De opplyste, altså de som er som meg, har vel allerede lest denne for lenge siden. At jeg ikke har postet dette før har vel lite å gjøre med annet enn latskap.
The God Delusion by the atheist writer Richard Dawkins, is remarkable in the first place for having achieved some sort of record by selling over a million copies. But what is much more remarkable than that economic achievement is that the contents – or rather lack of contents – of this book show Dawkins himself to have become what he and his fellow secularists typically believe to be an impossibility: namely, a secularist bigot. (Helpfully, my copy of The Oxford Dictionary defines a bigot as ‘an obstinate or intolerant adherent of a point of view’).
Flew er Ikke særlig rund i kantene altså.
Tror man bør være litt varsom med å bruke Flew. Selv om boka hans er interessant og alt slik, er han nok litt vel mye avhengig av at andre skriver for ham (noe han burde gjort her også).
Denne ameldelsen har nok enkelte innslag (som f.eks. Dawkins sin angivelige manglende definisjoen av deisme (som er en av tingene han faktrisk har fått til sånn noenlunde rett)) som får det til å skvette litt hos de av oss som sensasjonelt sett ennå ikke har fått noen snev av senilisme (eller hva det heter, jeg husker ikke helt lenger).
Vel, jo. Kritikk godtatt.
Synes selv at denne saken rundt Flew er interessant, men ikke særlig mer enn det.
Er like glad for at Flew har blitt deist som jeg er for at en Jehovas Vitne har blitt Muslim.
Ser egentlig ikke helt hvordan deisme ligger så mye nærmere kristendom.
Men det som er spennende, det er å se hvilken kraft disse filosofiske argumentene for en guds eksistens er, og hvor langt(/kort) de fører.
Er enig i at han begynner å dra på årene ja.
Selv da han var på sitt kvasseste, var Flew en mann jeg ville brukt en smule forsiktig. Han har alltid befunnet seg milelangt ute på høyresiden og har i perioder minglet med folk som i beste fall befinner seg heeeeelt i utkanten av det gode selskap. Han var blant annet i flere år involvert i det nå nedlagte tidsskriftet Right Now, som rett nok hadde flere mer eller mindre anstendige bidragsytere, men som befant seg aller, aller ytterst på den konservative høyrefløyen i britisk politikk. De var for de som mener Enoch Powell var en politisk profet.
Men selve omtalen av Dawkins er, uavhengig av hvem som har skrevet den, en innertier.