – drømme om hvordan vi som er interessert i dette med å tenke klart kan begynne å dekke dette behovet. Jeg kan kanskje fylle ut det øvrige senere.
Kanskje dekker ungkristen en 1/100000 del av dette behovet, det er i hvert fall en start. Men det er kanskje på tide å tenke større; tenke flere; tenke dristigere.
Organisasjon: Min første tanke som slår meg er at det hadde vært bra med en organisasjon som jobber spesifikt med å dekke dette behovet. Kanskje, kanskje ikke.
Organisasjon eller ikke, så drømmer jeg om konferanser, særlig for unge og studenter. Videregående+. Konferanser med folk som er varme i trøya, men som kan holde nivået så lavt som det må være, men samtidig høyt nok og som bidrar til mer refleksjon. Konferanse der hvor ungdom kan få krangle med voksne om det ondes problem, hvor de får utløp for frustrasjon over ting de ikke forstår og deretter får et og annet råd fra de som har tenkt over dette. Jeg drømmer om dette. Ungdommer som drar hjem med styrket tro på Kristus, med et ydmykt hovmod for Kristus, og med økt kunnskap om Kristus. Og dette siste her tror jeg er viktig. Hvis noe slikt skulle gjøres, burde enorme krefter bli brukt på at dette ikke bare skulle bli tørr filosofi og teologi, men noe som endrer liv. For øvrig tror jeg ikke filosofi og teologi kan være kjedelig, så lenge man holder det jordnært, for hvis filosofi og teologi gjøres konkret, så utgjør det en forskjell.
Bøker og artikler. På tide at noen begynner å skrive til ungdom når det gjelder disse temaene. Og med det mener jeg mer enn en og annen artikkel i forskjellige magasiner og på kristne nettsider. Kanskje et magasin hadde vært noe å startet? Eller en nettside i rettningen tro og tvil, bare litt mer fokusert på ungdom. Noe i retning bethinking? Slett ikke en ufin drøm.
Flere personer med know-how som kan drar rundt i menigheter og forsamlinger å snakke om dette.
Jeg skal prøve å avslutte her. Jeg kommer nok tilbake mer flere tanker.
Men jeg må nevne at jeg ikke nødvendigvis drømmer om en bevegelse. Jeg tror ikke det nødvendigvis er sunt om man får en bevegelse med bare fokus på apologetikk. Det virker for meg like tåpelig som en soaking-bevegelse. Å forsvare den kristne tro er ikke alt i en kristens liv, men det er et tegn på et sunt liv. Drømmen min strekker seg til å se et større fokus på å forholde seg rasjonelt til sin egen og andres tro, og til å se at flere ressurser blir tilgjengelig til å gjøre nettopp dette.
Er det andre som drømmer?
onsdag, oktober 1st, 2008
Det måtte komme: De ti bud for (kristne) bloggere.
1. You shall not put your blog before your integrity.
2. You shall not make an idol of your blog.
3. You shall not misuse your screen name by using your anonymity to sin.
4. Remember the Sabbath day by taking one day off a week from your blog.
5. Honour your fellow-bloggers above yourselves and do not give undue significance to their mistakes.
6. You shall not murder someone else’s honour, reputation or feelings.
7. You shall not use the web to commit or permit adultery in your mind.
8. You shall not steal another person’s content.
9. You shall not give false testimony against your fellow-blogger.
10. You shall not covet your neighbour’s blog ranking. Be content with your own content.
Forhåpentligvis klarer vi å følge disse bedre enn de originale.