Følgende person kjenner du personlig til. Jeg trenger ikke si navnet til han, fordi du vet hvem han er:
Når du diskuterte med han, avbrøyt han deg hele tiden, og fortsatte å fortelle deg om hvor dumme dine meninger var. Plutselig slengte han ut et spørsmål til deg i sitt lange foredrag om hvor irrasjonell kristendommen er. Du begynner å svare på spørsmålet, selv om du vet at det allerede ligger tyve andre spørsmål og tema fra tidligere i diskusjonen som du ikke har rukket å svare på. Ti sekunder ut i svaret ditt har han nok en gang blitt overopphetet og han avbryter deg.
Vi har alle truffet på denne personen, i mer eller mindre grad. Men hva gjør man når man blir avbrutt hele tiden?
Jeg har tre planer til deg, du begynner på plan a, og fortsetter hvis ting skjærer seg.
a. Etter å ha oppdaget at det er umulig å svare denne personen, så spør veldig vennlig om du kan få avslutte svaret ditt, og etterpå kan han få snakke. Dette må sies ekstremt vennlig, hvis man i det hele tatt kan merke en irettesettende tone i stemmen din når du sier at “og så kan du få svare etterpå”, så kan det utgjøre enorme forskjeller på hvordan personen forholder seg til deg, og du kan ende opp med å hisse opp nevnte person ende mer. En ekstra ting som kan være nyttig er å slenge på en “er det greit?” til slutt, uten noen bitter tone. For hvis du faktisk får personen til å si ja, øker sjangsene dine for en fin diskusjon betraktelig.
Hva om dette ikke funker?
b. Du har sagt en gang at du gjerne vil svare før han avbryter, men gang på gang avbryter han. Hva gjør du da? Mitt stalltips er rett og slett å skru på strengheten. Det er enkelte personer som er veldig lite vant til å diskutere, og sliter da veldig med å skille sak og person. Hvis du skal håpe på å få noe godt ut av samtalen da, må du ty til strenge midler. Mens man i plan a måtte unngå å irettesette personen fordi man faktisk håpte på å få en fin diskusjon uten å noe knuff, er ikke dette stedet for å være snill. Det er rett og slett slik at den sokratiske samtalen ikke fungerer i alle tilfeller. Dette er en av dem. Mitt tips: “Du klarer ikke å la være å snakke når jeg gjør det. Vennligst lytt til svaret mitt og la meg fullføre. Når jeg er ferdig å snakke, er det din tur. Da skal du få snakke, og jeg skal ikke avbryte. Hvis du fortsetter samtalen slik du har gjort tidligere, slutter den her og nå”.
c. Du forlater samtalen. Du kan f.eks. si at: “hør, du klarer ikke å holde en normal diskusjon. Du kan gjerne si ferdig det du vil si til meg, men så kommer jeg til å gå”.
Så lett er min plan når jeg møter slike personer. Men hvorfor er dette nødvendig? Hvorfor klarer ikke personer å holde kjeft? Vel, ikke alle spørsmål er ærlige spørsmål. Ikke alle spørsmål stilles for å få svar. Mange ganger kan andre stille deg spørsmål bare for å presse på sin mening på deg uten noen form for rasjonell diskusjon. Personer har av og til et behov for å få ut sin frustrasjon og få sagt sin mening.
Det betyr at det kan hende at det finnes en til mulighet. Hvis du faktisk har tid, kan det hende at du må sitte å lytte til hva den andre personen har å si i lang tid. Kanskje er en person fornøyd etter 20 minutter, eller en time, men det finnes faktisk en mulighet for at når den andre personen har fått tømt sitt beger, så lar han deg få snakke. Her er tålmodighet et svært aspekt (!!)
Som kristne som er kallt til å gi et forsvar for den troen vi har, må vi være beredt til å behandle personer som ikke klarer å holde kjeft med respekt, men også med fasthet, slik at vi på best mulig måte kan skape fruktbar samtale, og kanskje et håp om å dele evangeliet.
Nå skal jeg for øvrig holde kjeft. Mitt beger er tømt.
Etter mye venting er de endelig her, disse tre: Craig, Schaeffer og Chesterton. (Men størst blant dem, i hvertfall fysisk, er Chesterton)
Fra morsomheter til mer seriøse ting: Det er fryktelig lett å trykke “Buy now”-knappen på Amazon og vite at du kan glede deg til Posten legger en “Din pakke er kommet”-lapp i postkassen. Denne gangen ble det Francis A. Schaeffer Triology(The God who is there, Escape from reason og He is there and he is not silent), The Collected Works of G.K. Chesterton(Heretics, Orthodoxy og the Blatchford Controversies) og Reasonable Faith av William Lane Craig. Bøker som absolutt burde blitt lest for lenge siden. Bildet nedenfor viser nåværende og framtid leseplan:
Lewis har alltid noe spennende, og jeg har kost meg masse med Mirakler den siste tiden. Det er god lesing på trikken, både morgen og ettermiddag. Jeg har såvidt startet på Heretics, og Reasonable Faith virker også veldig god så langt, men forslag til annen rekkefølge mottas med takk.
Slik det er med alt annet, så er tid et problem også når det kommer til lesing. Det blir mye lesing, men det er dessverre den andre delen av hylla som tar største oppmerksomhet for tiden:
For de uvitende, så startet jeg mine første dager på master i rettsvitenskap ved det juridiske fakultet i Oslo for ikke lenge siden, og etter det har jussen blitt en stor del av hverdagen. Studiet er veldig spennende, og forhåpentligvis klarer jeg å skrape sammen såpass mye kunnskap at dette kan ende i en jobb en dag. Innledende kurs har vært bra, og det er helt klart oppmuntrende å lære om argumentasjonsmetoder og hvordan man kan lære seg å plukke andres argumenter fra hverandre for nøyere studie(Nei, dette er ikke det første vi lærer på juss, men man kommer fort innom dette med argumentasjon og hvordan alltid må vurdere to sider av en sak, og finne styrker og svakheter hos begge).
Siden denne bloggen omhandler mye kan det godt hende at det kommer små input fra dagliglivet som juss-student, noe jeg tror og håper alle overlever.
Dette kommer til å bli mitt mest barbariske innlegg på lenge…
Jeg er, som de fleste som er innom denne bloggen vet, kristen. I min religion er det slik at vi tror at alle, absolutt alle er skapt i Guds bilde. Det vil si at alle, til tross for at alle gjør synder i tide og utide, også kan tenke logisk. Konsekvensen av dette blir at om det da er flere personer som sier sin mening om en ting, så er det, i hvert fall teoretisk sett, mulighet til å komme nærmere det som er fornuftig, og forhåpentligvis sant. Hva betyr dette? Jo, det betyr at alle burde få lov til å ytre sine meninger, slik at vi kan komme nærmere sannheten om alt mulig.
For øvrig vil jeg si at det ikke bare er positivt at så mange som mulig får si sin mening, jeg vil også hevde at det er en naturrett at alle får si sin mening, til og med når meningen går ut på å fortelle hvorfor andre tar helt feil i disse meninger. Jeg refererer til vår kjære frelsers gode ord som sier: “Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Derfor skal dere få desto hardere dom”
Altså må man få lov til å kritisere andre, til og med si at de er hyklere.
Denne retten vi alle har, la oss for ordens skyld kalle den… hm… retten til ytring, eller kanskje ytringsfrihet? Noe i den duren. Uansett, denne retten vi alle har er HELLIG for meg. Den er helt sentralt i min religion, og alle angrep på denne retten vil for meg virke hatefult. Og jeg er ikke redd til å svare, til og med fysisk, på hatefulle ytringer.
Når da vår egen regjering sier at «Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige», oppfatter jeg dette som en krenkelse mot min religion. Det er en krenkelse av sterkeste sort, og den driter på min hellige tro på ytringsfriheten. Ytringsfriheten min er forankret i de dypere lag av min personlighet, og det er derfor knyttet sterke følelser til min overbevisning.
Og det blir verre.
For de blasfemiske personene i regjeringen, som allerede har hånet meg og min tro, sier dette:
For at blasfemiske ytringer skal kunne straffes, må det forutsette at ytringene er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse.
Denne uttalelsen er for meg forhånende, sterkt krenkende, FJERN fra ETHVERT saklig meningsinnhold, og KRENKER de prosessene ytringsfriheten legger til rette for, nemlig sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse.
Basert på dette, vil jeg saksøke den norske regjering for hatefulle ytringer i den kommende utvidelsen av parafen om hatefulle ytringer, basert på den kommende utvidelsen av paragrafen om hatefulle ytringer.
Ve dere hyklere! Spis paragrafen deres!
Og da er det bare å skrive under på dette oppropet. Du også Stoltenberg!
Nei til straff for religionskritikk
Regjeringen ønsker å utvide straffelovens paragraf om hatefulle ytringer “slik at denne bestemmelsen vartar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn.” Dette varsles i Ot.prp. nr. 22 (2008-2009).
Selv om regjeringen også vil fjerne den sovende blasfemiparagrafen, er vi bekymret over den mulighet til straffeforfølgelse av religionskritikk som kan ligge i regjeringens varslede forslag.
Regjeringens begrunnelse er at «Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige».
Vi kan ikke akseptere at det skal være et offentlig anliggende å beskytte subjektive, religiøse følelser eller legitimere subjektive, religiøse følelser som gyldig argument i samfunnsdebatten. En slik politikk kan lett åpne for subjektiv vilkårlighet i en eventuell straffeforfølgelse av religionskritiske ytringer.
Det foreligger så langt ikke noen konkretisering av hva som regnes for «kvalifiserte angrep» på religioner og livssyn. Vi er derfor bekymret for at det varslede forslaget vil forhindre reell og nødvendig religionskritikk.
Det varslede forslaget innebærer også en styrking av religiøse dogmer på bekostning av annerledestroendes/ ikke-troendes ytringsfrihet. Med andre ord risikerer vi at hva noen føler er hellig, vil måtte holdes hellig av alle. Dette kan i seg selv representere en uakseptabel innskrenking av fritenkeres og ikke-troendes ytringsfrihet, og i verste fall innebære en diskriminering av ikke-troende.
Menneskerettighetene skal både beskytte en videst mulig ytringsfrihet og religionsfrihet for alle. Denne balansen må vi som samfunn kunne klare uten å skulle straffeforfølge at noen opplever sine religiøse følelser som krenket.
Vi ber derfor regjeringen om å skrinlegge det varslede forslaget om å utvide straffelovens § 185 om hatefulle ytringer til også å omfatte «kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn».
Retter for øvrig en takk til Arnfinn som gjorde meg oppmerksom på oppropet. Det ga meg også en gylden mulighet til å poste dette innlegget som hadde ligget i bakhodet de siste ukene.
EDIT: Tenkte jeg måtte legge ved denne, som jeg har postet tidligere:
Et magasin i Canada ble annklaget av en muslim etter at de publiserte en Mohammed-karrikatur. Ezra Levant, redaktøren av magasinet fikk lov til å spille inn intervjuet han måtte igjennom hos The Human Rights Comission. Han sparer slett ikke på kruttet her for å forsvare ytringsfriheten. Enig eller ei, dette er uansett noe å tenke på:
Hva om alle ungdomsarbeid hadde endret profil fra å være kul, til å være ærlig?
Hva om man hadde kuttet ned på billjard og bordtennis-faktoren?
Hva om man hadde kuttet bort alle prekenene som, vi må være ærlige her, ligner mer på nrk-andakten bare at det er for voksne?
(Altså av typen: “Jeg så barnet mitt spise eple her en dag. Jeg ble med ett slått av undring! Ta i mot velsignelsen…”)
Hva om man hadde brukt mindre tid på å springe rundt og få ungdommene til å le og heller pratet om noe som er viktig?
Hva om man hadde sluttet å anta at alle som lytter til prekenen synes kristendommen er fornuftig?
Hva om man hadde innsett at ungdommene er i en livsforandrende periode, og at det DU sier kan gjøre forskjellen på om en person følger kristus ut livet eller ikke?
Hva om man hadde kuttet ut den håpløse, irriterende, idiotiske og ikke minst naive tanken om at ungdom som har blitt fødd med billjard og små “doser Jesus” vil ofre en tanke på det når han drar fra ungdomsarbeidet?
Hva om man hadde innsett at veldig mange ungdommer er lei av “Jesus er din venn” og er heller mer interessert i noe mer konkret?
Hva om man hadde begynt å snakke om kristendommen som om den faktisk var sann?
Hva om man da også hadde begynt å snakke om hvorfor den er sann?
Hva om man hadde kuttet ut årets skitur med en tur til alternativmessen, for så å bruke en dag til å snakke om det?
Hva om man hadde invitert en humanist til å fortelle hvorfor han ikke er kristen en dag?
Hva om man hadde begynt å tenke?
Hva om man hadde forstått at grunnen til at så mange ikke oppfører seg som om kristendommen er sann, er nettopp for de kanskje ikke tror den er sann?(!!)
Hva om kristne ungdomsarrangementer og festivaler hadde brukt mer tid på andre ting enn bare å forkynne at Jesus er din venn til ungdommer som bestemmer seg for å følge Jesus for n’te gang?
Hva hadde skjedd a?
Vekkelse? Nja… nei.. kanskje ikke? Men det hadde vært mer bibelsk, for ikke å snakke om smart…
Et relativt løsbart problem her i Trønderlag i denne årstiden skulle man tro. Desverre/heldigvis har jeg ikke vært “normal” nok til å ikke diskutere filosofi og religion, og da blir problemet med ett noe større. Kan for øvrig nevne at dette er en av disse postene uten mål og mening. Først og fremst for å flushe ut noen tanker jeg har hatt, som nok hjelper meg selv mer enn deg. Les om du vil.
Ta forrige samtale jeg hadde, temaet var om det ondes problem, og den andre personen var ikke lite polemisk i sine tanker anngående kristendommen. Selv om jeg ikke er en erfaren debattant på noen måte, så er det heller ikke den første samtalen jeg har hatt, så temperaturen holdte seg nokså lav. På overflaten uansett.
Jeg har smertelig lært at å la følelser ta overhånd når den man diskuterer med ikke er enig med deg ikke er det lureste man kan gjøre. Selv om man har både raketter og steiner som “polemisk materiale”. Derfor klarer jeg og tenke nokså logisk i samtaler om vanskelige problem, selv om den andre er bastant når han sier “Allmektig! God! Det går ikke Ragnar! Forstår du ikke det?”.
Saken er jo at, jo, jeg har hørt argumentet et par hundre ganger før, og nei, jeg tror fortsatt det ikke er vantett. Nå var det ikke jeg som slet med temperaturen, men altså den andre. Desverre er ikke det i og for seg særlig mye bedre. For hvordan går man fram for å overbevise en person som trenger en avkjøling? Jeg valgte rolig gjennomgang av argumenter, samt en forklaring av teologien bak alt dette.
Agressiv som jeg er, valgte jeg å først gå på argumentene han la fram. Gjennom diskusjonen brukte han en forutsetning som jeg ikke var enig i, og som måtte komme opp til dagens lys. Den andre personen holdte til et relativt positivt menneskesyn når det gjelder skyld, og hva mennesket fortjener. Jeg pekte på at i det kristne menneskesynet er ikke mennesket bare godt, men det trenger faktisk frelse på full nåde, nettopp fordi det ikke fortjener eller klarer å frelse seg selv. Det har sett det gode, men valgt det onde, og kan derfor på ingen måte hevde at Gud ikke er god om han ikke gir mennesket det det ikke fortjener.
Dette står jeg for, og jeg mener det løser noen floker. Desverre, selv om jeg ikke kokte, holdte jeg ikke hodet kaldt her. For i det diskusjonen gikk videre hadde jeg, ved å bare snakke om skyldspørsmålet og rettferdighet, ikke forklart alle sidene ved mennesket i følge kristendommen. Og dermed endte jeg opp med å framlegge et menneskesyn som ikke var særlig spiselig for min samtalepartner, og heller ikke for de som lyttet til. Om apologetikk handler om å bryte ned hindringer for evangeliet, så bygde jeg opp minst én vegg ved å bryte ned en annen.
Det er i grunn utrolig hvordan man ikke klarer å kommunisere alt, selv om man er fokusert som bare søren. Resten av forklaringen min var bare noget godt den også. I ettertid lurer jeg på om jeg ville ha skrevet opp argumentet til personen jeg snakket med, for så å jobbe ut i fra der. Slik for eksempel.
1. Gud er allmektig
2. Gud er god
3. Derfor kan ikke Gud finnes.
Dette var formen som jeg ble presentert. Jeg ville først modifisert argumentet litt, til noe som det her;
1. En god gud ville gjort alt i sin makt for å utslette det onde.
2. En allmektig gud kan gjøre alt han vil.
3. Kristne hevder Gud er både god og allmektig.
4. Det onde finnes.
5. Derfor tar de kristne feil, siden en allmektig,god gud ville hatt makt og vilje til å utslette det onde.
Jeg regner med dette var underforstått i hva personen sa, så jeg skal ikke pirke på det. Men jeg tror ikke argumentet enda er helt ferdig. Det er flere problemer her. For det første er det er problem her med tanke på den som argumenterer sitt verdenssyn. For med (4) ville personen ha møtt en nokså motstandsvillig Ragnar. Hvis personens verdenssyn (i dette tilfellet ateisme/agnostisisme) er rett, mener jeg den logiske konklusjonen er at (4) ikker sann. I såfall må (4) endres til 4. Kristne hevder at det onde finnes. Dermed blir kritikken en totalt intern kritikk av det kristne verdenssynet, noe som i og for seg er greit. Altså er argumentet ikke at Gud ikke kan finnes pga av ondskap, men at den kristne læren om Gud og den kristne læren om ondskap ikke er forenelig.
Men selv med denne endringer, kan jeg ikke se at argumentet holder. For det er et skjult premiss her, og det skjulte premisset skal vise seg å være svært vanskelig å bevise. Vi legger til dette premisset:
1. En god gud ville gjort alt i sin makt for å utslette det onde i verden.
2. En allmektig gud kan gjøre alt han vil.
3. En god og allmektig gud kan ikke ha moralsk gode nok grunner til å tillate ondskap i verden.
4. Kristne hevder Gud er både god og allmektig.
5. Kristne hevder at det onde finnes i verden.
6. Derfor tar de kristne feil, siden en allmektig,god gud ville hatt makt og vilje til å utslette det onde, og har ingen grunner til å ikke gjøre det.
Nå først må jeg si meg mer eller mindre fornøyd med argumentet. Problemet er at nå når logikken endelig holder, har vi tilført et premiss som ser veldig vaklende. Hvis et argument skal være gyldig, må hvert enkelt permiss være mer sannsynlig enn det motsatte. Desverre har vi absolutt ingen måte å vise at P(3) > 0.5. Sannsynligheten mener jeg er ca akkurat dette: P(3) = ?. Altså er det umulig å vite. Siden dette handler om et metafysisk plan som er mye høyere enn vi noen ganger kommer til å komme, har vi ikke noen måte å diskutere det på. I et kristent livssyn tror vi at Gud har åpenbart oss tilstrekkelig informasjon, men ikke nødvendigvis full informasjon. Vi kan derfor ikke hevde at vi har nok informasjon, for ikke å snakke om intelektuell kapasitet til å vurdere om P(3) > 0.5 eller ikke.
Merk deg at dette ikke er snakk om å bruke mysterie som et argument. Dette er ikke et mysterie i den forstand at det er urasjonelt, men heller at vi har ikke noe grunnlag til å avgjøre det. Si for eksempel at vi setter opp et argument som er slik:
1. Ikke-fysiske ting kan ikke være personlige
2. Kristne hevder at Gud er en ikke-fysisk, personlig ting
3. Derfor tar de kristne feil.
Såfremt vi er komfortable med å kalle Gud for “en ting”, så kan kristne være enige i (2), og hvis man da kan vise at P(1) > 0.5, har man et gyldig argument mot den kristne Gud. Desverre kan man ikke vite 1., fordi vi har ikke tilstrekkelig kunnskap (du kan sikkert være uenig, men dette er som sagt et eksempel. Dessuten må du i såfall bruke kommentarfeltet hyppig) til å avgjøre det. Derfor er P(1) = ?. Og da virker det for meg som helt fornuftig å holde meg til det samme standpunktet jeg holder fra før av, altså at Gud eksisterer. Dette er nok en gang ikke å appelere til mysterie og urasjonalitet, men det er rett og slett en annerkjennelse av at argumentet bruker et premiss som ikke kan bevises, og må derfor forkastes intill videre. Jeg mener også at dette eksempelet viser at selv om det kan hende at P(3) i det siste argumentet om ondskap er mer sannsynlig enn det motsatte, så er det fornuftig å ikke endre tro, på grunn av andre, gode argumenter vi har for at det nettopp eksisterer en allmektig, god Gud.
Og da var plutselig denne posten ferdig. (Refererer til advarselen i italic på toppen av denne posten…)
Jeg må bare legge kortene på bordet og innrømme at jeg har vært fryktelig dårlig til å skrive på bloggen i jula, siden jeg har vært opptatt med å oppretthold det konstante inntaket av mat med en fornøyelig veksling mellom fet mat og søt mat. Så ble det plutselig nyttår, og da kom forsettene og diettene, desverre var ikke et av forsettene at ungkristen alltid skal være oppdatert. Og hva skal jeg si? Er det passende med en unnskyldning? Neppe.
Faktisk er jeg svært fornøyd med at jeg har klart å holde samvittigheten stilnet ovenfor bloggen, noe som har gitt tid til andre ting (se ovenfor. Du vet, mat osv).
Men det har da blitt tid til noe annet også. F.eks. har jeg fått startet på Beyond Good and Evil av vår alles kjære Nietzsche, Augustin har også blitt lest til tider. Og vi må ikke glemme at jeg har feiet over The God Who is There av Francis Schaeffer. Lesning som er svært stimluerende. For øyeblikket er det Reasonable Faith, boken som er William Lane Craigs magnus opus (i hvert fall hans signaturbok).
Når vi snakker om fornuftig tro, så må jeg nevne at skoledagen i dag, som i utgangspunktet så ut til å bli en eksplosjon av kjedsomhet og likegyldighet, slett ikke ble så ille. Vi hadde religion i første økt, hvor vi begynte å lese skapelsesberettningene i 1. mosebok, og så fikk vi høre kort om ulike tolkninger av denne, blant annet om noen som kaller seg kreasjonisister eller noe i den duren (ikke vet jeg… eller, jo, egentlig). Læreren fortsatte så med å dele ut denne artikkelen fra forskning.no, noe som slett ikke var en dum idé. Dagen min var allerede reddet der – men vent, det er mer!
For så presterte læreren vår å varme opp prosjektoren slik at vi kunne se et intervju av selveste Dawkins! Til slutt fullførte læreren gullrekka med å (gjett!)…. starte en diskusjon!
Jeg var jo så klart veldig klar (kl. 09.10) til å sette alle fem hjernecellene i sving for å effektivt fekte unna alle angrep på den kristne tro (med en hand bundet bak ryggen), men oppdaget fort at diskusjonen fjernet først og fremst sløret bort fra lærerens tro. Og hvem skjulte seg i lærerens kristne trosliv? (Gjetter du riktig her, skal du få en sjokolade) Jo, selveste Søren Kierkegaard! Det viste seg fort at læreren min hadde laget seg et system for å forsvare troen sin som er uransakelig, men ikke særlig originalt (for ikke å si smart). Hun dytter troen sin oppe på loftet, slik at hun ikke har noen grunner til å tro på kristendommen utenom noen personlige erfaringer. Vi fikk vite at hadde hun vokst opp i et annet land kunne hun like gjerne ha vært muslim.
Det triste er jo at det systemet kan godt fungere for læreren min alene, men hun står ikke på særlig stø grunn når hun skal prøve å følge misjonsbefalingen, for ikke å snakke om 1. peter 3,15.
Mer kan bli sagt, f.eks. kan man skrive mye om synet læreren min tydeligvis hadde om at det kan godt hende at alle religioner tror på den samme guden. Dessuten virker det som om de aller, aller, aller,aller, aller fleste kommer til himmelen, fordi folk ha visstnok mer tro en de er klar over. Utenom muligens Hitler og Stalin. Og kanskje Mao, på en dårlig dag.
Jeg må nok runde av her. Men kan jo ta med at i fritimen etter religion ble jeg og tre ateister/agnostikere sittende og diskutere. Eller, dvs. de stilte spørsmål og jeg svarte etter beste evne. Hva pratet vi om? Ikke så mye.
Bare om himmel, helvete, frelse, predestinasjon, fri vilje, moral, mening, epistemologi, det ondes problem, gudsargument, blind tro, humanisme, bønn, om nyfødte barn som dør kommer til himmelen, menneskets natur og syndefallet.
Øivind Benestad er ute i Aftenposten med en god kommentar om ekteskapsloven som tredte i kraft fra 1. januar.
Han er hard i kritikken av loven, og bruker mange av de samme argumentene han kom med i prosessen før loven ble vedtatt:
Fordi grunnleggende samlivsmessige rammer, roller og forventninger nå blir oppløst, får alle norske barn og ungdommer en ny og krevende utfordring: «Skal jeg gifte meg med en mann eller med en dame?» Begge muligheter vil i skole, media og ungdomskulturen bli presentert som åpne for alle. Norske barn vil lære at to mammaer eller to pappaer er like naturlig og normalt som mor og far.
Man behøver ikke være profet for å skjønne at denne ideologien kan føre til forvirring og usikkerhet i mange barns utvikling av identitet, seksualitet og selvbilde. Mange foreldre vil ønske å reservere seg mot at barna deres blir undervist i denne type samlivsideologi.
Benestad setter etter min mening ofte ting på spissen, men han kommer da også med gode poenger. Det jeg lurer mest på, er hvordan lærerne i den norske skolen skal klare å undervise om dette på en god måte. Og hvordan vil egentlig en seksåring reagere på slikt? Dessverre er det en erfaring vi må gjøre.
