Jeg ble lettere overrasket over dette innlegget i Aftenposten av gateprest Jan Christian Nielsen.
Temaet som tas opp er sex før ekteskapet, samboerskap, og kirkens rolle i forhold til dette. Nielsen kjører vel det som en del kirkegjengere ville kalt en heller liberal retning her. Samtidig er det vel tidsriktig og komme med noe slikt.
Jeg finner debatten interessant for det går inn på hvordan vi leser Bibelen, og hvordan vi skal tenke omkring problemstillinger som er annerledes i dag enn for 2000 år siden(kanskje de fleste?).
Siterer noen deler av kronikken:
Unges erfaringer er at innholdet i relasjonen er viktigere enn at samlivet må være offisielt godkjent av stat eller kirke (som er en ordning først fra middelalderen).
Siden jeg begynner å kjenne leserskaren vår godt, antar jeg at det finnes en dekoder med interesse for middelalderskrøner her som kan bekrefte/avkrefte påstanden Nielsen kommer med.
Som gateprest for ungdom erfarer jeg at unge har reflekterte meninger om relasjoner og er ivrige bidragsytere i samtaler om viktigheten av gjensidighet, respekt, ærlighet og ansvar. Unge vil gjerne samtale om relasjoner, men forventer samtidig å bli lyttet til, anerkjent og respektert for sine valg. Er ikke disse erfaringene like viktige som menneskers erfaringer for 2000 år siden?
Nå begynner det å bli interessant her. Siste setning finner jeg mest utfordrende, i forhold til bibeltolkning. Nielsen fortsetter etter sitatet med videre polemikk mot kirkens håndtering av unge og deres forhold til seksualitet.
Det som forvirrer meg litt er Nielsens konklusjon, og hvorvidt han mener at en liberal holdning til seksualitetsspørsmålet er bra, eller om han bare prøver å presisere at Kirken må annerkjenne at ungdommer og samfunnet har endret seg siden Jesu tid.
Kommentarene til Nielsens kronikk er forståvidt også verdt å lese:
Er det virkelig ikke behov for en etikk som “holder igjen” seksualiseringen av relasjoner til stadig yngre ungdommer? Er det virkelig ingen relevans i et budskap som knytter samlivets gleder til en varig relasjon?
Uansett et viktig tema å ta opp og diskutere, spesielt i forbindelse med kirkens fokus på aldersgruppen 18-30. Et spørsmål er vel om hvorvidt denne kronikken liksågodt burde vært postet i Vårt Land, i stedet for Aftenposten. Men det er kanskje greit å la allmennheten ta del i kirkens indre debatter.
Litt lei av denne debatten, ja, så treffende med dagens passord - lei.
Gatepresten har her formelt rett, men bommer på poenget og sammenhengen. Grunnen til vi først finner noe “offisielt godkjent” samliv av “stat eller kirke” i middelalderen i vår kulturkrets, er rett og slett at det først var på den tiden at vi fikk større statsdannelser og en rolle for kirken i den sammenheng.
Selvsagt finnes “offisielle” ekteskapsritualer i de fleste kulturer likevel, spørsmålet er bare hva man legger i begrepet “stat” og “kirke”.
Noe av det som ble stadig viktigere i middelalderen var nettopp dette med “at innholdet i relasjonen er viktigere enn at samlivet må være offisielt godkjent”. Trubadurtradisjonen fra slutten av 1100-tallet la grunnlaget for dette. Vi finner også røtter til dette langt bakover - ref. http://marriage.about.com/cs/generalhistory/a/marriagehistory.htm - det har i det hele tatt gått i bølger.
Med andre ord synes det som om gatepresten snur saken litt på hodet.