Mens Ragnar fordyper seg i multiverser og barberhøvler tenker jeg å rette fokuset mot litt mer interne ting for oss kristne. Og dagens tema er reform av gudstjenesten!
Espen Utaker, Vårt Lands “debattmester” har skrevet et innlegg på (den tidl. omtalte)verdidebatt.no hvor han nettopp tar opp dette temaet. Jeg synes Utaker treffer godt på flere punkter:
- Orgelet må dempes ned
- Salmeboka må skrives om og digitaliseres
- Dåp hver en gudstjeneste kan bli langdrygt
Dette var fritt sitert fra Utakers innlegg og jeg vil anbefale alle som er interessert i å lese innlegget hans. Det tar bare et par minutter 
Temaet gudstjenestereform er noe jeg har vært opptatt av i mange år, og i sin tid prøvde jeg meg med et innspill på et fellesmøte for alle menighetsrådene i mitt sokn om at gudstjenestene måtte bli mer ungdoms-vennlig. Argumentene jeg brukte var noe av det samme som Utaker presentert i sitt innlegg. Mindre orgel, mer lovsang/moderne sanger og en mer aktiv gudstjeneste. Hvorfor kan ikke presten holde preken fra midtgangen, i stedet for fra prekestolen?
Noen år senere snudde jeg litt, etter å ha skjønt at jeg selv ikke ville gå oftere selv om det var én lovsang i løpet av gudstjenesten, og jeg tenkte at rene ungdomsgudstjenester ville være mer attraktivt. Vi kunne sørge for å invitere alle konfirmantene på disse, og skape gudstjenester som ungdommene likte.
Men hva skulle vi gjøre alle de andre søndagene?
Debatten er vanskelig. Vi har store kløfter mellom generasjonene, og alle ønsker ulike ting. Vi skal tilfredstille ungdommen med kul musikk, fengende prekener og ikke masse kjedelig liturgi. Samtidig skal vi ha prekener som er gode teologiske, og som er oppbyggelige for både en 16-åring og en 85-åring.
Barnefamiliene skal også føle seg velkomne på gudstjenesten, med opplegg for barna. Men hva ønsker egentlig de i aldersgruppen 30-50? Hva slags gudstjeneste vil de egentlig ha?
Dette er mine kriterier for en god fellesgudstjeneste:
- Det må være avslappende stemning. Dette er subjektivt, men det er viktig for min del!
- Prekenen må gjerne være dagsaktuell, relevant for meg som person, god teologisk og ikke for lang.
- Musikken må være variert. Salmer er ingen umulighet, men orgel blir ofte vel mye. Piano er bra, band er bedre. Norske lovsanger og nyere salmer er bra.
- Den trenger ikke starte kl. 11 på en søndag. Vær realistisk, kl. 17 er mye bedre
Jeg kunne nevnt mange kriterier, men jeg tror jeg stopper der. Hovedproblemet etter min mening er ofte mangel på folk til å gjennomføre ting, begrensninger ved kirkebygget og prester som ikke ønsker endringer. Hvor mange menigheter rundt om i Norge har mulighet til å skaffe fullt band hver søndag?
Jeg har bodd i Oslo i to år nå, og har vært litt rundt om i forskjellige menigheter. Jeg startet i Storsalen, som tilhører den Norsk Kirke, men står selvstendig i forhold til det meste. Samtidig har jeg også vært kirkegjenger i Oslo Misjonskirke, som tilhører Misjonsforbundet. Innimellom har jeg også vært å finne i Filadelfia på fredagskvelder(ja, lutheranere kan faktisk gå i pinsemenigheter!).
Menighets(s)hopping er ikke å anbefale. Man mister helheten og går glipp av veldig mye.
Tilslutt har jeg endt opp i Misjonskirka og jeg trives veldig godt der. De har en litt annerledes liturgi enn Den Norske Kirke, men 11. gudstjenesten på søndagene har mange likhetstrekk.
For min del har gudstjenesten på søndags ettermiddag vært ideelt. Den inneholder det meste jeg ønsker: Folk sitter rundt bord, det blir servert kaffe og kjeks før møtet. Det er lagt opp til en sosial samling, samtidig som det er en gudstjeneste med alt det inneholder. Sangene er varierte, og det tilfredsstiller både ungdommer og eldre.
Prekenen er ofte en del av en serie. Tonen er lett. Etter prekenen er det satt av litt tid til diskusjon rundt bordene. Folk forsyner seg med kaffe, prater om talen og sosialiserer seg. Det hele er ferdig etter to timer, noe som slår de fleste gudstjenestene i DNK.
Kan det være rom for dette også i Den Norske Kirke? Selvsagt er det ikke perfekt, og noen ganger ønsker jeg at det hadde vært enda mer lovsang og kanskje enda mer spissrettet mot ungdommer, men det ville i så fall vært et supplement til en god felles-gudstjeneste.
Hva tenker dere om dette? Hva slags gudstjeneste ønsker du?
Det finnes liturgi som kicker da! Hvis den er basert på Bibelvers osv..
I’m all for liturgy. Etter å ha gått i en lavkirkelig menighet i snart 5 år, savner jeg gudstjenestene i Den norske kirke. Går en inn på liturgien som blir brukt, er nesten alt hentet fra ulike steder i Bibelen: salmene, englesangen på Betlehemsmarkene, folk Jesus helbredet osv.
Jeg vokste opp med liturgi og salmesang (og orgel). Jeg var kanskje ikke så glad i det tidligere, men jeg liker det godt nå. Men hvis de aller fleste ikke blir kjent med det og blir glad i liturgi og salmesang, så fungerer det kanskje dårlig å satse på det framover.
Selvsagt finner det liturgi som kicker, og jeg har vært på mange gudstjenester hvor jeg har likt liturgien kjempegodt, hvor orgel har det vært sentrala, med salme på salme.
Problemet er bare hva folk generelt sett synes, og orgel er nok for mange et dårlig førsteinntrykk på kristendommen og kirka. Det er et flott instrument, men er nok for mange det største kjennetegnet på en “traus og kjedelig kristendom”.
Problemet med denne liturgireforma er ikkje at ein fokuserer for mykje på salmar, etc., men at ein ikkje har gjort seg nokre teologiske avgrensingar før reforma. Når ELCA (Evangelical-Lutheran Church of America) hadde ein liturgireform for nokre år tilbake, gjorde dei seg fyrst teologiske avgrensingar. Liturgireforma i Dnk, som eg arbeidde ein del med før Ungdomstinget i Bjørgvin, er i staden eit samansurium av forskjellig teologi.
Eit godt døme finn ein i nattverdsliturgien, spesifikt den store lovsongen (“I sanning verdig og rett er det…”) I høyringsnotatet for reforma står det at adressaten i bøna “er no, også i tråd med økumenisk praksis, konsekvent første person i treeininga (som NFG har strevd med å gi ei dekkjande nemning).” Ein har altså problem med å finna namn på fyrste person i treeininga, sammsynlegvis fordi det er kontroversielt å kalla Gud for Far i våre kjønnsnøytrale tider.
Å ikkje bruke nemninga “Far” når ein vender seg mot fyrste person i treeininga er teologisk problematisk, og kan vere med på å dra liturgien i ein ikkje-trinitarisk retning. Og det er vel heller ikkje i tråd med, men strengt tatt i strid med, økumenisk praksis å utelata nemninga “Far”/”Faderen” i takkebøna.
Når det gjeld den nye salmeboka er den sær. Den har ein god del salmar frå Norsk salmebok, og ei rekke salmar frå Salmer 1997. Den inneheld også ein del nye salmar, samt nokre songar frå m.a. Sangboken. Dette er vel og bra, men så kjem vi til dei moderne lovsongane. Dei som har fått plass i salmeboka gjekk ut av bruk for 5-7 år sidan. Eg meiner dte er mykje betre å heller ha ein “flytande” lovsongsdel som ein kan bytta ut. Og så bør ein digitalisere salmeboka, kanskje gjere den kompatibel med Easy Worship eller noko liknande.
Og “luturgi som kicker” er sikkert kult når ein er fjorten. Det synst i alle fall eg når eg var på den alderen. Men ein må ikkje alltid gjere ting på ungdommens premiss. Eg kunne ikkje tenkt meg å gått på ein “liturgi som kicker.”