Bevis på at paven bare snakker om lov, og ikke noe om evangelium:
Så pass deg!
PS! Gratulerer Halvor! (Ikke som om vi later at han leser denne bloggen… men uansett 
Månedarkiv for november, 2008
Nå vet jeg ikke hvor mye våre lesere følger med i bokverdenen, men Norges bokbilde preges for tiden av en gammel mann fra Snåsa(link til kart). Denne mannen skal ha varme hender, noe også min mor påstod om meg da jeg var liten. Forskjellen mellom meg og snåsamannen er at hans hender visstnok skal helbrede.
Nordmenns fasinasjon av det overnaturlige er særdeles interessant, og det store salget av denne boken svekker ikke akkurat påstanden om at Norge er sterkt preget av New Age-tanker. Denne nyåndeligheten har vært utbredt i mange år, noe Alternativmessen, annonsesidene i Dagbladet, og ikke minst norske ukeblader har bekreftet gang på gang.
Det første jeg lurte på da jeg hørte om denne mannen var hans tanke om Gud og hvem som faktisk helbreder. Heldigvis har VG tatt intiativet spurt om dette:
(…)den er medfødt. Og det er snakk om en åndskraft, sier han.
- Kommer denne kraften fra Gud?
- Alle mennesker har en åndskraft. Hver og en må bedømme hvor den kommer fra. De fleste vil nok si at den kommer fra Gud, sier Snåsamannen.
Dette hørtes veldig ut som noe vår kjære Märtha Louise kunne ha sagt. Åndskraften er subjektiv, og du får selv bestemme hvor den kommer fra. Her er det ingen regler. Ingenting er fastlagt, og ønsker du å inkludere Jesus inn i din åndskraft(men ikke dogmene fra kristendommen, selvsagt), så er du hjertlig velkommen.
Det er likevel interessant å høre at 50 000 mennesker har blitt helbredet av hans varme hender.
Slike tall kan få mang en skeptiker til å begynne å lure. Og når mannen i tillegg ikke tar imot betaling, da må man vel si at han går mot strømmen sett i sammenheng med resten av healer-markedet.
At han vil kunne utvide interessegruppen for det overnaturlige er det liten tvil om, men at han overbeviser vitenskapsmenn, leger og dekodere, det tror jeg ikke skjer med det første.
The Onion har mye morsomt, og noen ganger treffer de bedre enn andre. Andre ganger treffer de litt, men så gjør de et godt poeng ut av hva som finnes av meninger rundt om.
Fant en artikkel på Digg, med navnet “I’m Not One Of Those ‘Love Thy Neightbor’ Christians“, og det er bare å gå igang med å lese. Jeg synes den treffer på begge parters meninger i enkelte ting.
And although we believe that the moral precepts in the Book of Leviticus are the infallible word of God, it doesn’t mean we’re all obsessed with extremist notions like “righteousness” and “justice.”
Så er det bare å prøve å skjønne ironien, og ikke glemme at The Onion sjelden skriver noe seriøst.
Macbooken min er på reperasjon, så for øyeblikket er livet mitt snudd på hodet. Jeg har rett og slett gått i hi.
Heldigvis kan jeg avsløre at jeg sløser bort tiden min på å gjøre noe så ufornuftig som å få en tidligere nevnt webside på hodet. Noe som innebærer en intens jakt etter artikler og oversettere.
Jeg vet ikke når neste innlegg kommer. Men uansett:
zzzzzzzzzz
Pastor Jan Aage Torp har vært ute i media med påstanden om at fysisk straff hører hjemme i oppdragelsen. Slikt skaper da selvsagt (dårlig) oppmerksomhet rundt oss kristne, noe vi alltid setter pris på.
Debatten på aftenposten.no raser, og folk er selvfølgelig opprørt over at noen kan påstå noe slikt i 2008.
Pastor Torp bruker Hebreerne 10 som begrunnelse for sine meninger. Nå vet jeg ikke om det er Aftenposten eller Torp som har tatt feil, men jeg tipper det er snakk om Hebr 12,6.
Hvis Torp hadde gått til anskaffelse av Bibelselskapets siste oversettelse av NT(altså 05-utgaven) hadde han nok oppdaget at ordet tukt er byttet ut med irettesette. Og da hadde han kanskje fått med seg den tolkningen som de fleste andre kristne (forhåpentligvis) har.
Folk har kanskje ulike meninger om denne saken, men min mening er at fysisk straff aldri burde være del av noen som helst oppdragelse.
Raseri kan visst oppstå på begge sider.
Hva skal jeg ha på russekortet mitt? Til nå har jeg sett på disse Chesterquotene:
I owe my success to having listened respectfully to the very best advice, and then going away and doing the exact opposite.
Poets have been mysteriously silent on the subject of cheese.
Without education, we are in a horrible and deadly danger of taking educated people seriously.
A sober man may become a drunkard through being a coward. A brave man may become a coward through being a drunkard.
Angels can fly because they take themselves lightly.
If a thing is worth doing, it is worth doing badly.
If you convey to a woman that something ought to be done, there is always a dreadful danger that she will suddenly do it.
He may be mad, but there’s method in his madness. There nearly always is method in madness. It’s what drives men mad, being methodical.
Education is the period during which you are being instructed by somebody you do not know, about something you do not want to know.
Hvilket skal jeg velge? Har noen et annet sitat? Til nøds går også andre enn chesterton også ann. Eller skal jeg bare skrive noe annet? I såfall, hva da?
For å blidgjøre mine lesere som ikke er veldig stor fan av meg; jepp, russenavnet mitt blir med ganske stor sannsynlighet Vrangnar.
“Properly speaking, of course, there is no such thing as a return to nature, because there is no such thing as a departure from it. The phrase reminds one of the slightly intoxicated gentleman who gets up in his own dining room and declares firmly that he must be getting home.” - Chesterton Review, August, 1993
I går var det en spennende dag på skolen.
I 3. økt holdte Skarusaune foredrag for 2. og 3.-klasse om Da Vinci-koden, egentlig først og fremst om de apokryfe evangeliene og troverdigheten til NT, men det er vel svært sammenfallende. Ellers fikk jeg muligheten til å løpe opp til han etter foredrage å stille et og annet spørsmål anngående Skapet-koden for å klargjøre enkelte ting jeg lurte på. Veldig berikende!
Neste økt hadde jeg filosofi, og da bestemte læreren seg for å diskutere det vi hadde hørt. Spennende å høre meninger til folk i klassen. Plutselig kom dette med filmen Zeitgeist opp, og med litt magisk lærermanipulasjon, fikk vi overtalt læreren til å se filmen med en gang - vi hadde planlagt å gjøre det over jul.
Det var en interessant opplevelse å se filmen med klassen. Man så tydelig at de fleste kristne sank dypt ned i stolene sine i løpet av filmen, men hørte sukkelyder hver gang zeitgeist kjørte på med sine lange lister av likheter mellom x og Jesus.
Så var det enkelte skeptikere som satt med et lurt smil under hele filmen.
For min del var det nok også et lurt smil i det jeg dro fram notatene jeg hadde tatt første gang jeg så filmen.
Diskusjonen i etterkant ble også mildt sagt… interessant.
Nylig kom det en kommentar til mitt innlegg på Turek vs. Hitchens. Denne kommentaren var så omfattende og inneholdte så mange gode spørsmål at jeg like gjerne kan svare på dem her, den som skrev kommentaren kaller seg wose.
En sleip disclaimer her i begynnnelsen kan jo være at vi ikke lover mer enn å prøve å fange sannheten med ufullstendige tanker her.
Dette kommer til å bli langt, så jeg må nok dele dette opp i flere deler.
1. Hvorfor kan du kun forholde deg til absolutte- og abstrakte størrelser? Dvs. hvorfor må moral ‘rettferdiggjøres’?
Vi har iboende forskjellige egenskaper: evnen til å kommunisere, lære nye ting etc. Blant disse er denne følelsen vi kaller empati, som får oss til å oppføre oss på en bestemt måte i våre mellommenneskelige relasjoner. Disse egenskapene er antageligvis utvikliet fordi de gagner de individene som har dem iboende. Vi har valgt å organisere våre samfunn rundt bl.a. empati, fordi dette på tilsvarende måte gagner samfunnets medlemmer. Hvorfor må moralen ‘rettferdiggjøres’ på et mer abstrakt plan?
Flott spørsmål. La meg først forklare hvordan jeg stiller meg i forhold til å vurdere livssyn. For meg synes det mest fornuftig å vurdere verdenssyn ut i fra dets konsistens og forklaringsevene. Altså om det som blir hevdet er den beste forklaringen av det vi opplever som virkelig. Om det livssynet også er logisk sammensatt er jo alltid positivt.
Dette er viktig å forstå når jeg nærmer meg dette med moral. Jeg vil si at moral er kanskje noe av det som virker mest virkelig for oss i verden. For omtrent alt vi gjør i samfunnet bygger på at det finnes noe absolutt godt og noe absolutt ondt. Omtrent alle mennesker mener at det er noe oppriktig ondt med at en tyv tar veska til den gamle dama ved bussholdeplassen. Og de tyske nazist-lederene ble dømt etter krigen selv om de hevdet at de bare fulgte ordre - fordi alle var enige om at de burde vite bedre, de burde gjøre opprør, til tross for at samfunnet rundt dem sa at det var greit å gjøre det de gjor. De fleste vet hva det står i begynnelsen av den amerikanske uavhengighetserklæringen;
We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.
Alt dette bygger opp om at det må finnes en standard som gjelder alle mennesker. Og jeg hevder at uten at denne standarden finnes og gjelder for alle, så kan man filosofisk sett ikke bygge opp et samfunn. Tanken om noe virkelig godt og ondt er så viktig at uten den faller grunnlaget for felleskap sammen.
Når spørsmålet om hvorfor vi må rettferdiggjøre dette burde egentlig synes klart. For hvis man ikke har et filosofisk grunnlag for denne moralen, så virker det bare tilfeldig at man skal være god og følge denne følelsen av empati. Selv om empati skulle blitt til ved evolusjon, og det er slik vi har vunnet frem, hvorfor skulle jeg være forpliktet til å følge denne følelsen? Vi mennesker gjør ting stadig vekk som ikke er i hennhold til denne empatien.
Faktisk har vi opprettet lover som skal straffe personer som ikke følger sin følelse om godt og ondt, fordi det er essensielt for felleskapet. Man må rettferdiggjøre moral, fordi hvis man bare gjør moral til en følelse om empati, så kommer dette irriterende spørsmålet opp om hvorfor man bør følge denne bør-følelsen. Og da kan man jo svare at man børe gjøre det fordi det bidrar til at vi som et samfunn overlever videre, det neste spørsmålet som da faller naturlig å stille kan da bli bare svare til å peke på moral. Og vi er effektivt inn i en sirkel.
Det er faktisk du, om du står for det du forklarer i kommentaren som må forklare hvorfor du, som jeg antar, oppfører deg som en rimelig “god” person. Hvorfor gjør du det? Hvis du ikke kan begrunne dette filosofisk, så virker det som om dine valg, ja faktisk, alle dine valg (siden ca. alle valg har moralske konsekvenser) tilfeldige og meningsløse.
Dette behovet for rettferdiggjørelse virker uansett for meg som et veldig viktig tema.
Så hvordan kan man gi en filosofisk rettferdiggjørelse for dette med godt og ondt. Merk her at jeg snakker om rettferdiggjørelse. Jeg begynner i det hele tatt å bli trett av personer som Hitchens som ikke forstår at vi ikke hevder at ateister ikke kan gjøre gode ting. Faktisk så hadde det vært skadende for det kristne livssynet om alle som ikke var kristne ikke kunne gjøre noe godt.
For å altså gi en filosofisk begrunnelse for dette fenomenet som ligger til grunn i alt felleskap og sivilisasjon, så må vi faktisk begynne å snakke om noe abstrakt. For hvis noe skal gjelde for alle mennesker, må det være over menneskene. Hvis man skal si at noe i det hele tatt kan definere mennesker, så må det, når alt kommer til alt, ligge over menneskent selv. Det virker for meg vanskelig å hevde at mennesker er pålagt en moral, altså å rettferdiggjøre denne bør-følelsen, ved å henvise til bare mennesket selv. For det virker som et veldig langt, og filosofisk uholdbart steg å gå fra hva folk flest gjør, til hva folk flest bør gjøre. Faktisk, så ville jeg aldri satt hva folk flest gjør, til og med hva jeg selv gjør, som et mål - resultatet ville blitt rimelig dårlig.
Jeg tror jeg stopper der, så får jeg hive meg over neste avsnitt, og kommentarer som kommer til å komme til dette, senere.
For å holde oss til samme mann som forrige innlegg, så leser jeg for øyeblikket Skaper-koden av Oskar Skarsaune. Synes han skriver veldig bra som alltid, selv om deler av boka virker litt uferdig - noe han selv gjør oss klar over. At han skriver om et tema som ligger utenfor hans egentlige fagområde er både en positiv og negativ ting. Skarsaune klarer fint å forklare vanskelige temaer på en til tider veldig grei måte, samtidig merker man også at han ikke er noen fagmann på dette, noe som kan svekke gjennomslaget boka har.
Et eksempel på at man skulle ønske han hadde hatt muligheten til å fordype seg mer er f.eks. hans kritikk av ID-bevegelsen, en kritikk som kanskje kan være berettiget, men som ikke virker særlig sterk. Et argument stusset jeg særlig på. Han nevnte den berømte flagellen som ID-forkjempere mener er ureduserbar, og snakket om at det finnes andre, mindre avanserte flageller som fungerer fint. Problemet er jo det at selv om man kan finne trehjuls motorsykler, så betyr det ikke at en bil fungerer fint uten et hjul.
Min innvending kan helt sikker bli svart, men poenget er at det også er en negativ side ved at han tar for seg et så bredt spekter av områder som ikke er innenfor hans fagfelt.
Men uansett er det en god bok og en fin innføring til veldig mange emner rundt dette med skapelsen.
Reasons of the Heart: Recovering Christian Persuasion av William Edgar. En lettlest bok på ikke mer enn 130 sider. Er ferdig med denne. Meningene mine om den er todelt. For det første synes jeg den er en ypperlig innføring i balansert apologetikk som tar utgangspunkt i hele mennesket; både hjertet og sinnet. Samtidig håpet jeg at den fokuserte mer på nettopp dette med hjertets grunner til å ikke tro. En som allerede kan litt om apologetikk, vil ikke bli nevneverdig klokere av denne boken, men den kan absolutt balansere apologetikken en god del. Dette er heller en bok jeg ville gitt kristne venner som ikke klarer å stave apologetikk enn mer erfarne personer.
Why Good Arguments Often Fail av James W. Sire. Denne boken innfrir i større grad forventningene man får av den ut i fra tittelen. Den tar for seg i større grad hvordan man argumenterer på en overbevisende måte. Forfatteren gir en kort innføring i logikk, for å påpeket at solide argumenter må være logiske, samtidig som han går videre og viser grunner til at argumenter ikke alltid slår igjennom selv om de er veldig logiske. Både følelsesmessige og retoriske grunner blir presentert.
Ellers begynte jeg i går kveld på The Everlasting Man av G.K. Chesterton, en bok som jeg gleder meg noe enormt å leses. Kjemper som Augustins City of God og Philosophical Foundations for a Christian Worldview leses også, men i et mye tregere tempo, siden de krever mye mer h/s. (hjernekraft pr sek).
Fikk vite på skolen at på mandag i 3. økt skal vi ikke ha Norsk, men hele trinnet skal i auditoriet på et foredrag. Foredragsholderen skal visst snakke om Da Vinci-koden, Judasevangeliet og hva vi vet om Jesus.
Han er professor i kirkehistorie, og i følge ryktene, skal han kunne en og annen ting om temaet.
Så da blir spørsmålet om han har forandret foredraget sitt noe nevneverdig fra de to forrige gangene jeg har vært på nevnte foredrag med nevnte foredragsholder.
Barack Obama er neste president i USA. Jeg er glad jeg tok feil i min forrige uttalelse, og at det viste seg at Obama vant overlegent. Dette viser at folket er samstemte i sin avgjørelse, og det vil nok også gjøre jobben lettere for presidenten selv.
Men vanskelig, det blir det nok. Og som Obama sa i sin seierstale, så vil det nok ta lengre tid enn én periode.
Men vi har da håp for at USA er på riktig vei. Sannsynligvis.
Siden ingen engelskmenn giddet å svare ateistreklamen på bussene i England, så tar kanadiere initiativ og fikser det.
Vårt Land skriver dette:
Takket være stor mediedekning har organisasjonen Bus Stop Bibel Studies fått god drahjelp, skriver dagen.se.
Mange kanadiere støtte opp økonomisk, og 2.000 busser og T-baner i Toronto og Burlington kjører nå rundt med bibelvers. Man antar at 200 millioner mennesker har sett budskapet.
– Vi velger kun bibelvers som skal oppmuntre og lære mennesker noe om Gud. Vi viser aldri budskap som fordømmer, sier leder David Harrison til marketwatch.com.
Gjør du ikke det selv, så er det alltid noen andre som fikser det
Nå er det ikke lenge til valget i USA avsluttes, og spenningen er høy. Folk her i Norge forventer og håper på Obama, men kjenner jeg amerikansk politikk godt nok, så kan man aldri være helt sikker.
McCains valg av Palin som visepresidentkandidat, og alle konsekvensene dette fikk, var nok ikke noe noen hadde forutsett. Og når Palin blir elsket av noen, og hatet av andre, da vet man ikke riktig hva man skal tro.
Min mening er at dama ikke har noe å gjøre i Det Hvite Hus. Med så liten erfaring og innsikt i verdenspolitikk burde man ikke ha mulighet til å bli valgt som visepresidentkandidat. Spesielt ikke når presidentkandidaten er 72 år gammel.
Som kristen er jeg selvfølgelig opptatt av de kristne verdiene til kandidatene. Ingen av kandidatene blåser meg over ende på den fronten. Obama har gått tydelig ut som kristen, men det har vært mye snakk om hans menighet og pastor. Hans etiske syn på abort har også blitt diskutert. Vi her på ungkristen er ikke akkurat helt på bølgelengde med Obama der.
John McCain er også en liten skrue. Kristen, selvsagt, men ikke spesielt markant. McCain har pussig nok vært ganske forsiktig i sine uttalelser i løpet av valgkampen, og ikke fremstått som en slik tydelig kristen som feks. George W. Bush har gjort. Likevel er han mer konservativ enn Obama på områder som homofilt ekteskap og abort.
Hvis vi går litt bort fra de etiske synspunktene, så vil jeg nok stå mye nærmere Obamas politiske modell enn McCains. Obamas syn på helse, skole, økonomi, krigføring, diplomati og miljø er etter min mening en mer sunn modell for det amerikanske folk.
Jeg tipper mange amerikanere føler litt av det samme, og jeg tror også at mange kommer til å gå inn i valgboksen med verdiene sine i tankene. Kanskje betydelig flere enn mange hadde trodd.
Så blir da spørsmålet: Hva skal man egentlig som kristen vektlegge før et valg? Og hvem tror du vinner?
Det passer vel best at jeg formidler dette, siden jeg da også kan skryte litt. Bloggens bedre halvdel, min bror Kjetil, har blitt forlovet. Unggutten tok steget, lurte dama trill rundt, og gikk ned på kne etter en (visstnok) tårevåt middag. Svaret ble i følge ryktene et stort og langt JAAAAA, noe som i og for seg er positivt.
Jeg er stolt av Kjetil, han har funnet seg, som vi sier i trønderlag, “ei rættle dame”, fra sørlandet til og med. Jeg har stor tro på at dette er en av de fortellingene med god slutt, siden begge virker klar for å ta i et tak for et godt ekteskap.
Så det spørs om undertegnede blir tvunget til å komme seg ut av trønderlag en periode for å delta i et bryllup - jeg gleder meg.
Det er plass til gratulasjoner i kommentarfeltet.
blir frelst av ren intellektuell overbevisning. Det virker ganske klart at man blir frelst av omvendelse å tro, ved at Kristus forandrer et hjerte av sten ved den Hellige Ånd. Men det virker også kanske klart at det er få som ikke tror intellektuelt på Jesu frelse som blir frelst. I hvertfall ikke de som har mulighet til det. Men altså, frelse handler først og fremst det som skjer i hjertet til en stakkars synder.
Dette er noe vi som har en over middels interesse for apologetikk må innse. Og jeg tror mange av oss har innsett det. Men grunnen til at vi likevel liker feltet etter å ha innsett at det vi gjør ikke leder direkte til at personer blir frelst, er at det er en fantastisk hjertevarmende følelse når man opplever at murer personer har satt opp mot evangeliet har blitt brutt ned etter å ha hørt hva vi har sagt. Når man ser en direkte effekt av at den Hellige Ånd bruker våre forsøk på å formidle våre ufullstendige tanker, så bidrar det mye til å fortsette i samme spor.
I går skjedde noe slik. Jeg er med å holder hjulene i gang i en nattcafé i menigheten vår. Det foregår på fredagskvelder, hvor vi henger på vårt flotte menighetshus og finner på masse skøy (Du skulle ha hørt meg synge splitter pine på Singstar). Det var stort sett det vi gjorde i noen år. Men da jeg fikk lempet mye av hovedansvaret på meg, så ble jeg og kateketen enige om at hvis vi skulle gidde å fortsette, så måtte dette bli mer enn en klubb. Og det ble det.
Da jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle formidle av vettug informasjon, så slo plutselig apologeten i meg seg på, og med ett ble fredagens ord ikke helt som vanlig. Jeg har i utgangspunktet ikke sett disse fredagskveldene som en stor arena for å snakke så mye om apologetikk, men denne gangen fikk det være.
Jeg snakka om hvorfor det utgjør en forskjell om Gud eksisterer eller ikke, og gikk dermed videre til ulike veier, eller pekepinner om du vil, til Gud. Med fokus på hvilket verdenssyn som kunne forklare virkeligheten best, forklarte jeg ulike tema som begynnelsen av universet, moral, jesu død og oppstandelse osv. Siden aldersgruppen er fra ungdomsskolen til videregående, hadde jeg ingen planer om å presentere argumentene i formen A v B, ikke A, derfor B. Nei, strengt strukturerte argumenter som f.eks. i diskusjonen rundt kalam på Tro og Fornuft for tiden fant ikke sted. Jeg tror faktisk at å presentere argumenter, som i utgangspunktet er så simpelt som kalam, kan frastøte og virke uinteressant hvis man sier 1. 2. derfor 3.
Så jeg presenterte altså ulike saker som det kristne verdenssynet kan forklare på en fornuftig måte, uten å bli for teknisk. For å spore av igjen, så må jeg bemerke at man ikke må forveksle det å være teknisk avansert og det å være konkret. Man trenger ikke å gjøre et argument til følelsesmessig og udefinerbart svada selv om man forenkler temaene. Jeg har stor tro på å være veldig konkret i det som presenteres når man snakker om apologetikk, men det betyr ikke nødvendigvis at man må være teknisk avansert.
Jeg sa det jeg skulle si. Avsluttet og gikk videre. Alle fulgte mer eller mindre med, og jeg klagde ikke. Men så kom noen ord fra en person, som skulle gjøre dagen tjuefemganger bedre. Personen har vært med i varierende grad i ungdomsarbeidet i menigheten det siste året, og jeg har alltid antatt at den ikke var særlig sikker på kristendommen. Dette var ca. hva personen sa.
“Dette var fantastisk. Jeg har alltid visst at det finnes noe ‘mer’, og jeg har snakket med prester osv, men jeg har aldri fått noe så konkret som dette. Nå ble jeg sikker på at Gud finnes.”
Og kommentarer fra andre;
“Dette var egentlig ganske utrolig”.
Made my day, for å si det slik.
Kanskje på tide at en og annen fredag i andre menigheter også settes av til å nevne noen grunner til hvorfor, ikke bare hva?
Siste kommentarer