Følgende person kjenner du personlig til. Jeg trenger ikke si navnet til han, fordi du vet hvem han er:
Når du diskuterte med han, avbrøyt han deg hele tiden, og fortsatte å fortelle deg om hvor dumme dine meninger var. Plutselig slengte han ut et spørsmål til deg i sitt lange foredrag om hvor irrasjonell kristendommen er. Du begynner å svare på spørsmålet, selv om du vet at det allerede ligger tyve andre spørsmål og tema fra tidligere i diskusjonen som du ikke har rukket å svare på. Ti sekunder ut i svaret ditt har han nok en gang blitt overopphetet og han avbryter deg.
Vi har alle truffet på denne personen, i mer eller mindre grad. Men hva gjør man når man blir avbrutt hele tiden?
Jeg har tre planer til deg, du begynner på plan a, og fortsetter hvis ting skjærer seg.
a. Etter å ha oppdaget at det er umulig å svare denne personen, så spør veldig vennlig om du kan få avslutte svaret ditt, og etterpå kan han få snakke. Dette må sies ekstremt vennlig, hvis man i det hele tatt kan merke en irettesettende tone i stemmen din når du sier at “og så kan du få svare etterpå”, så kan det utgjøre enorme forskjeller på hvordan personen forholder seg til deg, og du kan ende opp med å hisse opp nevnte person ende mer. En ekstra ting som kan være nyttig er å slenge på en “er det greit?” til slutt, uten noen bitter tone. For hvis du faktisk får personen til å si ja, øker sjangsene dine for en fin diskusjon betraktelig.
Hva om dette ikke funker?
b. Du har sagt en gang at du gjerne vil svare før han avbryter, men gang på gang avbryter han. Hva gjør du da? Mitt stalltips er rett og slett å skru på strengheten. Det er enkelte personer som er veldig lite vant til å diskutere, og sliter da veldig med å skille sak og person. Hvis du skal håpe på å få noe godt ut av samtalen da, må du ty til strenge midler. Mens man i plan a måtte unngå å irettesette personen fordi man faktisk håpte på å få en fin diskusjon uten å noe knuff, er ikke dette stedet for å være snill. Det er rett og slett slik at den sokratiske samtalen ikke fungerer i alle tilfeller. Dette er en av dem. Mitt tips: “Du klarer ikke å la være å snakke når jeg gjør det. Vennligst lytt til svaret mitt og la meg fullføre. Når jeg er ferdig å snakke, er det din tur. Da skal du få snakke, og jeg skal ikke avbryte. Hvis du fortsetter samtalen slik du har gjort tidligere, slutter den her og nå”.
c. Du forlater samtalen. Du kan f.eks. si at: “hør, du klarer ikke å holde en normal diskusjon. Du kan gjerne si ferdig det du vil si til meg, men så kommer jeg til å gå”.
Så lett er min plan når jeg møter slike personer. Men hvorfor er dette nødvendig? Hvorfor klarer ikke personer å holde kjeft? Vel, ikke alle spørsmål er ærlige spørsmål. Ikke alle spørsmål stilles for å få svar. Mange ganger kan andre stille deg spørsmål bare for å presse på sin mening på deg uten noen form for rasjonell diskusjon. Personer har av og til et behov for å få ut sin frustrasjon og få sagt sin mening.
Det betyr at det kan hende at det finnes en til mulighet. Hvis du faktisk har tid, kan det hende at du må sitte å lytte til hva den andre personen har å si i lang tid. Kanskje er en person fornøyd etter 20 minutter, eller en time, men det finnes faktisk en mulighet for at når den andre personen har fått tømt sitt beger, så lar han deg få snakke. Her er tålmodighet et svært aspekt (!!)
Som kristne som er kallt til å gi et forsvar for den troen vi har, må vi være beredt til å behandle personer som ikke klarer å holde kjeft med respekt, men også med fasthet, slik at vi på best mulig måte kan skape fruktbar samtale, og kanskje et håp om å dele evangeliet.
Nå skal jeg for øvrig holde kjeft. Mitt beger er tømt.
Det er ikke rart at det finnes steder som L’Abri.
Eller at enkelte snakker om å ryste støvet av deres føtter.
Jeg tror mange av oss som står for noe, som vil forsvare noe – ja, til og med overbevise andre om det vi står for – mange ganger har problemer med å lytte før vi snakker.
Kanskje sitatet ditt: “Hvis du faktisk har tid, kan det hende at du må sitte å lytte til hva den andre personen har å si i lang tid.” burde blitt brukt i flere tilfeller når vi møter mennesker som har masse motforestillinger mot vår tro?
Fortsett med disse praktiske debattinnlegga!
vel vel Ragnar… Når jeg leser denne strategien tenker jeg at jeg helst ikke vil diskutere med deg; du lar jo saken være viktigere enn stemningen i rommet og relasjonen til samtalepartneren. Det vil være sosialt selvmord å si som du gjør i plan c: “hør, du klarer ikke å holde en normal diskusjon. Du kan gjerne si ferdig det du vil si til meg, men så kommer jeg til å gå”. I stedet for å tviholde på formelle diskusjonsregler bør du heller tilpasse deg spillereglene som dannes i situasjonen; nemlig at kjappe spørsmål krever kjappe svar. Dersom svarene blir for korte for motdebattanten, vil du få ytterligere spørsmål og mulighet til å svar. Husk at avbrytelser er et signal om at du ikke klarer å få frem budskapet på en tilstrekkelig poengtert måte. Og dessuten kan du da tillate deg å avbryte vedkommende når han er ute og padler i sine resonnementer.
Viktigere enn å “vinne diskusjonen” er å bevare en god relasjon til samtalepartneren, slik at han eller hun vet at du er person som alltid er disponible for de spørsmål de måtte ha. Kanskje du sår en og annen tanke i dem, selv om de er rykende uenige der og da. For å bevare relasjonen er det viktig å vise oppriktig interesse og forståelse for deres syn, og holde muligheten åpen for at også de kan ha sett elementer av sannheten som du selv ikke har sett ennå. Ingen har monopol på Gud eller sin tolkning av Bibelen.
Det er enkelte som avbryt rett og slett fordi dei ikkje er interessert til å høyra på dge i det heile tatt. — Og det har sjeldan med at dei ikkje fotstår kva du seier. (Årevis i div. “live diskusjonar” og debattfora på nettet har visrt meg dette.)