ungkristen.com

19 år i dag

onsdag, februar 18th, 2009

“I believe what really happens in history is this: the old man is always wrong; and the young people are always wrong about what is wrong with him. The practical form it takes is this: that, while the old man may stand by some stupid custom, the young man always attacks it with some theory that turns out to be equally stupid.” -  Chesterton ILN 6-3-22

“Blessed are the young for they shall inherit the national debt” – Herbert Hoover

“Old age is fifteen years older than I am.” – Oliver Wendell Holmes Jr

“A birthday is just the first day of another 365-day journey around the sun. Enjoy the trip.” – Ukjent

How incessant and great are the ills with which a prolonged old age is replete.  – C. S. Lewis

Sam Harris

tirsdag, februar 17th, 2009

Leste Letter to a Christian Nation i går kveld. Den er jo en relativt kort bok – nesten hundre sider. Dette blir ikke noen tung analyse og anmeldelse av boken, men som vanlig bare halvtygde, halvsmarte tanker jeg hostet opp mens jeg leste den.

Boken er skrevet som et brev til det kristne USA, og Harris gjør det veldig klart at dette ikke er en bok til liberale kristne, dette er til konservative kristne, tradisjonelle evangelikanske amerikanere.

Hva skal man si? Vel, Richard Dawkins skriver bedre, Hitchens er morsommere, og Dennet smartere. Stakkars Harris bommer like mye som Dawkins og er like uhøflig som Hitchens. Dette fører fort ingensteds.

For eksempel bruker han tid på å diskutere abort og stam-celle forskning. Han gir egentlig ikke noen gode argumenter for sitt standpunkt.  Ta et eksempel:

Let us look at the details. A three-dayold human embryo is a collection of 150 cells called a blastocyst. There are, for the sake of comparison, more than 100,000 cells in the brain of a fly. The human embryos that are destroyed in stem-cell research do not have brains, or even neurons. Consequently, there is no reason to believe they can suffer their destruction in any way at all.

Jeg har prøvd å gjort det til en vane når jeg leser slikt materiale å prøve å lete etter hva premissene og konklusjonen i et argumentet er. Ofte hjelper det meg til å peke på feil i argumentasjonen hvis jeg strukturerer det. Jeg kom fram til noe slikt som:

1. Et embryo har mye færre celler enn en flue

2. Vi dreper fluer som vi vil uten å ofre dem en tanke, selv om de har 100,000 celler

3. Derfor kan vi drepe embryoer som har langt færre celler.

Problemet her er jo lett å se. Man gjør kompleksitet, og ikke minst antall celler basisen for verdien til mennesket. Da havner man fort i spennende konklusjoner. Dette er mitt eget argument som jeg tør påstå er rimelig godt:

1. Et menneske har mye færre celler enn en elefant

2. Vi dreper elefanter for å utnytte kjøttet og huggtennene osv.

3. Derfor kan vi drepe mennesker, som har langt færre celler, for å utvide vår personlige tann-samling

Det bør vel være klart for leseren hvor jeg vil hen…

Det som er skremmende, er at etter at han bruker side etter side på å klage over abortmotstand, sier han, mens han håper på at ingen hører det, at

“while abortion is an ugly reality, and we should all hope for breakthroughs in contraception that reduce the need for it…”

Hva skjedde med dette pratet om å være fornuftig, klartenkende og ikke minst konsistent?

Når det gjelder moral, bruker Harris enormt mye tid på å klage over Bibelen som kilde til moral, og er veldig glad i å lete etter de skumle stedene i det Gamle Testamentet som absolutt ingen kristne har lest og forklart før han åpenbarte for oss hvilken bok vi egentlig følger. Etter å ha herset med kristen etikk, prøver han selv, nokså kortfattet og famlende å stable på bena en egen etikk. Ikke overraskende skal etikken handle om å forminske pine, noe jeg mener er et gode. Han sier at pine er ondt, og så bygger man ut i fra dette.

Selvsagt tar han seg ingen tid til å undre seg over hvorfor pine skal få den ærefulle retten til å være definisjonen på ondskap. Det er noe jeg har stilt mang en person, og til nå har jeg møtt en dundrende stillhet når det gjelder direkte svar på dette spørsmålet. I allefall svar som ikke allerede antar en etikk i svaret sitt. Han kan ikke grunngi etikken sin uten å allerede anta etikk. Han antar at piner ondt, uten at det selv står på noe grunnlag. Det må vel sies å være en nokså stygg ripe i den fine, fornuftige, fritenker-lakken…

På forsiden av boken skriver Richard Dawkins:

I dare you to read this book… it will not leave you unchanged. Read it if it is the last thing you do

Jeg er nokså uforandret. Kan jeg få pengene tilbake?

Å forenkle, eller ikke.

søndag, februar 15th, 2009

Den siste tiden har jeg reflektert mye over hvordan man kan formidle budskap en så enkel måte som mulig uten å ende opp med å formidle halvsannheter. Jeg er jo ikke den første som har grunnet over dette, men likevel føler jeg et behov for å tenke over det.

Denne bloggen er kanskje ikke den typiske bloggen som er så lett for alle å henge med på. Vi diskuterer saker som kanskje ikke alle har noen kjennskap til, og, vi må innrømme det; temaene kan bli litt snevre av og til.

Grunnen til dette er at denne bloggen er nesten like mye for oss som skriver den som for deg som leser. Dette medfører at det er mye prøving og feiling, og av og til går jeg i alle fall på veggen. Driter meg, om du vil. I forsøk på å ikke formidle usannheter, ender jeg ofte opp i uttalelser som det er helt forståelig at andre synes er vanskelig å svelge.

Dog står jeg for, i den forstand at jeg er ansvarlig for, alt som jeg skriver på bloggen her. Men poenget er at bloggen er for meg en lekeplass hvor jeg kan ytre meninger og brenne meg på fingeren av og til.

Men dette er ikke plassen som jeg først og fremst tenker på som min plass for evangelisering og konvertering. Jeg ser mange blogger og sider hvor kristne skriver  som virker som om det er den eneste plassen de har å kjempe intelektuelt med ikke-kristne på. Og jeg forstår det nok. Det er jo mye mer avslappende og riste av seg halvkorrekte uttalelser på en blogg i et øyeblikk hvor man føler et behov for å få ut aggresjon og hvor den eneste reaksjonen er stort sett fra personer du ikke møter i hverdagen.

Som sagt liker jeg dette mindre og mindre. Jeg har blitt mer og mer glad i personlig kontakt. Det er noe med personlig kontakt som er mye mer tilfredsstillende og givende enn å skrive på en blogg. I tillegg oppdager man, hvis man er som meg selv, grunnen til at man bruker mye tid på å lese filosofi og teologi på en helt annen måte enn om man sitter på en blogg å skriver. Jeg merker meg at tendensen er at man ender opp i tunge tekstbok-diskusjoner om ting som i og for seg er viktige, men som er håpløse med tanke på å formidle et budskap og omvende hjerter.

Jeg elsker og lese og diskutere f.eks. det kosmologiske argument eller epistemologi med personer som også elsker det. Jeg er den personen. Men jeg ser det virkelige utbyttet av det når jeg sitter i soffaen på skolen og snakker om Gud og verden med vennene mine. Men når jeg sitter der, så er det ikke plassen for den tunge diskusjonen jeg hadde tidligere med andre av samme interesse. Soffaen er da plassen for å formidle evangeliet, og apologetiske tema på en forståelig måte.

Å ha lest mye teologi og filosofi gjør at svarene mine stort sett er gjennomtenkte og fornuftige. Det gjør også at jeg kan bli spurt om i utgangspunktet krevende ting uten å måtte si at jeg ikke har peiling, eller gi et halvferdig svar bare for å ikke tape ansikt. Dette gir meg motivasjon og trygghet i samtale med andre, samtidig som jeg også får tid til å tenke litt mer på andre ting i samtalen også – for eksempel på hvordan jeg skal formidle dette.

Så jeg liker å diskutere snevre tema her på bloggen, og får et utbyttet av det – først og fremst personlig. Dette utbyttet får jeg først og fremst i samtaler ansikt til ansikt. Men det hjelper meg ikke til å formidle på en god måte, noe som er tema for dette innlegget.

Før jeg sier noen ting om hva jeg tror er gode ting å tenke på når jeg snakker med andre, vil jeg først si hva jeg har kommet fram til som målet mitt med tanke på hvordan jeg formidler det kristne budskapet og verdenssynet i samtaler:

Jeg vil formidle på en slik måte at alt jeg sier er fornuftig, enkelt, konsistent, ikke unødvendig vanskelig og ikke minst sant. På samme tid skal alt det jeg sier være på samme nivå som lytteren min er.

Målet er jo kanskje ikke så overraskende, men gurimalla så vanskelig det er å nå.  For å gjøre det enda klarere hvordan jeg ser for meg en perfekt samtale skal være, så er det en samtale der hvor jeg formidler det kristne budskapet fornuftig og forståelig for den jeg snakker med, og mens jeg gjør dette står det en teolog med tre doktorgrader og nikker til alt som blir sagt. Når jeg er ferdig sier den o store teologen at han ikke ville ha endret på noe, selv om han kan utdype masse om det er ønskelig.

Jeg når jo så klart aldri dit, men håper poenget mitt er forstått. Det siste eksempelet understreker indirekte noe jeg tror er problemet når slike som meg formidler. Jeg har i alle fall tendensen til at når jeg skal forklare noen et konsept, tenker jeg på alt jeg kan om det, og begynner å forenkle det. Jeg begynner å innse at dette er en dårlig metode, fordi jeg begynner i feil ende.

Det virker kanskje åpenbart for noen, men det var det ikke for meg med en gang, at formidling bør være innførende, ikke forenklende. Altså bør det jeg sier være en innføring i de viktigste konseptene anngående en sak, ikke en forenkling av hele systemet.

En kjenning sa til meg en gang at han mente at man burde kunne forklare alt man kunne om et emne bare ved å snakke i tillegg til å bruke et ark og en blyant. Jeg forstår poenget, men jeg er bare halvveis enig, selv om han helt sikkert ikke mente det særlig dogmatisk. Jeg tror ikke alt bare kan forklares med ark og blyant og en samtale, men jeg tror man kan starte med ark og blyant og samtale.

Jeg vender tilbake til det jeg sa; tankesettet vårt kan ikke være forenkling, men innføring. Innføring kan formidle sannhet, forenkling ender ofte opp i halvsannhet. Dette er beklageligvis det eneste trikset jeg har kommet fram til. Kanskje kan denne lekeplassen få meg til å hose opp flere, men på den andre siden har jeg ikke hatt særlig stort behov for mange triks når jeg formidler.

Som alle innlegg jeg skriver på denne bloggen, har dette også en elendig avsluttning. Det var nok dette jeg hadde å si, er det noen tips dere tre faste lesere av denne bloggen har? Lyst til å dele?

Kommentarfeltet står klart.

Gud som kraft

lørdag, februar 14th, 2009

Gelius er på farta igjen, denne gangen i et intervju i Dagbladet Magasinet:

«– Tror du folk lengter etter gud?

– Hva er gud da?

– Er du usikker på hva gud er?

– Hvis gud er kjærlighet, og den kraften i livet som kan gi oss mot og håp, så tror jeg det. For meg er gud kjærlighetens kraft.

– Ser du ikke gud som en allmektig skaper?

– Det vesentlige er at jeg tror det finnes en god kraft.

– Det er en vesensforskjell på om gud er en skaper, eller en god kraft?

– Det eneste bildet jeg har av gud, det er Jesus. Sånn er gud, tenker jeg. Der møter jeg både kjærligheten, håpet og en person som kan gi meg livsmot.

– Så du tror på Jesus, men tviler litt på faderen?

– For meg betyr ikke det så innmari mye.

– Det betyr en del for de kristne?

– Hvis det gir folk mening å kalle gud for far, må de gjerne gjøre det.»

Jeg må si jeg blir litt oppgitt når en prest kan få seg til å si noe slikt.

“Kjendis-astronom tiltalt for brudd på rasismeparagrafen”

onsdag, februar 11th, 2009

På vei til lesesalen for et par dager siden plukket jeg med meg siste utgave av universitetsavisen Universitas. Denne inneholder en fin debattseksjon hvor studenter har anledning til å ytre sine meninger.
Jeg har da en store glede av å gjengi et innlegg av to studenter i forbindelse med lovforslaget til regjeringen, som nylig ble aktivt debatert i de fleste riksmedier. Innlegget har samme tittel som min bloggpost, noe første setning i innlegget viser til.

Dette kan komme til å stå på forsiden av VG i 2009, etter at vi har sett Knut Jørgen Røed Ødegaard bli kastet inn i marja utenfor Mat-Nat-bygget etter å ha undervist om planetenes bane rundt sola. Som en direkte utfordring til Det gamle testamentes beskrivelse av den flate verden, vil enkelte kunne oppfatte dette som en hån mot sin religion.

Regjeringen vil utvide straffelovens § 185 om hatefulle ytringer slik at den innebefatter “kvalifiserte angrep på religion eller livssyn” for å verne “ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser”. Dette er et alvorlig angrep på ytringsfriheten.

Ettersom grensen for hva man tåler er høyest individuell, kan dette i praksis føre til et skred av anmeldelser mot personer som kritiserer eller ytrer sine meninger om religion eller emner som berører religiøs tro. Hvilke begrensninger vil dette kunne sette på vår utdannelse? Hva kan sies i historietimer om religiøst drevne kriger og konflikter? Når vil det protesteres mot undervisning om evolusjonsteori?

Det var først etter vi evnet å bryte løs fra religionens lenker at vi utviklet oss til en moderne siviliasjon. Vitenskapen motbeviste sakte men sikkert Bibelens skapelsesberetning og syn på universet. Samfunnets moralske oppvekst satt en stopper for heksebrenning, steining og kvinneundertrykkelse.

Justisminister Storberget sier at hensikten med lovendringen er å beskytte minoriteter. Er det noen som trenger å beskyttes, er det ateistene som risikerer å miste sin rett til å protestere mot å måtte leve i en konfliktfylt verden på grunn av folks irrasjonelle overtro. Politisk korrekhet og hensyn til religiøse minoriteter har satt en kraftig brems på offentlig debatt om religiøse tradisjoner og innflytelse i mange år. Vi lever i en verden hvor kulturell selvsensur har ført til at forlag ikke tør gi ut bøker, og skuespill sensureres av frykt for å påkalle seg religiøs vrede. I enkelte tilfeller har kritikk endt i drap. I 2006 sto vi på sidelinjen og så religiøse fanatikere brenne ambassader i Midtøsten mens kristenfundamentalister her hjemme fyrte oppunder konflikten, samtidig som de holdt ytringsfrihetens fane høyt hevet. Det skal bli spennende å se hvor lysten Vebjørn Selbekk er på å verne om ytringsfriheten denne gangen.

Hvis denne loven trer i kraft, kan Mona Levin anmelde Kåre Willoch. Hun kan påstå at hun føler seg krenket og at kritikken av Israel er antisemittisk og kan dermed stanse kritikk av Israels brudd på internasjonal lov. Otto Jespersen og andre komikere kan glemme å bruke humor som en måte å formidle samfunnskritikk. Den anerkjente Oxford-professoren og religionskritikeren Richard Dawkins sier “I am against religion because it teaches us to be satisfied with not understanding the world”. Han er meget ettertraktet person som holder forelesninger verden over. Men hvis dette lovforslaget blir vedtatt, spørs det om vi noen gang vil få se han på vårt universitet.

Fordommer og myter kan ofte gå hånd i hånd. Dette innlegget får vel være et godt bevis på akkurat dette.

Hvis jeg skal påpeke det mest innlysende i innlegget, så må det være deres tro at Det gamle testamente faktisk inneholder påstander om at jorda er flat. Jeg vil anbefale dem(og alle andre) å lese Oskar Skarsaunes kapittel om naturvitenskapen og kirken i hans siste bok, Skaperkoden, hvor han går nærmere inn på denne kjente påstanden. At de bygger innleggets tittel på akkurat dette utsagnet burde vel gi nok grunnlag til å si at de gjerne kunne ha inkludert en bibelreferanse.

Deres uttalelser om religiøse kriger sier meg at de er av overbevisning om at de fleste av vår tids kriger og stridigheter har religion som bakgrunn. Kan Dawkins utsagn i “The God Delusion” kanskje være roten til denne tanken?

Min favorittuttalelse i innlegget skal dere få en andre gang:

Det var først etter vi evnet å bryte løs fra religionens lenker at vi utviklet oss til en moderne siviliasjon. Vitenskapen motbeviste sakte men sikkert Bibelens skapelsesberetning og syn på universet. Samfunnets moralske oppvekst satt en stopper for heksebrenning, steining og kvinneundertrykkelse.

Jesus kan vel i det ene tilfellet stå som en god bakgrunn for samfunnets moralske oppvekst:

«Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. 5 I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» 6 Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. 7 Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.»
Joh 8,4-6

Ellers må jeg si at hele innlegget er ganske relevant i forhold til temaet ved seminaret på Fjellhaug Misjonshøyskole tidligere i dag. Bjørn Are Davidsens teologiske respons kunne nesten ha vært et tilsvar til mye av dette, etter min mening. Vi trenger en fokusering på kunnskap, kjærlighet og kreativitet, sa Davidsen under sitt innlegg. Dette for å kunne svare på folks sekulære tanker, og nå spesielt i det siste, nyreligiøsitet, slik vi har sett i forbindelse med debatten og oppstyret rundt Snåsamannen.

Sigurd Skirbekks innlegg var også interessant å få med seg. Man vet det var verdt å få med seg når Skirbekk klart sier at “liberalismen kommer til å falle i løpet av dette århundret”.

Ellers må andre gjerne komme med meninger omkring leserinnlegg som er gjengitt ovenfor.