Ettersom jeg må bruke litt tid på å bli vant til wacomen, så har noen tegninger blitt til i prosessen:
Tidlig blogging:
Det antropiske prinsipp:
Platon…
Månedarkiv for oktober, 2008
Fikk denne i dag:
Skal i hovedsak bruke den til webdesign. Men det åpner seg også muligheter til å f.eks. lage tegninger slik som denne; den første tegningen på wacomen min:
Vel, nå har det skjedd. Tro og fornuft har lansert, og vi på ungkristen.com tar i mot denne siden med veldig åpne armer. Vi tror vi kommer til å like denne siden like mye som Tro og tvil. Det eneste vi stusser på er om navnevalgene er tilfeldig eller ei. Er den enesiden fornuftig mens den andre er tvilende, eller tvilsom for den del?
Tvilende eller ei, ved siden av disse to (blivende?) kjempene, og eventuelle andre sider, kommer det kanskje enda en side. På samme tid som Tro og Fornuft gjorde seg lanseringsklar, hadde faktisk undertegnede begynt å samle tankene, for så å presentere disse tankene for mine venner i Smootown Media AS.
Og hva er så Smootown Media AS? Ta en titt på Smootown.no, og du vil få en slags, liten, forståelse av hva det muligens dreier seg om. Smootwn startet som noen gutter som ville lage hjemmesider for menigheter, så kom et forum og deretter et nettsamfunn. Smootown begynner å bli mer og mer udefinerbart, men det man trenger å vite som er relevant til denne saken er at Smootown.no har blitt etter hvert til en del av en portal som driftes av Smootown i samarbeid med ymse personer og organisasjoner. Hvis du tar en titt på den linjen på toppen på nettsiden, ser du linker til Magasin og Ungdomsarbeid. Magasin er Triggermag, et ungdomsmagasin for unge. Bladet er et samarbeid mellom Acta - Barn og Unge i Normisjon, Vårt land, og Smootown.
Ungdomsarbeid.no er en ressursside for ungdomsarbeidere, med Morten Holmqvist og MF i front og et og et halvt dusin andre organisasjoner og selskap, deriblant Smootown.
Nå er situasjonen slik at jeg (ikke akkurat) tilfeldigvis er designansvarlig i Smootown for øyeblikket, og har dermed veldig god mulighet til å komme med forslag til nye prosjekter. Og jeg synes det var på høy tide å slenge på en side til på denne menylinjen på toppen av portalen. For eksempel kan denne linken komme til å bli hetende Apologia.
Nå begynner den observante leser kanskje å forstå tegningen. Og hvis du tror du har forstått hva siden skal handle om, må jeg først be deg huske på en ting til: sidene i portalen handler i stor grad om ungdom.
Ja, Apologia (hvis det blir navnet) blir en side som handler om den kristne tro og forsvar av denne. Men siden skal ha et tydelig mål om å hjelpe unge til å utforske den kristne tro og konkurrerende livssyn. Det vil si at siden i hovedsak kanskje ikke vil overlesses med bare veldig tunge og avanserte tekster. Håpet er å ha et spekter av ressurser, alt fra grunnleggende introduksjon i ulike temaer rundt apologetikk og livssyn, til noe som de som har kommet lengre kan bryne seg på.
I første omgang vil ressursene være artikler, og etter hvert som vi får et større nettverk er det også håp om lyd og video. Håpet er også å ha en litt mer uformell blogg som kan ta opp og vise til viktige ting som foregår i samtiden.
Vi har allerede begynt å ta kontakt med forskjellige organisasjoner og personer. Vi kommer til å samle artikler fra både norske og engelske personer, men alt vil bli oversatt til norsk. For eksempel har undertegnede nylig fått mail i innboksen med tillatelse til å oversette og publisere en god del artikler av William Lane Craig, og Peter S. Williams.
Når siden er klar til å lanseres, er håpet at vi har en god del materiale klart med en gang. Dette er på grunn av at mens de to nevnte sidene begynte uten noen særlig brukermasse, så lanseres Apologia i en portal med over 8600 registrerte medlemmer. Det er slett ikke like mange aktive, men det er tvilsomt at det finnes mange andre kristne ungdomssider i Norge med like mange besøkende. Apologia vil altså umiddelbart ha lesere, og må derfor ha noe som kan leses.
En ting jeg kan runde av med, er at Smootown Media AS har en tverrkirkelig profil, og Apologia må derfor formes derreter. Det betyr at ulike syn vil komme fram blant ressursene, men håpet er at ressursene kan bringe forståelse og tillitt til det C.S. Lewis ville kalt “bare kristendom”. Vi vil uten tvil ha et kritisk blikk på hva vi publiserer; artiklene må være godt begrunnet, og godt innenfor den o store, litt diffuse, ortodoksien.
Det vil for øvrig bli interessant å sette sammen kategorien om tro og vitenskap, spesielt anngående kreasjonisme og evolusjonisme. Denne bloggen har lesere fra begge leirer, og det vil helt sikkert Apologia også ha. Målet vil derfor nesten helt sikkert bli å skape forståelse for hva argumentene er i debatten, og å presentere de ulike synene på en rettferdig og god måte. Nå vil helt sikkert noen kreasjonister hevde at siden dermed blir ubrukelig siden evolusjon er en mulighet, og enkelte evolusjonister vil sikkert stusse hvorfor vi skal fortsette å holde liv i denne døde hesten. Men det får være, personlig har jeg stor tro på at det er forsiktighet i denne debatten uansett hvor åpenbart det er at det er bevist at evolusjon er sant og på den andre siden at evolusjon er stridig med Bibelen og derfor må forkastes.
Jeg tror jeg vil stoppe der. Det er fortsatt mye jobb igjen før siden vil lanseres, og vi vil vel ikke avsløre for mye vil vi?
Det har vært litt lite aktivitet her den siste uka, og det har vel noe med at både Ragnar og jeg har vært litt opptatt. Og siden mye skjer mens vi gjør andre ting, så kommer en kort oppdatering her.
I fjor omtalte vi Dawkins/Lennox-debatten om Guds eksistens. Etter min mening var det en god debatt, og Lennox klarte etter min mening å møte Dawkins med en del harde skyts. For noen dager siden ble det arrangert en ny debatt mellom Oxford-gutta, og denne får jeg forhåpentligvis hørt og omtalt om ikke lenge.
Det som overrasker med denne debatten, er at Dawkins startet sitt innlegg med å komme med uttalelsen:
A serious case could be made for a deistic God.
En smule uventet å høre slikt fra Dawkins. Nå må det nevnes at Dawkins fortsatt er ateist fra topp til tå, men man skulle tro at noe må ha skjedd siden forrige debatt.
Midt opp i alt dette kom også nyhetene om reklamekampanjen(som går i overskudd) som blant andre Dawkins står bak. I London har man utstyrt 60 busser med budskapet:
There’s probably no God. Now stop worrying and enjoy your life.
For det første kan jeg nevne at jeg er glad jeg ikke er bussjåfør i London, både fordi gatesystemet er helt kaos, og fordi jeg har lite lyst å kjøre rundt med et slikt budskap på min buss.
For det andre, så hadde det kanskje vært mer passende å endre teksten i henhold til Dawkins siste uttalelse:
There’s probably no Gud(even though you could make a serious case for deistic one).
Jeg har sansen for prekener som overrasker, og som er presise. I helgen hadde jeg gleden av å oppleve dette. Det er ikke ofte jeg hører en pastor preke så direkte som jeg opplevde på søndag.
Prekenens tema tok utgangspunkt i dagens bibeltekst, som var Matt 18,15–20, men den gikk endel lengre enn teksten. Et tema som er sjeldent blir omtalt i kirkelige sammenhenger er menighetens reaksjoner på skilsmisse og utenom-ekteskapelige forhold. Å prate om dette åpent innad i en menighet, og for den saks skyld under en gudstjeneste, det er ikke akkurat noe jeg har opplevd før.
Jeg har hørt mange historier om kristne som har bitt utfryst fra menigheter, og hvor de har forlatt sin tro på grunn av dette. Slike historier har en vane av å spre seg, ikke minst innenfor ikke-kristne kretser, og det gir da heller ikke et særlig godt bilde av oss kristne. Er det slik vi ønsker å være? Er det dette vi ønsker å forkynne?
Pastoren i gudstjenesten tok et kraftig oppgjør med en kultur hvor slike ting ikke blir pratet om. “Det verste man kan gjøre i slike situasjoner er å ikke gjøre noe som helst”, var noe av det han sa. Å ikke gjøre noe som helst tror jeg er veldig representativt for mange norske menigheter. Skjer det noe i menigheten av slik art, så gjøres det ingenting med det. Ingen sier noe som helst, og dette fører til bekymring for alle parter.
Gjennom prekenen oppfordret pastoren til at menigheten skulle være et sted for alle, og at vi alle har vårt som vi strever med. Han hadde et ønske om å sette opp et skilt på døra med teksten: “Ingen adgang for perfekte mennesker”.
En slik erklæring, med en slik oppriktighet, er beundringsverdig.
Vårt mål med denne bloggen er blant annet å fange sannheten, og vi ønsker å rette fokus mot viktige emner, og ta opp ting som vi som kristne er opptatt av, fra et ungdommelig perspektiv.
En preken som radikaliserer på denne måten, i forhold til hva som vanligvis blir forkynt, det er noe jeg er opptatt av.
Jeg vil sitere fra en dc talk låt, som starter med dette utsagnet:
The greatest single cause of atheism in the world today… is Christians who acknowledge Jesus with their lips and walk out the door and deny Him by their lifestyle. That is simply what an unbelieving world finds unbelievable.
Forkynnelse om at ingen er for dårlige, og at alle er like, det kan aldri bli vektlagt for mye. Og vi kristne må følge det selv, det hjelper ikke bare forkynne det. Det må praktiseres.
Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet.
Romerne 3,22-23
Det har sikkert blitt merket at aktiviteten har vært nokså laber her den siste tiden. Det kommer rett og slett av det enkle faktum at undertegnede ikke har hatt tid. Hva Kjetil har brukt tiden på vet jeg ikke, men jeg kan bare snakke for meg selv. Etter helga vet jeg at jeg har mer til overs (forhåpentligvis), og da blir det kanskje noen ord nå og da.
Ikke mist håpet!
I dag er det 14. oktober, sent på kvelden er det også. Enda har vi ikke sett UFO-er på nyhetene, men jeg antar vel at vi må vente en stund til, siden amerika ligger noen timer etter oss. Men uansett så har forfatteren av bloggen jeg viste til i forrige post tydeligvis begynt å få litt kalde føtter:
I’m still keeping my fingers crossed for something appearing today. Although I will admit, I have seen more sightings of different types in two days than I have ever seen in years. Light ship today or not, the UFO activity within this very short time span has been off the charts.
Frank Turek hadde nylig et debatt med Hitchens om Guds eksistens. Dette er kanskje Hitchens dårligste debatt, Turek vant uten tvil denne debatten. Hitchens hadde hele tiden en tendens til å oppføre seg som om han var for god for disse argumentene, selv om det var en pine å høre Hitchens svare. Turek argumenterte med de klassiske argumentene; det kosmologiske argument, det teleologiske og det etiske. Hitchens hadde i hovedsak bare retoriske svar på disse. Hvis man lytter godt etter svarte Hitchens nesten ikke på et eneste argument.
Svaret på det kosmologiske argument var at vi vet ikke, men det kan i hvert fall ikke være Gud. Det teleologiske ble besvart med å peke på hvor stort universet er, og hvor liten vi er; noe som er totalt, merk, totalt uinteressant når Turek har bidratt med flere indikasjoner på design som Hitchens måtte svare på for å avføye argumentet. Og når det gjelder etikk var Hitchens ikke mindre enn en katastrofe. Det virker ikke som om han klarer å forstå forskjellen på rettferdiggjørelse for etikk og om personer kan være etiske. Turek understreket dette godt da han la fra argumentet; ateister kan være etiske, men de kan ikke rettferdiggjøre etikk.
Skal jeg kritisere Turek er det nettopp dette at han valgte en helt ren klassisk apologetisk metode. Han var heldig iom at Hitchens svarte dårlig, men jeg mener at det ligger svakheter i disse argumentene med tanke på deres effektivitet i kollisjon med andre verdenssyn. Grunnen til at Hitchens ikke vil akseptere Gud som første årsak er ikke på grunn av at han ikke forstår hvor det prøver å argumentere hen, men fordi han heller venter på en årsak som vitenskapen kan gi, enn å endre verdenssyn totalt.
For øvrig kunne Turek jobbet mer på dette med verdenssyn generelt. Det var noen lyspunkter rundt dette i debatten, men jeg tror at han kunne ha argumentert mer effektivt hvis han hadde lagt vekt på dette. For eksempel nevner han at både ateistene og teistene må forklare verden. Dette gikk desverre forbi Hitchens. Men hvis man forstår at alle verdenssyn har en forklaringsbyrde når det gjelder verden; inkludert etikk, følelser, logikk, bevissthet osv, så forstår man også at det ikke går ann for Hitchens å hvile på sitt ateistiske verdenssyn hvis han ikke blir overbevist om teisme med mindre han forklarer disse nevnte tingene. Det var også kanskje derfor det etiske argumentet var så knusende på Hitchens, om han forsto det eller ei. For det etiske argumenter skiller seg fra det kosmologiske og teologiske på den måten at det spør om rettferdiggjørelse, mens de to andre er deduktive bevis som prøver å nå opp til Gud (selv om man kan gjøre det etiske argumentet deduktivt).
Jeg liker Hitchens, men dette var desverre skuffende. Han har gjort det mye bedre i de fleste andre debattene han har vært med i.
14. oktober får vi sannsynligvis besøk fra rommet. Kom tilfeldig over denne siden, disse karene tror virkelig dette. Det som er spennende er at de blogger og podcaster om dette, noe som betyr at vi har en gylden mulighet til å følge med på 14. oktober hva unnskyldningen kommer til å være.
Jeg tror forresten at de blander romvesener og de nye macene som lanseres på tirsdag.
Folk er gærne.
På en sen lørdagskveld tillater jeg meg å drømme.
Det er ingen tvil om at vi bak ungkristen, brødrene Bergem, har en over middels høy interesse for apologetikk og fornuftig tro. Selv om vi ikke alltid klarer å være fornuftige, prøver vi i hvert fall.
Og hva med andre kristne ungdommer?
Alle som har en interesse for et spesielt felt, føler at det er et enormt problem at ikke flere andre har samme interesse. Derfor kan det være lett for oss som synes dette er spennende å sukke over kristne i Norge som til tider oppfører seg høyst urasjonelt.
Med det i tankene drister jeg meg likevel til å kommentere på spørsmålet.
Å tenke er viktig. Det virker kanskje banalt å si, det er jo opplagt. Samtidig virker det like banalt å snakke om at det finnes personer som ikke tenker mye, og da mener jeg reflektere over tro og tanker, om det gjelder religion, politikk eller hva det skulle være. Og grunnen til at det virker like banalt å snakke om det, er at alle har sett og hørt folk som har gjort og sagt så tåpelige ting at konklusjonen må være at de ikke tenker i gjennom hva de gjør/sier/mener.
Men det ironiske er at jeg treffer aldri på disse som ikke tenker, og la oss nå holde oss til tro, og særlig kristen tro. Alle kristne jevnaldere jeg har snakket med om dette temaet er enige i at det finnes mange andre kristne som ikke tenker over troen sin. Merk; andre kristne. Derfor får man slike pinlige situasjoner som at personer er veldig enige i at kristne tenker for lite på fredag, mens de på mandag begrunner helgens fyllekjør med Jesu vinmirakel. Ironien er slående, men ikke særlig morsom.
Ingen vil altså innrømme at de tenker over troen sin, men alle er enige i at det helt sikkert finnes personer som tenker for lite. Konklusjonen min er derfor dristig, men ikke ubegrunnet; alle tenker for lite over troen sin. Vi kan ikke kreve at alle skal tenke nok over troen sin; vi har rett og slett ikke tid eller krefter til det. Men med ett må man også bekrefte nok et åpenbart faktum; noen tenker mer enn andre, og noen tenker utålelig lite.
Hvor har vi kommet med dette da? Jo, vi vet at alle tenker for lite, noen tenker alt for lite, og noen tenker mer. Men hvis alle tenker for lite, da bør man jo i prinsippet få alle til å prøve å tenke mer, kanskje spesielt de som tenker minst.
La oss dra dette ned på jorden igjen for å gjøre dette konkret. Som kristne har vi alle et kall til å gi et svar for den troen vi har (1. Peter 3:15). Dette er det fundamentet for kristen apologetikk, og dette verset sier indirekte at alle kristne er apologeter. Hvis alle kristne er til en viss grad apologeter, altså personer som gir et svar for troen vår, må vi også tenke.
Dermed er kallet om å gi klassekameraten i religionstimen et fornuftig svar på hvorfor du tror på Treenigheten like virkelig som kallet om å senere fortelle den samme kameraten evangeliet.
For å oppsummere til nå, så mener jeg at alle tenker for lite, jeg har forklart hvorfor å gi fornuftige svar om troen sin er essensielt for kristne. Nå er det jo enda et åpenbart faktum som gjennstår. Det er det at når man reflekterer over egne standpunkter og egen tro, er det logisk nok større sjangse for å komme nærmere sannhet, og også luke ut inkonsistens i sitt eget syn. Når man har tenkt over egen tro, klarer man også mye bedre å utføre oppgaven vi kristne har, som jeg har nevnt. Å tenke over andre verdenssyn og tanker hjelper også til når man skal forklare troen sin.
Så nå viser det seg at å tenke over egne og andres standpunkter er en grunnleggende ting for kristne. Men jeg må spørre meg om man skal sutre over at mange (les: alle) har mer eller mindre ulogiske elementer i verdenssynet seg, siden det virker som dette er å legge listen for høyt. For meg virker det som om det er lenge til det å luke ut dårlige elementer i sitt verdenssyn er å forhaste seg når det gjelder kristne flest jeg har snakket med. Før man kan bedrive denne aktiviteten virker det som om mange først må bli klar over hva deres eget verdenssyn faktisk er!
Vi kan ikke ta for gitt at alle vet hva treenigheten faktisk er, at alle vet at Jesus er Gud, at alle vet at frelse ikke ligger på våre gjerninger osv. Ved ettertanke burde kanskje forrige setning begynt med at “Vi kan ikke ta for gitt at de fleste…“. For hvis du stiller deg utenfor dørene til et ungdomsmøte i en kirke, og spør alle, en etter en etter møte om å definere treenigheten, er ikke sannsynligheten liten for at de fleste svarene, hvis de kan svare, er svar som historisk sett har blitt sett på som kjetterske, altså ikke kristne.
Hvis man ikke vet slike grunnleggende sannheter, kan man nesten like godt argumentere for at man er en uortodoks muslim i feil gudshus, som en veldig uortodoks kristen i rett. Det er essensiele sannheter som setter rammene og grensene for det kristne verdenssynet.
Nå begynner tiden å løpe fra meg, men jeg håper du har forstått for jeg vil hen. Jeg ser et stort behov for økt fokus på refleksjon over eget og andres verdenssyn i kristen-norge.
Nå har jeg skrevet mye for å gi grunner for at jeg tror at det eksisterer et behov. Og da er det klart for å drømme - drømme om hvordan vi som er interessert i dette med å tenke klart kan begynne å dekke dette behovet. Jeg kan kanskje fylle ut det øvrige senere.
Kanskje dekker ungkristen en 1/100000 del av dette behovet, det er i hvert fall en start. Men det er kanskje på tide å tenke større; tenke flere; tenke dristigere.
Organisasjon: Min første tanke som slår meg er at det hadde vært bra med en organisasjon som jobber spesifikt med å dekke dette behovet. Kanskje, kanskje ikke.
Organisasjon eller ikke, så drømmer jeg om konferanser, særlig for unge og studenter. Videregående+. Konferanser med folk som er varme i trøya, men som kan holde nivået så lavt som det må være, men samtidig høyt nok og som bidrar til mer refleksjon. Konferanse der hvor ungdom kan få krangle med voksne om det ondes problem, hvor de får utløp for frustrasjon over ting de ikke forstår og deretter får et og annet råd fra de som har tenkt over dette. Jeg drømmer om dette. Ungdommer som drar hjem med styrket tro på Kristus, med et ydmykt hovmod for Kristus, og med økt kunnskap om Kristus. Og dette siste her tror jeg er viktig. Hvis noe slikt skulle gjøres, burde enorme krefter bli brukt på at dette ikke bare skulle bli tørr filosofi og teologi, men noe som endrer liv. For øvrig tror jeg ikke filosofi og teologi kan være kjedelig, så lenge man holder det jordnært, for hvis filosofi og teologi gjøres konkret, så utgjør det en forskjell.
Bøker og artikler. På tide at noen begynner å skrive til ungdom når det gjelder disse temaene. Og med det mener jeg mer enn en og annen artikkel i forskjellige magasiner og på kristne nettsider. Kanskje et magasin hadde vært noe å startet? Eller en nettside i rettningen tro og tvil, bare litt mer fokusert på ungdom. Noe i retning bethinking? Slett ikke en ufin drøm.
Flere personer med know-how som kan drar rundt i menigheter og forsamlinger å snakke om dette.
Jeg skal prøve å avslutte her. Jeg kommer nok tilbake mer flere tanker.
Men jeg må nevne at jeg ikke nødvendigvis drømmer om en bevegelse. Jeg tror ikke det nødvendigvis er sunt om man får en bevegelse med bare fokus på apologetikk. Det virker for meg like tåpelig som en soaking-bevegelse. Å forsvare den kristne tro er ikke alt i en kristens liv, men det er et tegn på et sunt liv. Drømmen min strekker seg til å se et større fokus på å forholde seg rasjonelt til sin egen og andres tro, og til å se at flere ressurser blir tilgjengelig til å gjøre nettopp dette.
Er det andre som drømmer?
Jeg tar sats og håper på at overskriften her er like billig som den som er her. Davidsen har stukket nesen ut av hulen igjen, og det ser slett ikke verst ut. Med unntak av de røde brillene så klart - av en eller annen grunn begynte jeg å tenke på Elton John…
Men la nå ikke dette ta fokuset fra innholdet. Jeg har stor tro på at det er dette vi faktisk trenger - fokus på apologetikk og tenking blant kristne ungdommer. Anbefalt!
Dette er veldig på etterskudd, men jeg fant tilfeldigvis en debatt mellom Lars Gule og Stefan Gustanvsson på Gimlekollens hjemmesider. De har lagt ut mp3 og video gratis.
En debatt som det er verd å få med seg, med mindre du allerede har sett den.
For dere som er like nerd som meg selv:
Jeg liker altså bøker, og leser ofte 4-5 på en gang, altså, ikke på akkurat en og samme tid - logisk nok.
Nå leser jeg for eksempel Humanisme av Richard Norman, fikk den nettopp. Blir nok ferdig med den i morgen, siden den ikke runder 200 sider engang. Ellers prøver jeg å bli ferdig med Philosophical Foundations for a Christian Worldview som jeg har nevnt tidligere. Det er en heller langsom oppgave, siden jeg må stoppe hvert 20. minutt for å fylle på med friske hjerneceller, men du verden så gøy det er!
En gjennlesning av Orthodoxy av Chesterton foregår også. Har ellers også lest In Defense of the Soul av Keith Ward - spennende.
Av bøker som har kommet men som jeg ikke har lest, eller som er i posten finner vi:
1. Chestertons samlede: II,III og V.
2. The Dawkins Delusion? - McGrath (Vet, har ikke lest den; det er nesten pinlig).
3. Kristen med god grunn - S. Gustavsson
4. Why Good Arguments Often Fail: Making a More Persuasive Case for Christ - James W. Sire (På tide å bli ydmyk)
5. A Little Primer on Humble Apologetics - James W. Sire (ja, jeg mener det. Ydmyk. Tro det eller ei).
6. Reasons of the Heart: Recovering Christian Persuasion - William Edgar (i samme bås som de to forrige.)
De tre siste her kommer nok ikke om en god stund, orket ikke betale mer for å få dem raskere over dammen. Har for øvrig nok å lese på.
Slik er altså jeg.
Jeg var så heldig å få tid til å stikke innom “Catch the Fire”-konferansen, lørdag kveld, og det ble en unik opplevelse.
Siden jeg allerede har skrevet om mine forkunnskaper, så kan gi egentlig gå rett på sak.
Jeg kom i god tid før møtet startet, og fikk muligheten til å prate med ei venninne som har vært på konferansen alle dagene. Hun var klar over at jeg var “ny”, og forklarte litt at ting kan virke skumle og uforståelig når du ser bilder av det, men at det faktisk er folk som møter Gud, og som opplever et nærvær med den Hellige Ånd.
De ivrigste
Etter å ha vært der litt, fant jeg fort ut at jeg blir lett satt ut av ting jeg ikke er vant til. Da enkelte av de mest ivrige lå på gulvet, hylende, og med all slags rare bevegelser og ristinger, da skal jeg ærlig innrømme at jeg følte et visst…ubehag. Hvis det er riktig ord.
De andre hendelsene jeg la merke til var også en smule uvante for min del. Dyrelyder og indianerrop er ikke hverdagskost, og disse latterutbruddene fikk jeg også oppleve. Det ble mye på en kveld, siden jeg satt rett foran de mest høylytte.
Men nå var det langt fra alle som var like “ekstreme” som de jeg satt ved siden av. Folk flest tok det rolig, og veldig mange lå og soaket på madrasser rundt om. Man får lett et feil bilde hvis man bare fokuserer på det mest tydeligste, altså de som roper høyest, og som gjør mest ut av seg, hvis jeg kan si det slik.
Samtidig kan man også spørre seg om det er galt det mange gjør. Mange faller om fordi de blir fylt av Ånden, men så er spørsmålet om vi trenger å reagere negativt på dette? Spørsmålet om det er ekte er vel noe mange vil stille, men slikt er vel vanskelig for oss å vite.
Hvis jeg skal være ærlig, så klarer jeg ikke helt å vite hvor jeg skal stille meg i forhold til slike ting. Folk flest der ønsker bare å komme nærmere Gud, og jeg vil tro de fleste føler at de gjorde det i løpet av møtet.
Hvorfor skal jeg da komme som kritiker og dømme? Når ting blir ubibelsk er det selvsagt grunn til bekymring, men hvis folk opplever Gud, og blir fylt av Ånden, hva skal vi da si?
Som tidligere lufter jeg tanker, og vil gjerne ha mer tilbakemelding, hvis folk har noe å si.
Jeg må si det var annerledes å være der enn å høre om det fra andre. Jeg satt under hele møtet med en følelse at mye av dette var galt, men på samme tid så jeg også at dette var til oppbyggelse for mange. Da tenker jeg ikke på dyrelydene og slikt, men de som får Ånden over seg. Her står det ungdommer på min alder og blir fylt av den Hellige Ånd, og jeg sitter der som skeptiker og dømmer? Hvis vi med sikkerhet kan si at det er ubibelsk, eller noe Paulus advarer mot, så er det jo ingen sak, men
Det blir fort et personlig dilemma, hvor man på den ene siden ser det positive i det, mens man på den andre er skeptisk til det hele. Jeg trives godt på den siste, problemet er bare at det føles ikke særlig kristent på min side. Hvis dette gir noe mening?
Jeg er nok ikke blitt mer karismatisk etter opplevelsen, men jeg har fått noen andre tanker om hvem det er som er med på slike møter, og hva de egentlig føler. Dette er noe jeg tror er viktig hvis vi skal komme med i møte med litt mer karismatiske kristne. Spesielt hvis vi ender opp i en diskusjon, så er det ikke særlig lett å si at ristinger er ubibelsk, og at det de gjør må være sugesjon. Det er vel i og for seg selvforklarende at man ikke skal si noe slikt, men dilemmaet er der likeså. Noen som har erfaring med diskusjoner om slikt?
Når det kommer til tungetale, som det ikke akkurat var lite av på dette møtet, så føler jeg vel for å dra frem Paulus ord, slik enkelte kommentar-skribenter påpekte:
Sett nå, søsken, at jeg kommer til dere og taler i tunger. Hvilken nytte har dere av det, hvis jeg ikke samtidig gir dere åpenbaring, kunnskap, profeti eller lære?
1. Kor 14,6
I møte med en ikke-kristen
Mens jeg ble sittende å vente før møtet kom jeg i prat med en som jobbet på arrangementet, og som ikke var kristen! Ikke akkurat noe jeg hadde forestilt meg skulle skje på et slikt arrangement. Jeg trenger ikke gå i detaljer om hva han gjorde på arrangementet, men vi fikk en fin prat, og det ble fort en diskusjon rundt Dawkins, Harris og gjengen. Siden jeg går rundt med The God Delusion i sekken for tiden, var det en fin “ice-breaker”. Vedkommende hadde lest flere ny-ateistiske bøker, deriblant den omtalte, og var da interessert i min mening om denne. Vi fikk en hyggelig samtale og kom inn på ulike tema, men dessverre ble vår abort-diskusjon avbrutt av møtet som begynte, så det ble ingen videre samtale. Jeg ga han adressa til bloggen her, så hvis det er du leser dette: Velkommen skal du være!
En tilfeldig elev rekker opp hånden og sier:
“Lærer, jeg har sett en kjempebra film på nettet. Seitgeist, eller Zeitgeist eller noe tror jeg den heter. Den tar opp temaer rundt myter og kristendom [vi har jobbet med myter i klassen den siste tiden]. Den viser hvordan kristendom har kopiert fra myter osv.”
Før læreren rekker å kommentere skyter jeg inn at:
“Ja, den må vi se. Faktisk, så må vi absolutt se den!”
Hifil-klassen, historie og filosofi-klassen, kan vise seg å bli morsom.
I disse dager arrangeres den kristne konferansen “Catch the Fire” i Ekeberghallen her i Oslo. Jeg har som mål å prøve å komme meg dit i løpet av helga, men vi får se om det blir tid. Uansett har jeg hatt gleden av å se deler av kveldens møte via Visjon Norges nett-tv(Visjon Norge dekker selvsagt hele konferansen).
Arrangørene som står bak er karismatikere fra ulike miljøer i Norge(deriblant Oase og Kvinner i Nettverk), som har latt seg inspirere av amerikanske vekkelser, og da spesielt Toronto-bevegelsen.
For de uinformerte, kan vi nevne at Heidi Baker og Duncan Smith står som noen av talerne, og disse har vært svært aktive innenfor disse bevegelsene i USA.
Som nevnt flere ganger før, er både min bror og jeg oppvokst i en luthersk tradisjon, med tilhørighet til Den Norske Kirke. Gjennom oppvoksten har vi ikke hatt spesielt mye kontakt med karismatiske miljøer, og på gudstjenestene var det vel større sjanse for utbrudd av brann enn tungetale.
Hvis jeg skal snakke for min egen del, så er jeg helt blank på ting som f.eks. tungetale. Jeg har null erfaring, null opplevelser, og lite grunnlag for å uttale meg om noe som helst. Av en eller annen grunn har jeg rett og slett ikke fått opplevd mye av denne karismatiske kristendommen. Selv om jeg ved flere anledninger har vært på møter i pinsemenigheter, så har jeg på et underlig vis vært der de gangen det ikke skjer noe som helst.
Så for min del er da tungetale noe jeg ikke er vant med, og som fort blir skremmende. Vi mennesker har det vanligvis slik. Vi frykter det ukjente, og slik er da tilfellet med meg og tungetale også.
Når jeg da begynner å høre om soaking, latterkramper og folk som rister på gulvet, da tenner fort skeptiker-pluggene i meg, og jeg blir rett og slett…skeptisk.
Folk som blir slått i bakken og faller om, det virker helt uforståelig for min del, og når Duncan “Machinegun” Smith begynner å skyte folk med den hellige Ånd, da stopper det helt opp. (Han heter ikke Machinegun, og kalles heller ikke det, men det føltes veldig passende å sette det ordet akkurat der.)
Nå vet jeg at Bibelen forteller om tungetale, og at det av den grunn ikke burde være noe for meg å frykte, men så lett er det da ikke. Dessverre.
Jeg prøver å være litt forsiktig med å ikke sammenlikne tungetale og feks. disse latterkrampene som noen får, men sistnevnte går ofte hånd i hånd med den første. Likevel er det nok mange menigheter hvor tungetale er betydelig mer vanlig enn latterkrampe, siden dette er et spesielt Toronto-fenomen.
Nå lurer jeg litt på hva våre lesere tenker om akkurat dette. Slik jeg har skjønt det har vi lesere fra ulike kirkelige miljøer, og da er det greit å høre hvilke erfaringer andre har på dette området.
Hvordan skal vi som kristne forholde oss til slike fenomener som vi ser tendenser til på Catch the Fire? Når Heidi Baker står på scenen og forkynner at det skal komme en vekkelse til Norge, burde dette være et varselstegn? Eller skal vi være åpne for at slikt kan skje? Hvor går grensen mellom det å være en kristen og en skeptiker?
Dette er nytt terreng for min del, så gjerne del tanker.
Det måtte komme: De ti bud for (kristne) bloggere.
1. You shall not put your blog before your integrity.
2. You shall not make an idol of your blog.
3. You shall not misuse your screen name by using your anonymity to sin.
4. Remember the Sabbath day by taking one day off a week from your blog.
5. Honour your fellow-bloggers above yourselves and do not give undue significance to their mistakes.
6. You shall not murder someone else’s honour, reputation or feelings.
7. You shall not use the web to commit or permit adultery in your mind.
8. You shall not steal another person’s content.
9. You shall not give false testimony against your fellow-blogger.
10. You shall not covet your neighbour’s blog ranking. Be content with your own content.
Forhåpentligvis klarer vi å følge disse bedre enn de originale.
Norsk jord. Norsk mat.
Bloggposter kommer. F.eks. om ondskap.
Siste kommentarer