Selv om jeg aner meg at du ikke er helt blank på dette feltet. Føler meg i stor grad som David her…

sigg

For å sette det i perspektiv, så har vi billjard og bordtennis på fredager hos oss også. Og det er vel og bra. Men når vi samles på fredager samles vi for å kose og, og også å lære mer om Gud og Hans rike.

Jeg ville ikke drømt om å ha preiket om det jeg preiker om på fredager med mindre jeg allerede hadde talt med dem.

Men, jeg står fortsatt ved det jeg har skrevet. Grunnen til dette er at jeg har levd i den kulturen selv, og jeg har sett det samme skje gang etter gang; ungdommer koser seg i ungdomsarbeidet, men har ikke fått noe fundament å stå på.

Derfor valgte vi å legge om på ting. Derfor har vi brukt tid på å snakke grundig på hva vi tror og hvorfor vi tror, på en forståelig måte som er relevant for livet. Derfor snakker vi om treenigheten, og hvilken forskjell treenigheten utgjør for livet fort, og troen vår.

Og vi begynte aldri med å slenge tunge filosofiske verker i fanget på stakkars ungdommer. I 2008 og nå i 2009 har vi brukt all tid på å begynne å krabbe, og derreter å gå. Vi begynte å snakke om grunnleggende ting i troa vår, og gikk videre ut i fra det, samtidig som vi passet på at folk ikke datt av.

Jeg har i alle fall sett at det har utgjort en forskjell jeg ikke har sett maken til før. Jeg tror ungdommer faktisk tar kristendommen mye mer seriøst når man legger vekt på at det man forkynner er sant. Sant som i virkelig. Sant som også sant på skolen og blant venner.

Vi lever i et samfunn hvor ungdommene har tre muligheter når de hver fredags kveld ramler ut av døra fra menighetshuset; de kan enten bukke under fra alt presset fra andre livssyn, de kan løfte troen sin på et plan hvor det “bare er min tro”, eller så kan de stå fram som et lys i verden som sier at kristendommen er sannhet, og her er hvorfor.

Personlig håper jeg sistnevnte skjer blant ungdommene i menigheten min.

Men uansett takker jeg for kritikken. Det er fort å forsnakke seg.

Jeg tror heller ikke det er bare å hive seg utpå “begynn å tenk”-utfordringen uten å først ha bygd enn plattform av tillit med ungdommene. Og den tilliten får en ved å engasjere seg i den andres liv: Se vedkommende, henge og leke. Leik og latter senker skuldre, og er forløsende. Har ikke troen på å bare sitte i et hjørne og leke guru.

Vekkelse? Kristoffer Stokke, ungdomspastor i frikirka Tønsberg og Mr.Getfocused, talte søndag for to helger siden i Salem Trondheim og fortalte at ungdommene kom til voksne og ønsket å bekjenne synd på en slik ærlig og hel måte som få kjenner seg igjen i. Ungdommer med et hjerte som brenner for Jesus. Syndenøden er ettersom jeg har forstått en viktig faktor i vekkelsen. Og Gud kaller på ungdommene. 40+ generasjonen har sviktet oss fullstendig etter deres oppgjør med bedehusoppdragelsen, så da er det på tide at vi bretter opp ermene for Jesus.
Men de holdningene om helt hjerte har ikke kommet av seg selv, noen har ledet dem. Jesus, ja, men garantert ledere som mellomledd.
Men de lederne må først ha fått en plass i hjertet til tenåringene, før de turde å følge dem.

I hjembygda mi gikk de fra å gjøre det du ikke liker til det du liker. Færre folk kom, færre folk ble nyfrelste, aktiviteten sank.

Jeg tror jeg stemmer imot, men jeg ser og setter pris på tanken din