DETTE VAR EN APRILSPØK
Denne posten kommer nok til å sjokkere mange, men jeg kan desverre ikke ta hensyn til det.
Jeg ble født inn i et kristent hjem, og har stort sett vært rimelig sikker på kristendommen hele oppveksten. Men da jeg kom på ungdomsskolen begynte jeg å tenke, og oppdaget fort at jeg ikke kunne basere troen min på foreldrene mine. For min del endte det i mye tvil og lange netter, men etter hvert begynte jeg å rote i pappas hylle, hvor jeg fant bøker av forfattere av C.S. Lewis osv. Særlig Lewis hadde en enorm påvirkning på meg, jeg oppdaget at det fantes rasjonelle grunner til å tro på kristendommen.
Dette førte til en ustoppelig lyst for bøker innen alt av teologi, filosofi og særlig med fokus apologetikken. Dette har jeg holdt gående i en del år nå, og resultatet er rundt hundre bøker i bokhylla som jeg har pløyd igjennom, av både kristne og ikke-kristne. Jeg fant ut at jeg ikke var den første i verden som tvilte spørmål, og at kristne tenkere har svart på stort sett alle spørsmål jeg har muligheten til å stille.
Jeg ble særlig imponert over argumenter som det kalam-kosmologiske argument osv. Det har hele tiden virket for meg som om det er nokså vanntett. I tillegg har jeg også lest mye om det ondes problem, og jeg har aldri trodd at det finnes et enkelt svar på det, men det er noe alle må svare på.
Men, for å komme til poenget, så levde jeg i et apologetisk paradis. Ikke mer nå.
For særlig de siste månedene har jeg brukt mye tid på å granske igjennom og systematisere hva jeg har lært de siste årene. Jeg har funnet to kategorier argumenter. Det første er i den typen kosmologiske argument, telologiske argument osv, den andre kategorien handler om argumenter for kristendommen. Altså ikke bare om en deistisk årsak el., men faktisk at kristendommen som religionen er sann.
Granskingen har ført meg til, etter mye tanke til å innse at argumentene i kategori to ikke holder. Jeg kan forstå at det trengs en årsak, og at universet er fininnstillt for liv osv, men ikke det at man skal tro på at Jesus sto opp fra de døde ut i fra manuskripter man studerer. Et godt prinsipp erat ekstraordinære hendelser krever ekstraordinære bevis, bevis som jeg mener kristendommens tenkere ikke har klart å hoste opp.
Jeg har desverre ikke tid til å oppsummere alle grunnene mine, men jeg kan forklare hva jeg tror nå. Jeg tror det må være en første årsak, og at denne er personlig i den forstand at den er tenkende. Jeg tror også at, for at tilværelsen skal ha noen form for mening, mennesket har et mål i livet, og det er å være godt og opphøye mennesket som den enestående skapningen det er.
At mennesket er ukrenkelig er mitt aksiom, og ut i fra det kan jeg forklare hele virkeligheten, etikken, og jeg tror også det er mulig da å forklare epistemologien ut i fra det. I alle fall har jeg innsett at Bibelen ikke er særlig sikker til å få oss ut av noen epistemologisk krise, ei heller er den et godt grunnlag for etikk.
Hvis vi setter mennesket i sentrum, kan vi faktisk utrette noe. Og det er det som gjelder; over alt finner vi mennesker som søker mening, og jeg tror vi bare virkelig kan finne en mening som både virker ekte, og som har føttene godt plantet i jorda, i å sette mennesket som den øverste av alle dyrearter.
Jeg har snakket en del med Kjetil om det her, og jeg har fortsatt respekt for at han fortsatt er kristen, selv om jeg tror han ikke klarer å vise at kristendommen er rasjonell å holde. Ungkristen kommer sikkert til å bestå, men med bare Kjetil som blogger – jeg kommer til å henge i kommentarfeltet.
En del vil vel få et lite sjokk av dette, og jeg må beklage at jeg ikke har uttrykt min tvil så mye tidligere her. Jeg kan love at jeg selv har brukt mye tid på dette, selv om det ikke har vært så synlig på bloggen. Det gikk ofte i perioder, og stort sett da jeg skrev kommentarer på andre blogger og egne innlegg, levde jeg litt i min kristne verden, mens da jeg la meg på soffaen og leste bøker kom tvilen.
Til slutt kan jeg nevne at jeg fylte ut og sendte to skjema i går, det her og det her. Det er kanskje noe du også bør vurdere?
PS! Jeg må bare få si at jeg bærer ikke bitterhet og sinne ovenfor kristne. En stor del av mine venner er kristne, og de er gode folk. Jeg tror heller ikke kristne trenger å være dumme mennesker, men jeg tror en blanding av kulturelle årsaker og lite fokus på om argumentene er holdbare fører til at få tør eller innser at de bør ta steget.
Takk for meg. Det har vært en fin tid her på bloggen, den er desverre over.
OPPDATERING:
I fare for å havne i diverse pinlige situasjoner senere, skal det være klart at dette innlegget må i stor grad leses i lys av datoen det er skrevet. Nemlig 1. april. For øvrig kan jeg nevne at jeg trenger mer enn en hånd for å telle alle som ble lurt (og forferdet) av min gode spøk.
Siste kommentarer