ungkristen.com

Det personlige forholdet til Gud

To dager med squash på rad har nærmest ødelagt hendene mine, så jeg håper dette blir kort.

Fokuset på det personlige forholdet til Gud har preget vestlig kristen tro i nyere tid.

Vi har skapt et forhold til Gud hvor vi begår to feil: For det første er det personlige forholdet blitt en opplevelse, og for det andre er det et forhold hvor jeg som aktør er i sentrum.

I forholdet må vi føle at Gud er nær på en eller annen fysisk eller psykisk måte, og hvis Gud er stille, som han har vært hele mitt liv, så står det dårlig til med forholdet. Løsningen da er selvsagt å møtes i en kristen setting for å føle åndens nærvær, eller hva det nå det skal være. Resultatet er at mitt liv som en kristen står og faller på opplevelser og følelser. Troen skranter når Gud ikke taler. Hva da når Gud er langt borte, hva når man ikke føler noe? Hva når man roper ut, som salmisten:

Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid?
Hvor lenge vil du skjule ditt ansikt for meg?

Den andre feilen vi gjør er at vi har satt oss selv som aktør i sentrum. Når vi synger moderne lovsang synger vi om at vi gir alt for Jesus, og hva vi gjør/skal gjør for han. Eller hvor sulten vi er på å bli fylt av han, og hvor godt livet er med han. Selv gjør jeg for lite for Jesus. Og utsiktene er ikke veldig gode, selv om jeg prøver. Jeg føler heller ikke at de psykiske og fysiske fordelene ved kristenlivet er veldig imponerende.

Fellesnevneren for feilene er at vi bygger det vi kaller det personlige forholdet til Gud på oss selv. Gud er i det store og hele passiv. For når sant skal sies, handler opplevelser og følelser ofte mest om oss og vår livssituasjon, ikke alltid så mye om Gud. Gud kan virke fjern. Har da også mitt forhold til Gud blitt brutt fordi han ikke svarer?

Salmisten svarer på dette, som en god salmist skal gjøre.

Men jeg setter min lit til din trofasthet,
mitt hjerte skal juble over din frelse.
Jeg vil synge for Herren,
for han har gjort vel imot meg.

Gud er det faste i vårt forhold. Det er hans trofasthet som definerer vårt forhold. Selv når jeg ikke føler hans nærvær. Merk at Gud er trofast betyr ikke at han umiddelbart kommer til å virke mer nærværende. Det kan hende at Gud aldri føles helt nær, og vi kan heller ikke sette troen vår på at vi skal føle hans nærhet. Vår tro må bygge på hans trofasthet. Vi har et personlig forhold til Gud fordi han har gjort noe med oss, han har ofret noe for oss. Selv når han ikke kommuniserer med oss, døde han fortsatt for oss.

Hvis vi bygger vårt personlige forhold til Gud på hans trofasthet, og det han faktisk har gjort for oss, så er det et forhold som kan vare evig lenge.