lørdag, november 1st, 2008
Det passer vel best at jeg formidler dette, siden jeg da også kan skryte litt. Bloggens bedre halvdel, min bror Kjetil, har blitt forlovet. Unggutten tok steget, lurte dama trill rundt, og gikk ned på kne etter en (visstnok) tårevåt middag. Svaret ble i følge ryktene et stort og langt JAAAAA, noe som i og for seg er positivt.
Jeg er stolt av Kjetil, han har funnet seg, som vi sier i trønderlag, “ei rættle dame”, fra sørlandet til og med. Jeg har stor tro på at dette er en av de fortellingene med god slutt, siden begge virker klar for å ta i et tak for et godt ekteskap.
Så det spørs om undertegnede blir tvunget til å komme seg ut av trønderlag en periode for å delta i et bryllup – jeg gleder meg.
Det er plass til gratulasjoner i kommentarfeltet.
lørdag, november 1st, 2008
blir frelst av ren intellektuell overbevisning. Det virker ganske klart at man blir frelst av omvendelse å tro, ved at Kristus forandrer et hjerte av sten ved den Hellige Ånd. Men det virker også kanske klart at det er få som ikke tror intellektuelt på Jesu frelse som blir frelst. I hvertfall ikke de som har mulighet til det. Men altså, frelse handler først og fremst det som skjer i hjertet til en stakkars synder.
Dette er noe vi som har en over middels interesse for apologetikk må innse. Og jeg tror mange av oss har innsett det. Men grunnen til at vi likevel liker feltet etter å ha innsett at det vi gjør ikke leder direkte til at personer blir frelst, er at det er en fantastisk hjertevarmende følelse når man opplever at murer personer har satt opp mot evangeliet har blitt brutt ned etter å ha hørt hva vi har sagt. Når man ser en direkte effekt av at den Hellige Ånd bruker våre forsøk på å formidle våre ufullstendige tanker, så bidrar det mye til å fortsette i samme spor.
I går skjedde noe slik. Jeg er med å holder hjulene i gang i en nattcafé i menigheten vår. Det foregår på fredagskvelder, hvor vi henger på vårt flotte menighetshus og finner på masse skøy (Du skulle ha hørt meg synge splitter pine på Singstar). Det var stort sett det vi gjorde i noen år. Men da jeg fikk lempet mye av hovedansvaret på meg, så ble jeg og kateketen enige om at hvis vi skulle gidde å fortsette, så måtte dette bli mer enn en klubb. Og det ble det.
Da jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle formidle av vettug informasjon, så slo plutselig apologeten i meg seg på, og med ett ble fredagens ord ikke helt som vanlig. Jeg har i utgangspunktet ikke sett disse fredagskveldene som en stor arena for å snakke så mye om apologetikk, men denne gangen fikk det være.
Jeg snakka om hvorfor det utgjør en forskjell om Gud eksisterer eller ikke, og gikk dermed videre til ulike veier, eller pekepinner om du vil, til Gud. Med fokus på hvilket verdenssyn som kunne forklare virkeligheten best, forklarte jeg ulike tema som begynnelsen av universet, moral, jesu død og oppstandelse osv. Siden aldersgruppen er fra ungdomsskolen til videregående, hadde jeg ingen planer om å presentere argumentene i formen A v B, ikke A, derfor B. Nei, strengt strukturerte argumenter som f.eks. i diskusjonen rundt kalam på Tro og Fornuft for tiden fant ikke sted. Jeg tror faktisk at å presentere argumenter, som i utgangspunktet er så simpelt som kalam, kan frastøte og virke uinteressant hvis man sier 1. 2. derfor 3.
Så jeg presenterte altså ulike saker som det kristne verdenssynet kan forklare på en fornuftig måte, uten å bli for teknisk. For å spore av igjen, så må jeg bemerke at man ikke må forveksle det å være teknisk avansert og det å være konkret. Man trenger ikke å gjøre et argument til følelsesmessig og udefinerbart svada selv om man forenkler temaene. Jeg har stor tro på å være veldig konkret i det som presenteres når man snakker om apologetikk, men det betyr ikke nødvendigvis at man må være teknisk avansert.
Jeg sa det jeg skulle si. Avsluttet og gikk videre. Alle fulgte mer eller mindre med, og jeg klagde ikke. Men så kom noen ord fra en person, som skulle gjøre dagen tjuefemganger bedre. Personen har vært med i varierende grad i ungdomsarbeidet i menigheten det siste året, og jeg har alltid antatt at den ikke var særlig sikker på kristendommen. Dette var ca. hva personen sa.
“Dette var fantastisk. Jeg har alltid visst at det finnes noe ‘mer’, og jeg har snakket med prester osv, men jeg har aldri fått noe så konkret som dette. Nå ble jeg sikker på at Gud finnes.”
Og kommentarer fra andre;
“Dette var egentlig ganske utrolig”.
Made my day, for å si det slik.
Kanskje på tide at en og annen fredag i andre menigheter også settes av til å nevne noen grunner til hvorfor, ikke bare hva?