Det er alltid hyggelig å møte likesinnede bloggere vekk fra tastaturet, og forrige uke var det Morten Magelssen fra norvegicus.no/troogfornuft.no. Jeg skulle egentlig blogge om dette samme kveld, men det skjedde dessverre ikke.
Morten holdt et lite foredrag på KrfUs politiske café i Oslo, hvor temaet var eutanasi/aktiv dødshjelp. Dette er et tema som Morten har skrevet mye om før, og som jeg og andre har lest med interesse.
Selv om jeg har lest litt om temaet før har jeg vel aldri satt meg godt nok inn i debatten spesielt godt, og jeg må si at foredraget(og den følgende diskusjonen) med Morten var til stor hjelp.
Temaet er viktig og ikke minst veldig dagsaktuelt med Frps mulige programfesting av rett til aktiv dødshjelp.
Siden ikke alle av våre lesere er lesere av troogfornuft.no, tenkte jeg å gjengi noen småting fra debatten som kan være greit å vite. Hvis man noen ganger kommer borti en diskusjon omkring temaene er det ikke dumt å vite det grunnleggende.
Definisjoner
I debatt om dette temaet blir ofte definisjonene brukt feil, noe som fører til en fryktelig forvirrende debatt.
Jeg gjengir derfor de korrekte definisjonene, slik anført av Magelssen:
Eutanasi: En lege som tar livet av en person som ønsker det, oftest ved å gi en sprøyte med dødbringende medisiner. “Eutanasi” kommer fra gresk og betyr “en god død”.
Legeassistert selvmord: En leges hjelp til at en person kan ta sitt eget liv. Oftest gjennomført ved at legen gir personen en resept på en dødelig dose medisiner, som personen så tar selv.
Lindrende behandling: Medisinsk behandling til pasienter som har kort tid igjen å leve. Det er behandling som ikke kan gjøre pasienten frisk, men som er ment for å lindre plagene pasienten har.
Lindrende/palliativ/terminal sedering: Å nedsette bevisstheten til en sterkt lidende pasient med kort levetid med medisiner.
Uttrykkene aktiv og passiv dødshjelp bør ikke brukes lenger ifølge fagfolk. De er forvirrende, for ofte kan feks. “aktiv dødshjelp” omfatte både eutanasi og assistert selvmord.
Argumentene
De som er for eutanasi/legeassistert selvmord:
Selvbestemmelse(autonomi): Alle må få bestemme over seg selv, så lenge de ikke skader andre.
Lindring av lidelse: Hvis en person på slutten av livet gjennomgår store lidelser bør han kunne avslutte livet.
Retten til en verdig død
På den andre side blir det anført:
Å ta livet av en person er galt i seg selv
Det er ikke behov for eutanasi, pga. palliativ medisin(se over)
Det skader samfunnet: Det endrer det moralske klima, det gir folk en plikt til å dø, og vi sier at livet ditt ikke er verdt noe. Legerollen blir endret.
Skråplansargumentet: Hvis man først begynner på noe vil man ikke kunne stoppe. Feks.: “Alle uansett grunn må få eutanasi. Og om barmhjertighet/lindre lidelse: Alle uavhengig av autonomi må få eutanasi”.
Dette ble en kort oppsummering, basert på Magelssens foredrag og flotte disposisjonsark.
Har du ikke gjort det, les debatten. Jeg mener Magelssen kommer med en del argumenter Vanebo ikke klarer å svare på, og i avslutningsinnlegget til Magelssen kan du lese hans tanker rundt lindrende sedering, som er et godt argument mot lidelse som grunn til eutanasi.
Ung som jeg er, har jeg litt kjennskap til hvilke impulser som befinner seg i unge kristennorge. Og denne kunnskapen kan både bekymre og motivere. For jeg har merket meg at veldig mange ungdommer har en enorm lyst på “noe nytt”, og stadig snakkes det om at det er bare snakk om tid før det kommer en vekkelse over landet.
Vekkelse eller ei, så er det klart at mange kristne ungdommer føler et stort behov for endring i både samfunnet og i sine egne kristne fellesskap, noe som er naturlig da det føles som om forrige generasjon har sviktet dem. Jeg føler det samme.
Men hva blir konsekvensene av disse følelsene? Vel, trenden har lenge vært å se til USA. Bevegelser i USA har en tendens til å komme til Norge også, og det er derfor ikke underlig at det stadig kommer team fram USA til Norge, eller at ledere fra Norge drar over dammen selv. Men hvilke bevegelser er det man henter impulser fra? Desverre tror jeg det ikke bare er positive impulser som kommer. La meg bare nevne Lakeland, Toronto og nå, særlig de siste årene, Redding. Selv om f.eks. Toronto virker som om den er utgått på datoen, hører jeg fortsatt småsnakk og etterdønninger.
Disse ligger alle innenfor trosbevegelsen og har et stort fokus på nådegaver og vekkelse, noe som vi helt sikkert kan lære av. Men faren er at alt for mange sier at “vi ønsker det der” i stedet for å tenke selv hva som er passende, for ikke å si korrekt. Jeg har stadig (sleiv-)sparket mot mye fra disse bevegelsene, og de sparkene står jeg for fortsatt, for jeg tror det er mye bekymringsverdig der. Og da tenker jeg ikke bare på at jeg føler det er skummelt med mye av det som skjer der som er over det top, for å si det mildt. Nei, jeg er kanskje mest bekymret for den tankegangen og filosofien som er rådene i de bevegelsene.
For ut i fra det jeg selv har opplevd, står ikke rasjonalitet, og tør jeg si Bibelen i høysete. Joda, man bruker Bibelen mye, tro meg. Men man finner ofte skremmende mye ekstra-bibelsk materiale og praksis her og der, som vi kan risikere å få med oss hvis disse bevegelsene slår ut i full blomst i dette landet.
For meg så virker det som om svaret på kristendommens krise i Norge nå, at den blir sett på som urelevant og uspiselig, ikke løses først og fremst med flaggbæring opp og ned gangene og rop om vekkelse, men heller med kjærlighet til Gud og kjærlighet til sannhet, som spiller seg ut i levende felleskap som viser Kristi kjærlighet.
Så har man da også andre bevegelser i USA som er viktige, f.eks. the Emergent Church, som jeg også har funnet ut har mye bevegelse på deler av unge kristennorge – særlig de i 20-30 årene. I tillegg har jeg i det siste hørt fra flere kanter at den nye kalvinist-bevegelsen i USA (Se Times’ artikkel) også begynner å få inntog hos en del personer også i Norge. Dette er kanskje den bevegelsen som jeg kjenner meg mest igjen i blant de nevnte, siden fokuset på Bibelen og på rasjonell tankegang er stort. Men der er det nok også ikke bare fryd og gammen.
Desverre vet jeg ikke om dette store fokuset på å dra til bevegelser i USA virkelig er den rette veien å gå. Klart vi kan lære, klart vi kan få noe ut av det. Men spørsmålet er om vi ikke da ender med å gape over mye som ikke bør gapes over. Flotte bevegelser har en tendens til å skinne så sterkt at de som vil gjennta dem ikke alltid klarer å se feilene.
Hva tror dere? Bør vi se til USA eller andre steder? I hvor stor grad skal vi ha fokus på å lære av hva slike bevegelser har gjort kontra å selv lese Bibelen og tenke hva som er viktigst i vårt egen kultur?
Vi tar oss friheten til å feire vår eminente statsminister som runder 50 i dag, og vi tar oss også friheten til å vise et av hans større øyeblikk i karrieren.
Her kommer litt propaganda. Men denne gangen er det av den gode typen. Humanistisk salong slår på stortrommen, noe vi på ungkristen applauderer. Ta med våpen en venn og kom med åpent sinn
Humanistisk salong 30. mars: Forgifter religionen alt – hvor rett har
nyateismen?
Humanistisk salong lar seg ikke stoppe av at vårt forrige lokale brant, og er
nå tilbake. På noenlunde jevnlig basis skal vi ha kvelder der vi tar for oss
de virkelig store spørsmålene: Det gode, det sanne, det skjønne – og det
stygge.
På det første arrangementet denne vinteren er temaet den såkalte
nyateismen.
Nyateistene, med navn som Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris og
Michel Onfray i spissen, har satt i gang en offensiv mot religionen. Bøker som
”Gud – en vrangforestilling” og ”God is not great: How religion posions
everything” har blitt internasjonale bestselgere, og nyateistene har
klippekort i media.
Nyateistenes argumentasjon er preget av spissformuleringer. De mener gjerne at
det er uvitenskapelig å tro på Gud, og at religion og vitenskap kan ikke
forenes. Tvert om, påstår de, undergraver religiøsitet vitenskapens
stilling.
Andre argumenter er at gudstro i seg selv er farlig, fordi selv den hyggeligste
søndagskristne er med på å legitimere religiøs ekstremisme. Og at all
religiøs oppdragelse innebærer at man indoktrinerer barn, og er derfor i strid
med deres trosfrihet.
Men hvor godt treffer nyateistenes argumenter? Er religion bare elendigheten?
Kan religiøse mennesker lære noe av nyateistene, eller bør ateister heller
lære av de religiøse?
For å belyse disse spørsmålene har vi satt sammen et lite panel som alle har
sterke meninger om nyateismen.
Bjørn Are Davidsen er forfatter, blant annet av boken ”Da Vinci dekodet”.
I sin seneste bok, ”Svar skyldig? Om nye ateister og new age” (Lunde
forlag), kritiserer han nyateismen fra sitt kristne standpunkt.
Even Gran er journalist i Human-Etisk Forbunds medlemsblad Fri Tanke
(fritanke.no). Han forsvarer nyateismen, og mener den er et positivt bidrag til
humanistbevegelsen.
Arnfinn Pettersen er redaktør for Human-Etisk Forbunds tidsskrift Humanist.
Han er selv ateist, men skeptisk både til nyateismens argumentasjon og tone,
som han mener verken er korrekt eller konstruktiv.
Dessuten vet vi at vi tiltrekker oss et engasjert publikum, og vil gjerne
invitere disse inn i diskusjonen. Eneste premiss er at vi ikke ønsker en debatt
der deltagerne slår hverandre i hodet med argumenter, men en saklig diskusjon
der vi alle forhåpentligvis kan lære noe nytt.
Arrangementet holdes i annen etasje på Dattera til Hagen i Grønland 10 (mer
informasjon finner du på dattera.no), mandag 30. mars kl. 18.
Salongen er åpen for alle, uansett alder (det er fri aldersgrense) og livssyn.
Og det er aldeles gratis å komme inn.
Hadde de flyttet arrangementet til juli hadde du kanskje sett meg i salongen også… Det får holde med Kjetil (Kjetil, du har å komme deg på dette!).
The casa sui* is the best self-contradiction that has been conceived so far, it is sort a rape and perversion of logic; but extravagant pride of man has managed to entangle itself profoundly and frightfully with just this nonsense.
* Noe som eksisterer på grunn av sin egen årsak.
Googling og andre tvilsomme aktiviteter er som alltid ikke lov.
Jeg har skrevet om ungdomsarbeid tidligere, i mer eller mindre rotete (for ikke å si tullete) form. Men jeg har lyst til å ta meg litt mer tid på å reflektere over ungdomsarbeid, særlig helt praktisk hvordan jeg tenker meg et ungdomsarbeid bør se ut.
Det meste i et ungdomsarbeid kan, og bør være forskjellig fra andre menigheter. Men jeg har lyst til å se på en stor fellesnevner, som forhåpentligvis kan fungere som en slags rettesnor når man skal gå fram for å finne ut hvordan man bør drive ungdomsarbeid.
Jeg må jo gjøre det klart at jeg er bare 19 år selv, altså ingen stor alder. Og dette er viktig når du leser det jeg skriver – jeg har for lite erfaring og sannsynligvis for få hjerneceller til å komme på noe autorativt, men jeg har drømmer. Og jeg har et ufullstendige tanker av hva jeg tror et ungdomsarbeid kan inneholde. I min menighet leder jeg noe vi kaller nattcafé på fredager, jeg har ansvar for at kveldene faktisk skjer + at jeg holder de fleste andaktene.
Dette har jeg gjort i en god stund nå, men det er altså ikke stor og lang erfaring.
Men hva tenker jeg skal være fellesnevneren for ungdomsarbeid? Eller, rettere sagt; hva skal ungdomsledere ha som mål når de legger planer for arbeidet? Jeg har selv sett ett mål som jeg mener bør være fellesnevner: Alle ungdomsledere skal trene opp ungdommene i menigheten til å bli disipler av Jesus Kristus i dag, og som er det om 60 år. Dette virker ikke som noen bombe, og mange ungdomsarbeid har satt dette som mål. Men hva er konsekvensene av at man følger et slikt mål?
Vel, slik jeg ser det betyr dette da at fokuser rettes på å faktisk utvikle og lære opp ungdoms slik at de lærer å elske Jesus og har et godt fundament å stå på når de forlater ungdomsarbeidet. Personlig har konsekvensen av det blitt for meg at jeg har satt opp som plan for dette året at ungdommene skal lære hva det betyr å elske Gud av hele vårt hjerte, all vår forstand og all vår kraft.
Det betyr at jeg som er glad i tunge intelektuelle ting ikke bare får lov til å undervise om det, men at jeg faktisk må undervise det. Og det betyr at jeg som er for dårlig i å elske Gud av hele mitt hjerte også må undervise det også. Det betyr i det hele tatt at som ungdomsleder føler jeg en plikt til å jobbe målrettet for at ungdommene skal bli glad i Jesus og se Han som Herre i alle deler av livet.
Videre tar dette fokuset bort fra hvordan man underholder ungdommene over til en mer sunn tankegang. Dette betyr at så lenge tingene du gjør ikke hindrer deg i å nå målet om at ungdommene skal bli disipler som elsker Gud og har Han som Herre i hele livet, så er pizza og billjard lov! Ja, billjard er lov! Bordtennis er også lov! Men det er ikke en del av målet. Og det er det som er poenget.
Jeg nevnte at jeg driver noe som heter nattcafé. I begynnelsen var nattcafé rett og slett en ungdomsklubb. Planen var at man skulle utnytte dette som et springbrett inn i menigheten. Etter at jeg var med å styrte dette i et år (det begynte noen år tidligere), bestemte jeg og den ansatte ungdomsarbeideren i menigheten oss for at hvis dette skulle fortsette, så måtte vi endre på noe. Det var mange som kom innom nattcaféen, men vi så ikke noen drift fra nattcaféen og inn i menighetslivet. Vi oppdaget at ungdommene som kom ikke kom for å komme inn i menigheten, men fordi vi solgte veldig billig, og god, banansplit. Og det øyeblikket vi nevnte Gud eller holdte en liten andakt, falt stemningen og godviljen.
Da vi endret på noe, så var det ikke mye av selve opplegget vi endret på, bortsett fra å ha en andakt. Andakten førte direkte til at kanskje i gjennomsnitt 20 færre personer kom. Denne trenden fortsatte, men i dag er vi i gjennomsnitt kanskje 15 personer, i forhold til før da det kunne være 40. Men i dag lærer de som kommer om kristendommen og om å elske Jesus. De som allerede er kristne får et bedre grunnlag, og de som ikke er kristne blir tatt i mot av et godt miljø som spiller poker like naturlig i et sekund som de i neste lærer om Jesus som konge over alle områder i virkeligheten. (Ikke vær redd, vi spiller om fyrstikker, ikke penger
Jeg er glad for dette. Men ungdomsarbeidet er slett ikke perfekt, og jeg skulle gjerne ha utrettet så mye mer. Vi har, som alle andre, ting vi er for dårlige på. Uansett, så er poenget mitt at når man flytter fokuset, så må det nødvendigvis ende opp med at det er noen som ikke kommer, men det ender også med at målet om å gjøre ungdommer til disipler er innen rekkevidde. Vi ofret et dobbelt så stort ungdomsmiljø uten frukter med et som var halvparten så stort, men med frukter.
Det meste jeg har skrevet om ungdomsarbeid på denne bloggen har vært med sukk. Grunnen til dette sukket er ikke at alle ungdomsarbeid er dårlige, eller at andre ikke har forstått noe som jeg har forstått, men at jeg ser så mange ungdomsarbeid som… Nei, vent. Enda viktigere; jeg ser så mange mennesker, enkeltpersoner, som går igjennom ungdomsarbeid som er drevet av mennesker med gode hensikter, som nesten ikke rekker å komme ut av døra av menigheten før de snubler og faller. Jeg ser mennesker som har hengt i kristne miljøer pga av at det er gode miljøer, men som ikke har fått noe grunnlag å stå på. Det gjør meg trist, og det er noe som må endres på. Og jeg tror det er mulig å endre på, men da må vi endre på fokuset, eller rettere sagt; da må vi faktisk være ærlige å si at fokuset vårt skal være å jobbe så godt som mulig for å nå målet om gjøre ungdommene til disipler.
