I disse dager arrangeres den kristne konferansen “Catch the Fire” i Ekeberghallen her i Oslo. Jeg har som mål å prøve å komme meg dit i løpet av helga, men vi får se om det blir tid. Uansett har jeg hatt gleden av å se deler av kveldens møte via Visjon Norges nett-tv(Visjon Norge dekker selvsagt hele konferansen).
Arrangørene som står bak er karismatikere fra ulike miljøer i Norge(deriblant Oase og Kvinner i Nettverk), som har latt seg inspirere av amerikanske vekkelser, og da spesielt Toronto-bevegelsen.
For de uinformerte, kan vi nevne at Heidi Baker og Duncan Smith står som noen av talerne, og disse har vært svært aktive innenfor disse bevegelsene i USA.
Som nevnt flere ganger før, er både min bror og jeg oppvokst i en luthersk tradisjon, med tilhørighet til Den Norske Kirke. Gjennom oppvoksten har vi ikke hatt spesielt mye kontakt med karismatiske miljøer, og på gudstjenestene var det vel større sjanse for utbrudd av brann enn tungetale.
Hvis jeg skal snakke for min egen del, så er jeg helt blank på ting som f.eks. tungetale. Jeg har null erfaring, null opplevelser, og lite grunnlag for å uttale meg om noe som helst. Av en eller annen grunn har jeg rett og slett ikke fått opplevd mye av denne karismatiske kristendommen. Selv om jeg ved flere anledninger har vært på møter i pinsemenigheter, så har jeg på et underlig vis vært der de gangen det ikke skjer noe som helst.
Så for min del er da tungetale noe jeg ikke er vant med, og som fort blir skremmende. Vi mennesker har det vanligvis slik. Vi frykter det ukjente, og slik er da tilfellet med meg og tungetale også.
Når jeg da begynner å høre om soaking, latterkramper og folk som rister på gulvet, da tenner fort skeptiker-pluggene i meg, og jeg blir rett og slett…skeptisk.
Folk som blir slått i bakken og faller om, det virker helt uforståelig for min del, og når Duncan “Machinegun” Smith begynner å skyte folk med den hellige Ånd, da stopper det helt opp. (Han heter ikke Machinegun, og kalles heller ikke det, men det føltes veldig passende å sette det ordet akkurat der.)
Nå vet jeg at Bibelen forteller om tungetale, og at det av den grunn ikke burde være noe for meg å frykte, men så lett er det da ikke. Dessverre.
Jeg prøver å være litt forsiktig med å ikke sammenlikne tungetale og feks. disse latterkrampene som noen får, men sistnevnte går ofte hånd i hånd med den første. Likevel er det nok mange menigheter hvor tungetale er betydelig mer vanlig enn latterkrampe, siden dette er et spesielt Toronto-fenomen.
Nå lurer jeg litt på hva våre lesere tenker om akkurat dette. Slik jeg har skjønt det har vi lesere fra ulike kirkelige miljøer, og da er det greit å høre hvilke erfaringer andre har på dette området.
Hvordan skal vi som kristne forholde oss til slike fenomener som vi ser tendenser til på Catch the Fire? Når Heidi Baker står på scenen og forkynner at det skal komme en vekkelse til Norge, burde dette være et varselstegn? Eller skal vi være åpne for at slikt kan skje? Hvor går grensen mellom det å være en kristen og en skeptiker?
Dette er nytt terreng for min del, så gjerne del tanker.
Siste kommentarer