ungkristen.com

Abraham og Isak

lørdag, februar 27th, 2010

Eskil Skjeldal avslutter sitt stykke om Abraham og Isak, Kierkegaard, Levinas og utvalget i den Norske Kirke som valgte bort teksten til bruk i gudstjenester:

Medmenneskelighet med en touch av Gud. Fornuftighet med åpenhet av det religiøse. Folkekirkens toleranse-ideologi, som enda en gang ender opp som intoleranse. La oss høre Herrens ord, men la oss høre noe inkluderende og hyggelig. La oss vende oss til Gud i bønn, men la oss bruke hodet. La oss prise Herren, men la det, for Guds skyld, skje med måte.

s 137 i Den Svake Gud

Friske tanker

lørdag, februar 20th, 2010

Det er at rart faktum at personer som finner det rasjonelt å benekte alt som kan minne om religiøse dogmer kaller seg fritenkende mennesker. Det virker som om de finner en styrke i å på en eller annen måte gjøre opprør mot allmenne religiøse holdninger.

Prosjektet blir dessverre ikke helt vellykket når det er mer normalt å ikke være religiøs, enn det motsatte – i alle fall offentlig. Hva er det da som gjør benektelsen av mirakler, eller av Gud selv så passelig å kalle fritenkende?

Er det slik at kristendommen hindrer fri tanke? Er det slik at det ville vært ironisk om Normisjon hadde endret navnet på sitt blad Agenda 3:16 til Fri Tanke? Det virker i alle fall som om det klinger bedre når humanistene smykker seg med frie tanker enn når kristne gjør det.

Er det først noen kristne som kalles fritenkende er det veldig ofte i sammenhenger hvor de har funnet et kristent dogme man kan basunere ut at man har benektet. Når en person kan offentliggjøre at han har kommet fram til at Gud ikke er allmektig, så er det flere som tenker at han endelig har begynt å tenke selv enn når en teolog publiserer en artikkel hvor han hevder at Jesus sto opp fra de døde.

Men hva kreves for å tenke fritt? Er det ikke slik at hvis man skal tenke fritt så må det vær rom for spørsmål? Det må være lov til å tvile på dogmer. Det må være lov til å provosere med tanker som ikke er politisk korrekte.

I det tilfellet virker det for meg som om kristendommen kan være grobunn for den ‘evige revolusjonen’ (for å bruke Chesterton), mens det rent sekulære tankesettet mye oftere låner filosofisk gods fra endre livssyn for å være fritenkende enn å frembringe en egen plattform for fri tanke.

For at fri tanke skal eksistere må man ha dogmer. Man må ikke bare ha dogmer man skal benekte – man er faktisk avhengig av at det finnes dogmer som det er politisk korrekt å holde til. Det som er skandaløst er at hvis man overhodet skal kunne tenke fritt – så bør man i hovedsak selv aldri tvile på disse dogmene heller.

Blant disse dogmene bør ideer som at alle mennesker er utstyrt forskjellige og kan bidra med nye gode perspektiver være med. Det bør også finnes dogmer som sier at det er galt å ta livet av naboen fordi han stemmer FRP. De bør finnes dogmer som sier at det finnes en sannhet vi kan strekke oss mot som faktisk er der. Det bør også finnes dogmer som sier at sannhet er godt, mens usannhet ikke er det – uansett hvor mye sannheten svir.

Dett er dogmer som kristendommen holder fast på, men det er dogmer som det sekulære tankesettet ikke like lett klarer å begrunne. Likevel trenger vi dem for å ha fri tanke.

Kristendommen sier at selv om det har gått 1600 år og mange har sagt mye, så kan fortsatt Gud hjelpe en gruppe mennesker til å protestere mot de styrende maktenes krav om et homogent religiøst Europa. Kristendommen kan gjøre opprør mot sitt etablerte selv – kristne kan finne begrunnelse for til og med å gjøre opprør mot vekkelser.

Det er det som gjør kristendommen til et revolusjonerende, fritenkende villdyr. Kristendommen hevder noen dogmer som den ikke gir slipp på – og disse dogmene åpner for fri tanke og nye perspektiver på en måte som det sekulære tankesettet har problemer med å måle seg med.